Inntil 1714 var «Spania» bare en geografisk betegnelse forDen iberiske halvøy inkludertPortugal. I ettertid har det blitt vanlig å bruke navnet «Spania» eller «de spanske rikene» om de statsdannelsene før 1714 som dekket det samme territoriet som Spania. Midt på 1400-tallet var Den iberiske halvøy politisk inndelt i kongerikeneCastilla,Aragón,Navarra, Granada og Portugal. Spania var derimot ikke etablert som en politisk enhet. Det var ett felles myntsystem på Den iberiske halvøy, ett skattesystem og felles skriftspråk (kastiljansk var dominerende fra senmiddelalderen).De katolske monarker hadde opprinnelige ambisjoner om å samle hele Den iberiske halvøy (Portugal, Castilla og Aragon) under en hersker.[3] Catalonia gjorde opprør underDen spanske arvefølgekrigen.Filip 5. erobretCatalonia i 1714, oppløsteAragóns kronvelde (føderasjonen avAragon, Catalonia og Valencia) og proklamerte kongeriket Spania.[3]:233
IRomertiden utgjorde Den iberiske halvøy,Hispania, et rike hvorLusitania (inkludert området som utgjør det modernePortugal) var en provins. DaRomerriket gikk i oppløsning ifolkevandringstiden ble det latinske språket bevart på halvøya.[4] NavnetHispania er avfønikisk eller iberisk opphav. Tidligere språk på halvøyen ble nesten helt fortrengt av romernes språk, barebaskisk er bevart.[5] Navnet Iberia kommer av elvenEbro (Hiberus på latin) trolig fordi elven var særlig viktig for handelen på halvøyen.[6] Iberia regnes som det greske navnet på halvøya. Folkegruppene som holdt til ved Middelhavskysten blir omtalt somiberere.[5]
Det spanske landområdet rager i gjennomsnitt 660 moh. og er dermed det nest høyeste landet i Europa[trenger referanse] – etter Sveits. De sentrale deler av Spania omfattermesetaen som ligger mellom 600 og 1 200 moh.
Spanias klima deles inn i tre hovedgrupper, middelhavsklima langs kysten i sør og øst, atlantisk klima langs kysten i nord, og kontinentalt klima på høysletta i innlandet. Kystområdene fra Costa Brava i nordøst til Costa del Sol i sør har middelhavsklima, med tørre, varme somrer og milde, til dels nedbørrike vintrer. Også Ebrodalen og det meste av innlandet i Andalucía og Estremadura har tilsvarende klima.
Det finnes likevel ganske store variasjoner innenfor de nevnte områder både med hensyn til nedbør og temperaturer. Costa Brava i nordøst har eksempelvis over 800 mm med nedbør også om sommeren, mens Almería i sørøst kun har 220 mm i årsnedbør og en nesten total sommertørke. På mesetaen er årsnedbøren jevnere fordelt, sommeren er varm, vintrene kjølige og særlig i de nordlige og høyereliggende områder.
Den overveldende majoriteten av innbyggerne i Spania definerer seg som spanjoler, selv om mange har en sterk regional tilhørighet. Området som i dag er Spania har opp igjennom historien blitt bebodd av blant annetkeltere,iberere,gotere, jøder ogmaurere, og dagens spanjoler har derfor en blandet etnisk opprinnelse.Castillas politiske dominans har medført en tilsvarende kulturell kastiljansk dominans i Spania, men spesielt iCatalonia har mange en klar regional identitet.[8]
Nord i Spania borbaskerne, omtrent 2,7 millioner i antall. Denne folkegruppens opprinnelse er ukjent, og språketbaskisk har intet slektskap til andre europeiske språk. IGalicia i nordvest borgalicierne, som er av keltisk opphav. Den opprinnelige befolkningen påKanariøyene er av afrikansk opphav, for det mesteberbisk. Spania har også ensigøynerbefolkning på et par hundre tusen. Spanias sigøynere kan deles inn i undergruppenegitanos oghungaros, der førstnevnte bor sør i landet og er assimilert inn i det spanske samfunnet, mens sistnevnte holder til i nord og i mindre grad er vellykket integrert.[8]
De tidligste beboerne påDen iberiske halvøy varibererne. Ibererne utgjorde sammen medbaskerne befolkningen i det som senere skulle bli Spania, frem tilkeltere innvandret og etter hvert overtok halvøyen fra det 8. århundre f.Kr. Senere bleIberia kolonisert av både grekere ogkartagenere.
