| Slaget ved Vittorio Veneto | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt:Italiafronten underførste verdenskrig | |||||||
 Det siste toget med østerrikske soldater forlater stasjonen iTrient 4. november 1918, rett før italienerne ankom | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Kongedømmet Italia Storbritannia Frankrike De tsjekkoslovakiske legionene USA |  Østerrike- Ungarn | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Armando Diaz | Svetozar Borojević | ||||||
| Styrker | |||||||
| 57divisjoner[1] *51 italienske *3 britiske *2 franske *1 tsjekkoslovakisk 1 amerikanskregiment[2] 7 700 kanoner | 62 divisjoner[1] 6 145 kanoner | ||||||
| Tap | |||||||
| 5 800 drept 26 000 såret | 35 000 drept 100 000 såret 300 000krigsfanger | ||||||
 | |||||||
| Italiafronten | |
|---|---|
| Isonzo 1 –Isonzo 2 –Isonzo 3 –Isonzo 4 –Isonzo 5 –Trentino –Isonzo 6 –Isonzo 7 –Isonzo 8 –Isonzo 9 –Isonzo 10 –Ortigara –Isonzo 11 –Caporetto –Piave –Vittorio Veneto |
Slaget ved Vittorio Veneto ble utkjempet mellom 25. oktober og 3. november 1918 vedVittorio Veneto påden italienske fronten underførste verdenskrig. Denitalienske seieren[3][4][5] markerte avslutningen av krigen ved dette frontavsnittet, og sikret oppløsningen av dobbelmonarkietØsterrike-Ungarn, og ble slik instrumentell i forhold til den våpenhvilenTyskland måtte inngå to uker senere påVestfronten.
Enkelte italienske historikere ser på dette slaget som den endelige avslutningen avRisorgimento, den nasjonale bevegelsen som sto bak Italias samling, gjennom de landområdene som etter første verdenskrig ble en del av Italia.[6]
I løpet avCaporetto-offensiven i perioden 24. oktober til 9. november 1917 tapte de italienske styrkene mer enn 300 000 mann og ble nødt til å trekke seg tilbake. Som følge av dette nederlaget bleLuigi Cadorna avsatt som italiensk øverstkommanderende, og erstattet avArmando Diaz. Diaz reorganiserte styrkene, stoppet den fiendtlige framrykkingen gjennom å etablere et dybdeforsvar og ved mobile reserver, og etablerte en frontlinje langs elvenPiave.
I juni 1918 igangsatte Østerrike-Ungarn en større offensiv over Piave, kaltslaget ved Piave. Planen var på den ene siden å bryte gjennom Tonale-passet og gå inn iLombardia, og på den andre siden sette inn to samlende støt inn i den sentraleVeneto, den første sørøstover fra Trentino, den andre sørvestover gjennom det nedre løpet av Piave. Offensiven ble imidlertid stoppet av italienerne, og ble et stort nederlag for Østerrike-Ungarn, som tapte 100 000 mann.
Italienerne var imidlertid avhengig av å være på offensiven og sikre seg de territoriene som var under Østerrike-Ungarn før krigen og som de mente var italienske. Østerrike-Ungarn gikk gikk på en rekke militære nederlag ved andre frontavsnitt, og var i ferd med å falle sammen. Både innenBøhmen,Mähren og påBalkan var prosessene for løsrivelse fra Østerrike-Ungarn kommet langt, og uavhengighetserklæringene skulle komme fire dager etter at slaget var i gang.
Italienerne under Diaz igangsatte en større offensiv over Piave 24. oktober, på årsdagen forCaporetto-offensiven. Diaz hadde med hensikt ventet med å igangsette offensive krigshandlinger til de var sikre på suksess.[7]
Diaz' plan var at tre av hans fem hærenheter skulle danne en front mellomMonte Grappa til Piaves utløp i Adriaterhavet og rykke fram over elven mot Vittorio Veneto, og slik kutte kommunikasjonen mellom de to østerrikske hærene som sto foran dem. Det første angrepet var ved Monte Grappa og trakk til seg de østerrikske reservestyrkene. Den høye vannstanden i Piave gjorde at ikke alle de italienske styrkene kunne rykke samtidig over elven, men 27. oktober var det etablert etbrohode på den andre siden og de italienske reservestyrkene kunne rykke inn i dette. Den østerriksk-ungarske øverstkommanderendeSvetozar Borojević von Bojna beordret 27. oktober at det skulle settes inn et motangrep mot det italienske brohodet, men styrkene nektet å etterfølge ordre, et problem som fra da av skulle vedvare resten av krigen for østerrikerne.[8]
Tsjekkoslovakia erklærte seg uavhengig 28. oktober, og dagen etter fulgteKongeriket Jugoslavia under navnet «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere», og omfattet områder langsAdriaterhavet som italienerne mente var en del av Italia. 31. oktober gikk Ungarn formelt ut av dobbelmonarkiet. Under disse politiske forholdene fikk de østerrikske styrkene i Italia ordre om at trekke seg tilbake. De italienske styrkene inntok samtidig byen Vittorio Veneto og de rykket videre mot elvenTagliamento. 3. november inntok enamfibiestyrkeTrieste.
29. oktober ba østerrikerne om våpenhvileforhandlinger, samtidig som italienerne raskt rykket framover. Våpenhvileforhandlingene ble ført iPalazzo Giusti iPadova, og en avtale ble nådd 3. november med virkning fra kl 15.00 dagen etter. Den østerrikske hæren var i full oppløsning, og dette hadde satt inn før våpenhvilen ble effektiv, og dette førte til en kaotisk tilbaketrekning.[9] De italienske styrkene fortsatte sin framrykning helt til våpenhvilen ble iverksatt, og de okkuperte heleTirol, inklusiveInnsbruck, i de kommende dagene.[10]
