| Slackware | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Utvikler(e) | Patrick Volkerding | ||
| Utgitt | 16. juli 1993 | ||
| Nyeste versjon | 15.0(stabil versjon; 2. februar 2022)[1] | ||
| Plattform | x86-arkitektur,x86_64 | ||
| Bygger på | Softlanding Linux System | ||
| Skrivebordsmiljø | KDE Software Compilation,Xfce,MATE,Cinnamon | ||
| Avledede systemer | VectorLinux,Austrumi Linux, DeLi Linux,DNALinux, Kongoni GNU/Linux,NimbleX,Platypux,Porteus,Salix OS,Topologilinux,Zenwalk Linux | ||
| Lisens | GNU General Public License | ||
| Nettsted | www.slackware. (en) | ||
Slackware (IPA: /'slækweə(ɹ)/) er etamerikanskoperativsystem og enLinuxdistribusjon som er utviklet avinformatikerenPatrick Volkerding.
Volkerding har enBachelor of Science iinformatikk vedMinnesota State University Moorhead.[2] Han er enerådende vedlikeholder av distribusjonen,[2] og blir gjerne kaltBenevolent Dictator For Life, «velvillig diktator på livstid».[3] Dette er en tittel som blir gitt enkelte ledere av prosjekter forfri og åpen programvare, som har siste ord når det oppstår uenigheter innenfor utviklingsmiljøet.
Selv om Slackware for det meste er fri og åpen programvare,[4] har distribusjonen intet formeltsporingssystem for programvarefeil og intet allment tilgjengelig lager for programvarekode. Det finnes ikke noe formelt medlemskap for utviklere og Patrick Volkerding er den primære bidragsyter til versjonene.
Slackware har hatt liten utbredelse. Den 29. oktober 2025 var systemet på 51. plass hosDistroWatch.[5]
Slackware oppstod i 1992 som enfork avSoftlanding Linux System (SLS).[6] Første versjon ble lansert den 17. juli 1993.[7] Slackware var en av de første Linuxdistribusjonene, og er den eldste som fremdeles vedlikeholdes.[6]
Slackware var basis for de seks første versjonene avSUSE Linux. Det har også vært basis for en hel familie av Linuxdistribusjoner, deriblantAustrumi Linux,Frugalware Linux,Slax ogZenwalk Linux, for å nevne noen.
Med versjon 3.0, som ble lansert den 30. november 1995, ble Slackware en av de første distribusjonene som innførte filformatetExecutable and Linkable Format (ELF).[8] som erstatning for det eldre filformateta.out. Dette formatet debuterte iUNIX System V Release 4 den 18. oktober 1988,[9] og ble hurtig akseptert som standard iUNIX ogUnix-lignende operativsystemer.
Slackware er kjent som den mest konservative Linuxdistribusjonen: Den prøver å være mest mulig lik den opprinnelige UNIX, og designfilosofien bygger på stabilitet og enkelhet.[10] Underupstreaming blir det foretatt minimalt med modifikasjoner i programvarepakker, og distribusjonen tar ikke hensyn til tilbakemeldinger fra brukere og utelukker beslutninger fra brukere. Slackware mangler et grafisk installasjonsprogram og har ingen automatisk deteksjon og oppløsning av avhengigheter mellom programvarepakker. Den bruker rene tekstfiler og et lite sett medskallskript for konfigurasjon og administrasjon. Under oppstart benyttes konsekventkommandolinjen somoperativmiljø; det følger ikke med noe standardskrivebordsmiljø.KDE ogXfce kan installeres som valgfrie opsjoner. Støtten forGNOME opphørte med versjon 10.2 i 2005. Slackware benytter et tradisjoneltinit-skript som er arvet fraBerkeley Software Distribution (BSD). Dette skriptet har tradisjonelt vært den førsteprosessen som startes underoppstart avdatamaskinen. Det er endaemon (bakgrunnsprosess) som kjører inntil systemet slås av. Distribusjonen har unngått å følge resten av strømmen ved å velge alternativer somUpstart ogSystemd, som har debutert i henholdsvisUbuntu ogFedora. På grunn av sine konservative ogminimalistiske særpreg, er Slackware mest egnet for avanserte og teknisk interesserte brukere avLinux.[11][12][13][14][15][16]
Slackware brukerpakkesystemetslackpkg for å oppgradere og installere distribusjonen over etnettverk eller overinternett. Dette pakkesystemet ble inkludert som en valgfri opsjon i versjon 9.1,[17] og ble standard i versjon 12.2. Slackware støtterdatamaskinarkitekturene32-biterx86,64-biterx86-64 ogIBM System z9 (s390x). Det finnes også uoffisielle porteringer tilPowerPC ogARM. Tidligere fantes det også offisielle porteringer tilDEC Alpha ogSPARC.