Romerne erobret Iberia fra Kartago under denandre puniske krig. Spania ble da en del av Romerriket og ble gjort om til den romerske provinsenHispania. Hispania ble en viktig romersk provins, blant andre varSeneca,Trajan ogHadrian herfra. Latin fortrengte etter hvert de eksisterende språkenekeltisk/iberisk, mens noebaskisk overlevde.[9] Sammen medGallia og selve Italia utgjorde Hispania Romerrikets kjerne, og særlig gjennom et felles språklig opphav har dette medvirket til at Spania, Portugal, Frankrike og Italia senere kalles det latinske Europa.[10]
Fra 716 til begynnelsen av 1200-tallet var Spania i hovedsak styrt avmuslimske, mauriske herskere. Den muslimske invasjonen begynte i711, og i løpet av få år hadde maurerne erobret mesteparten av Iberia. Økonomisk og kulturelt var dette en blomstringstid.
Prosessen med å ta tilbake halvøya for de kristne (Reconquista) begynte på 1000-tallet, men det var ikke før i 1492 at det siste muslimske området,Granada, ble erobret av de kristne.
Spania ble samlet til et forent land daFerdinand II av Aragón ogIsabella I av Castilla etablerte enpersonalunion i 1479, de to ble kalt det katolske kongepar eller de katolske monarker (spansk:Reyes Católicos), og i 1492 erobret Granada etter lang kamp mot maurerne. Sammenslutningen førte til at man etablerteden spanske inkvisisjonen og til at alle jøder som ikke hadde konvertert til katolisisme ble drevet ut av landet i 1492.
På1500-tallet, under blant andre keiserKarl V, ekspanderte Spania som en storkolonialmakt og la under seg store områder iAmerika. På 1600-tallet fikk man konkurranse fra blant andreNederland ogEngland. I perioden 1811–1824 erklærte alle de spanske koloniene i Sør-Amerika seg som selvstendige, noe som krympet imperiet betraktelig.Den spansk-amerikanske krigen i 1898 førte til at Spania mistet sine siste kolonier iKaribia og påFilippinene.
Etter at borgerkrigen var over i 1939, styrte Franco Spania frem til han døde 20. november 1975. Franco hadde utpekt prinsJuan Carlos til sin etterfølger, og den nye kongen åpnet for demokratiske reformer. Det ble ikke gjort utskiftninger i maktapparatet. Det første parlamentsvalget ble holdt i juni 1977, hvor UCD ble det største partiet, ogAdolfo Suárez var statsminister frem til 1981, da hans partifelleLeopoldo Calvo-Sotelo overtok. I 1982 vant partiet PSOE, ogFelipe González ble landets nye statsminister. Samme år ble Spania medlem avNATO. Fire år senere ble landet medlem avDet europeiske fellesskap. Etter 14 år, ved valget i 1996 vant det høyreorienterte partiet PP (Partido Popular), som ble ledet avJosé María Aznar. Ved valget i mars2004 bleJosé Luis Rodríguez Zapatero fra sosialistpartietPSOE valgt til Spanias nye statsminister. Han satt til 2011, daMariano Rajoy fra PP overtok statsministerposten frem til 2018. Pedro Sanchez fra PSOE har deretter vært leder for mindretallsregjeringer i Spania.
Spanias statsoverhode er kongFelipe VI. Han har en seremoniell funksjon.
Det spanske parlamentet kallesCortes Generales og har to kamre,Congreso de los Diputados med 350 medlemmer og Senatet med 259 medlemmer. Parlamentet er lovgivende makt og godkjenner regjeringen.
Den spanske regjeringen kallesConsejo de Ministros, og ledes av en «regjeringspresident» (vanligvis omtalt som statsminister). Statsministeren trenger flertall i parlamentet, men utnevnes formelt sett av kongen.
