| Slaget ved Oriskany | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt:Den amerikanske uavhengighetskrigen | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
.svg) Patrioter | .svg) LojalisterIndianere | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Nicholas Herkimer† | John JohnsonJohn Butler Joseph Brant | ||||||
| Styrker | |||||||
| 800 | 450+ | ||||||
| Tap | |||||||
| 465 døde eller sårede[1] | 150 døde eller sårede (inkludert beleiringen av Fort Stanwix) | ||||||
| Den amerikanske uavhengighetskrigen | |
|---|---|
| Boston –Canada –New York og New Jersey –Saratoga –Philadelphia –Vestfronten –Sullivan-ekspedisjonen –Sørfronten –Marine |
| Saratogafelttoget, 1777 | |
|---|---|
| Ticonderoga –Hubbardton –Fort Ann –Oriskany –Bennington -Saratoga 1 –Saratoga 2 |
Slaget ved Oriskany var et av de blodigste slagene iden amerikanske uavhengighetskrigen og en betydelig trefning iSaratogafelttoget. Det kjennetegnes også ved at det er et av de få slagene i krigen hvor alle deltagerne varnord–amerikanere.Lojalister oginnfødte kjempet motopprørere helt uten tilstedeværelsen avbritiske soldater. For de innfødte var slaget enborgerkrig. Oneidas allierte seg med opprørshæren mot medlemmer av andreirokesernasjoner.
6. august1777, under beleiringen avFort Stanwix, nærmet en amerikansk unnsetningsstyrke fraMohwakdalen under generalNicholas Herkimer på rundt 800 menn seg for å heve beleiringen. Den britiske kommandantenBarry St. Leger autoriserte en avskjæringsstyrke som bestod avJohn JohnsonsKing's Royal Regiment of New York, innfødte allierte fraseks nasjoner ogCanadas syv nasjoner og Indian Departement Rangers på totalt 450 menn.
Styrken av lojalistene og indianere overfalt Herkimers styrke i en liten dal rundt 10 km øst for Fort Stanwix i et av de blodigste amerikanske nederlagene i krigen. Under slaget ble general Herkimer dødelig såret. Slaget kostet amerikanerne rundt 450 døde og sårede, mens lojalistene og indianerne mistet rundt 150 døde og sårede.
En angrep fra tre kanter, kjent som Saratogafelttoget, ble satt i verk av britene under ledelse av generalmajorJohn Burgoyne. Burgoynes strategi var å avskjæreNew England fra de andre koloniene ved å ta kontroll overNew York.
Under hans marsj nedMohawkdalen fraOswego tilAlbany, la oberstløytnantBarry St. LegerFort Stanwix under beleiring. Fort Stanwix var da under ledelsen til oberstPeter Gansevoort. St. Legers styrke av britiske regulære soldater i det kongelige artilleri, 8. og 34. regiment, lojalister og indianere fra seks nasjoner og syv nasjoner la fortet under beleiring.
Da generalmajor Nicholas Herkimer hørte om St. Legers fremrykning, samlet han militsen iTryon County vedFort Dayton for å komme Gansevoort til unnsetning.4. august begynte Herkimer med 800 militsmenn, for det meste dårlig trente tysk–amerikanske bønder, og 40oneida–indianere på den 60 km lange turen vestover fra Fort Dayton til Fort Stanwix.
Da St. Leger fikk føre at Herkimer og hans unnsetningsekspedisjon var på vei, sendte hanJoseph Brant, en Mohawkhøvding, med mer enn 400 indianere, og John Johnson med hans milits av lett infanteri for å avskjære dem. De braket sammen vedOriskany Creek.
6. august 1777 marsjerte militsen fra Tryon County ned en vei bestående av planker over et myrområde for å komme Fort Stanwix til unnsetning. Denne veien i villmarken var den eneste måten general Herkimer og hans menn kunne nå Fort Stanwix uten å bruke båt viaMohawk–elva. Veien sank mer enn 16 meter inn i en ravine hvor den lilleOriskany Creek, nesten en meter bred, rant langs bunnen. Høvding Joseph Brant som var kjent i terrenget, valgte dette ideelle stedet til sitt bakholdsangrep mot den ankommende unnsetningskolonnen. Mens King's Royal Yorkers ventet bak en nærliggende høyde, skjulte 400 indianere ledet av Brant seg på begge sider av ravinen. I denne fellen rykket general Herkimers milits frem, og Herkimer ledet vei.