Versjon 14.2 ble lansert 30. juni 2016. Den 29. mai 2024 var Slackware på 38 plass i en rangering over Linuxdistribusjoners utbredelse, ifølgenettstedetDistroWatch.[18]
Utdypende artikkel:Linuxdistribusjon
Det er to gode grunner til atLinuxdistribusjonen Slackware fortjener omtale:
NavnetSlackware er avledet avSlack (med stor bokstav), et uklart definert begrep fra detsatiriske «trossamfunnet»Church of the SubGenius, hvorSlack er selve essensen.[19] Begrepet går ut på at man skal oppnå sine mål uten innsats, og føre et fritt og behagelig liv, uten ansvar og hardt arbeid.[20][21][22] Med hensyn til Slackware, sikterprefiksetSlack til at det er mulig å oppnåbrukervennlighet,pålitelighet,feiltoleranse ogdriftsikkerhet, selv om man unngår vanligesystemverktøy.[23] Navnet ble valgt av Volkerding for å hindre at arbeidet hans skulle bli tatt seriøst i startfasen. Distribusjonen startet som et uforpliktende privatprosjekt, men navnet ble hengende igjen etter at distribusjonen var blitt et seriøst prosjekt.[24] Det er ingen reell sammenheng mellom Slackware og den satiriske «kirken», selv om sistnevnte tilsynelatende har adoptert både operativsystemet og dets grunnlegger.[24]
Det har også blitt spøkt med at den piperøykendepingvinen som figurerer på mangebannere med Slackware, henspiller på «kirkens» oppdiktede grunnleggerJ.R. «Bob» Dobbs. Spøken finnes idatafileninstall.end, som markerer slutten på installasjonsprosessen.[25][26] I nyere versjoner, deriblant versjon 14.1, er dette budskapet blitt skjult ved hjelp avkryptiseringsalgoritmenROT13.
Designfilosofien til Slackware er rettet mot enkelhet, renhet og eleganse, og et kjernedesign som går ut på å ha minimalt med konfigurasjonsverktøy. Unntaket er enkelte viktigesystemverktøy, basert påprogramvarebiblioteketncurses, som er viktige for grunnleggende konfigurasjon av systemet ogpakkebehandling.[27] Mens noen deler den oppfatning at et mindre antall forenklede verktøy bidrar til å øke et operativsystems kvalitet og stabilitet, er andre av en annen oppfatning. De ønsker etgrafisk brukergrensesnitt under installasjon og konfigurasjon, et mer «brukervennlig pakkesystem», og en allsidig pakke med programvareverktøy hvor brukeren selv oppløserprogramvareavhengigheter.[28][29][30][31] I den forstand har Slackware mye til felles medArch Linux, som er en annenminimalistisk Linuxdistribusjon.