Spania tilhørte sammen med land i sør- og øst-Europa landene i randsonen, som ikke hadde fulgt med i modernisering og vekst i laissez-faire perioden. Landene var mindre industrialisert og modernisert. I Spania dominerte et gammeldags jordbruk. Etter borgerkrigen sto det virkelig dårlig til i spansk økonomi. Franco-regimet var isolert og sto til å begynne med for en lukket, stramt styrt planøkonomi, dirigisme, der staten dominerer alt. Etter hvert som Spania gradvis tilknyttes Vesten blir denne modellen oppgitt, og spansk økonomi tilpasses Vestens neo-liberalisme. I 1959 åpnes landet, og vestlig kapital bidrar til en formidabel vekst i 1960-årene. Samtidig blir spansk økonomi mer avhengig og sårbar. I 1973 representerte olje 42 % av alle importkostnader til Spania. Med oljekrisen i 1974 blir det slutt på 15 års økonomisk fremgang, veksten bremser, arbeidsledigheten øker og inflasjonen øker til 37 % sommeren 1977. Med "Pacto de Moncloa" settes tak på lønninger for å hindre inflasjon, økning i konsumpris bremses kraftig opp, valutaen - pesetas - devalueres med 20 %. Import av olje fortsetter å øke til midten av 1980-årene. Deretter blir kull, vannkraft, naturgass og fremfor alt atomkraft viktigere. Med inntreden i EU kommer en utvikling av næringsstrukturen som følger et vestlig mønster der jordbruket sysselsetter mellom 5–10 % av arbeidsstyrken, industri 25–35 %. Servicenæring sto for 2/3 av BNP mot år 2000. I 1998 var BNP per innbygger nesten 80 % av gjennomsnittet i EU.[13]
I 2007 begynte den internasjonale finanskrisen å svekke økonomien betydelig, og i annet kvartal 2008 gikk landet i resesjon. Spesielt bank, bygge og eiendomsvirksomheten ble rammet på grunn av overoptimistiske investeringer. Statlige redningspakker til bankene mellom 2008–2010 var samlet på nesten 11 % av Spanias BNP[14]. Dette og i mindre grad statens forsøk på å bremse opp arbeidsløsheten førte til at Spanias budsjettoverskudd i årene frem til 2007 ble snudd til underskudd, og landet opplevde en alvorlig økonomisk krise de første årene etter 2010. Eiendomsbransjen opplevde et børskrakk i 2007, mens Spanias børsindeks IBEX 35, som hadde nådd et toppunkt i november 2007, falt med rundt 50 % våren 2009. Dette medførte blant annet stigende arbeidsløshet, fra 8 % (2007-nivå) til over 20 % i 2011. Mens eksportindustrien til en viss grad har kunnet kompensere ved å ekspandere utenlands, er den innenlandske økonomien, og spesielt småbedrifter, hardt rammet. Turismeindustrien synes imidlertid å være mindre alvorlig berørt.
Spanias bruttoinnlandsprodukt viste en svak eller lite positiv utvikling fra 2008.
Med 81,1 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Spania det nest største turistmålet i verden.[15]
Viktige importvarer er maskiner,olje, jordbruksprodukter og transportutstyr. Viktige eksportvarer er blant annet maskiner og transportutstyr. Viktige handelspartnere erItalia,Frankrike ogTyskland.
Spania har satset sterkt påvannkraft, og har store produksjonsanlegg for vannkraft i fjellområdene. Siden1960-årene har det skjedd en overgang i energiforsyningene frakull tilpetroleum. Spania produserer cirka 28 % av sitt eget forbruk avenergi, og importen av råolje har lenge vært en belastning for utenriksøkonomien. Spania importerte 57 millionertonnnaturgass og 14 millioner tonn med olje fraNorge i 1996.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^abFuchs, J.W. (1999).Antikkleksikonet. Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur.ISBN8203178405.
^Campbell, B. (2012).Rivers and the power of ancient Rome. University of North Carolina Press Books.
^«Spain».The World Factbook. CIA. 2010. Arkivert fraoriginalen 19. mai 2009. Besøkt 7. juni 2010.
^abLevinson, David (1998).Ethnic groups worldwide. Greenwood Publishing Group. s. 81–83.ISBN9781573560191.
.svg)
.png)