I en omdiskutert hendelse stoppet Herkimer sin styrke bare noen få øyeblikk før de gikk inn i den skjebnesvangre ravinen. Somnederlandsk veteran ikrigen mot franskmenn og indianere, gjenkjente Herkimer ravinen som det naturlige stedet for et bakholdsangrep og ønsket å sende en rekognoseringspatrulje i forveien. Hans militsoffiserer tolket derimot Herkimers nøling som feighet og anklaget ham offentlig som lojalistspion. Herkimer var truet av etmytteri og gav ordre om at militsen skulle rykke frem.
Tradisjonelle beretninger hevder at da de gikk inn i ravinen, ble disiplinen til militsen oppløst. Mange av general Herkimers menn var utmattet av varme fra deres marsj og brøt rekkene og løp til bekken for å få vann. Selv om John Johnson hadde instruert sine indianske allierte om ikke å angripe før hele Herkimers milits hadde gått inn i ravinen, kunne ikke indianerne motstå en slik mulighet. Da mennene la ned sinemusketter og la hodet ned for å drikke, angrep indianerne.
I åpningssalvene i slaget ble Herkimers hest skutt under ham, og han ble også såret i foten. Herkimer ble båret av flere av hans offiserer til et tre som nå er markert av et steinmonument. Tradisjonelle beretninger sier at Herkimer ble oppfordret av sine menn til å ikke å utsette seg for videre fare, men at han trassig svarte: «Jeg vil møte fienden.» Historikere tolker Herkimers svar ikke bare som et tegn på hans standhaftighet, men hans bitterhet mot de offiserene som tidligere hadde merket Herkimer som feig på grunn av hans forsiktighet og hadde jaget ham inn i ravinen, de samme offiserene som nå ba ham trekke seg tilbake i sikkerhet.
Ettersom kampene fortsatte, samlet Herkimer sine menn. Han ledet slaget mens han lente seg mot treet og røykte pipe. Herkimer observerte at indianerne fulgte med på røyken fra hans menns musketter. Indianerne utnyttet forsinkelsen som ladingen av de munnladede våpnene førte til og stormet inn og angrep menn med kniver. Under slaget førte entordenstorm til en pause på en time. Herkimer brukte muligheten til å omgruppere sin milits på høyereliggende område. Denne gangen instruerte han sine til å kjempe i par, slik at mens en mann ladet, skjøt den andre. Denne taktikken stabiliserte restene av Herkimers styrke.
Da den indianske styrken hørte at garnisonen i Fort Stanwix hadde sendt en styrke fra fortet for å plyndre leiren til britene og indianerne, trakk de seg fra kampene med ropet «Oonah, oonah!», det tradisjonelle senecasignalet for retrett.
Før indianerne trakk seg tilbake, ankom en avdeling med forsterkninger fra King's Royal Yorkers. Disse lojalistene vrengte sine jakker for å utgi seg for en unnsetningsstyrke på vei opp dalen fra Fort Stanwix. Patrioten kaptein Jacob Gardinier gjenkjente derimot ansiktet til en nabo som var lojalist. I forvirringen lyktes King's Royal Yorkers i å angripe opprørsmilitsens stilling, men da tapstallene steg, trakk de seg tilbake.
Da indianerne og lojalistene trakk seg tilbake, tok opprørne som ikke hadde flyktet fra slagmarken seg av evakueringen av sårede. Noen av dem ble ført med båt ned elva i sikkerhet. Mange sårede opprørere ble etterlatt på slagmarken.
Tryon County–militsen nådde aldri Fort Stanwix, men tapstallene til indianerne i slaget ved Oriskany førte til at indianerne trakk tilbake sin støtte til Barry St. Legers ekspedisjon.
Under det britiske angrepet på Herkimers milits ved Oriskany Creek, plyndret en avdeling fra det tredje New York–regimentet fra Fort Stanwix St. Legers dårlig bevoktede leir. Uten støtte fra indianerne, kunne ikke St. Leger fortsette beleiringen av Fort Stanwix. Hæren trakk seg tilbake tilOntariosjøen. Angrepet fra denne kanten iSaratogafelttoget kollapset.
Den sårede brigadegeneralen Nicholas Herkimer ble båret av sine menn fra slagmarken. Han måtte amputere foten, men operasjonen gikk dårlig og han døde av skadene16. august 1777, 49 år gammel.
