Med Solon preger også dikterens person lyrikken. Som poet skrev Solon både ielgier ogepigrammer, og ikke minst kjærlighetselegien hvor han blant annet synger om sin elskede Nanno, en fløyteblåser fraLydia. Han hyllet kjærlighet, ungdom og glede, men hadde kun avsky for alderdommen, skjønt viste også et positivt inntrykk til livet:«For mens vi eldes, min venn, stadig vi lærer på ny.»[1]
Athen var preget av stor politisk uro i Solons tid. Pengehusholdning ga muligheter til å samle seg formuer. Jorden var mer og mer blitt samlet på få storgodseiere. De små gårdsbrukene hadde stadig vanskeligere for å klare seg. I økende grad måtte de pantsette jorden, og når de ikke klarte å betale for seg, krevde de strenge gjeldslovene at de endte som slaver. Da Solon ble valgt tilarkont (øverste embetsmann) i 594 f.Kr. aktet han, til tross for at han selv tilhørte adelen, å skape en mer rettferdig samfunnsordning. Han innførte ikke ny oppdeling av jorden, men gjennomførte gjeldsavskrivning og la ned forbud med tilbakevirkende kraft mot lån med sikkerhet i låntakerens person.[2] Han innførte også en myntreform og ny statsforvaltning der borgerne fikk innflytelse ogprivilegier etter den av de fire formueklassene de tilhørte; jf. Solon-lovene. Han ble snart en legendarisk skikkelse og ble ansett som det athenskedemokratiets far. I hans egen tid var det dog langt igjen til noen egentlig folkemakt.
Han er kjent for å ha uttalt: «La ingen kalles lykkelig før han er død. Fram til da er han bare heldig.»