Mange av designvalgene i Slackware kan bli sett på som en arv av enkelheten i tradisjonelleUNIX-systemer og som eksempler påKISS-prinsippet («Keep It Simple, Stupid»).[32] I denne sammenhengen refererer «enkel» til enkelhet i systemdesign, ikke i brukervennlighet. Mye av uenighetene med Slackwares designvalg, oppstår av ulike tolkninger av begrepet «enkelhet». Noen betrakter et operativsystem som «enkelt» når det gjør utstrakt bruk av intuitive grafiske brukergrensesnitt og automatiserte verktøy. Slackware benytter KISS-prinsippet på samme måte somOckhams barberkniv – ved å avstå fra å øke kompleksiteten til systemet mer enn strengt tatt nødvendig. En automatisering kan forenkle interaksjonen med datamaskinen hvis brukeren er vant meddatamus, men kan være en hindring for de som foretrekker å ha mer kontroll over systemet viakommandolinjen og direkte redigere konfigurasjonsfiler.[28][27] På den andre siden kan dette gi et mindre intuitivt system fordi brukeren presenteres med systemets iboende kompleksitet. Patrick Volkerding har konsekvent valgt enkelhet i systemdesign.[33][34] I kontrast til dette er mange andre Linuxdistribusjoner lettere å lære for nybegynnere som er ukjente med kommandolinjen i klassisk UNIX.[28][27][35][31]
Det meste av programvaren i Slackware bruker mekanismer for konfigurasjon som er laget av programvarens opprinnelige utviklere. De færreste mekanismene er spesifikke for distribusjonen. Den relative mangelen på grafiske verktøy for å konfigurere systemet, skjer naturligvis på bekostning av brukervennligheten. Kritikere vurderer distribusjonen som tidkrevende og vanskelig å lære, mens tilhengere ser den som fleksibel og gjennomsiktig, og setter pris på erfaringen de får i læringsprosessen.
Et eksempel er UNIX-prosesseninit. I UNIX og Unix-lignende operativsystemer er init den førsteprosessen som startes underoppstart avdatamaskinen. Det er endaemon som kjører inntil systemet slås av. Den er den direkte eller indirekte foreldreprosessen til andre prosesser og adopterer automatisk alle foreldreløse prosesser. Det finnes i hovedsak to varianter av denne prosessen: Den første ble benyttet iUNIX System III ogUNIX System V (ofte kalt «SysVinit»), og den andre stammer fraforsknings-Unix ogBerkeley Software Distribution (BSD). De fleste Linuxdistribusjoner har tradisjonelt benyttet den første, mens Slackware bruker en BSD-stil under oppstart. Fra og med Slackware versjon 7.0, ble det innført kompatibilitet med UNIX System V-skript, for å muliggjøre øktinteroperabilitet med en del tredjeparts programvare. Et init-skript av BSD-typen tildeler hvert driftsnivå sammerunlevel; i UNIX System V tildeles hvert enkelt av opptil 8 driftsnivåer en hel katalog med skript. Init-skriptet starter (i Slackwares tilfelle) skriptetrc.sysvinit som igjen bestemmer hvilke UNIX System V-baserte skript som skal være med under oppstart.[36][37][38][39]
Her er et eksempel på et init-skript i Slackware, som befinner seg i katalogen/etc/inittab:[40]
id:4:initdefault:l0:0:wait:/etc/rc.d/rc.0l6:6:wait:/etc/rc.d/rc.6x1:4:wait:/etc/rc.d/rc.4
Den sistnevnte kommandoen velgerrunlevel 4. Her er filenrc.4 i Slackware 10.2:[40]
# Prøv å bruk gdm, eller GNOMEs session manager:if[-x/usr/bin/gdm];thenexec/usr/bin/gdm-nodaemonfi# Ikke der? OK, prøv å bruk KDM eller KDEs session manager:if[-x/opt/kde/bin/kdm];thenexec/opt/kde/bin/kdm-nodaemonfi# Hvis alt du har er XDM, prøv dette:if[-x/usr/X11R6/bin/xdm];thenexec/usr/X11R6/bin/xdm-nodaemonfi
I enkelte avarter av UNIX er dette skriptet blitt erstattet av automatiske prosesser som gjør oppstartsprosessen enklere, sett fra en brukers ståsted. OperativsystemetSolaris erstattet init med programmetService Management Facility (SMF) i versjon 10, som ble lansert den 31. januar 2005. IMac OS X 10.4, som ble lansert 29. april 2005, ble det lansert et alternativ til init, i form avlaunchd. ILinux er ikke dette fullt så enkelt, på grunn av det store antallet distribusjoner. Noen distribusjoner har laget sine egne erstatninger for init. Eksempler erOpenRC i distribusjonenGentoo Linux, så vel som iNetBSD ogFreeBSD,BootScripts i distribusjonenGoboLinux, DEMONS i distribusjonenKahelOS og Mudur i dentyrkiske distribusjonenPardus.
Den 26. oktober 2006 bleUpstart lansert. Dette er en hendelses-basert daemon som ble utviklet avCanonical Ltd. og som ble lansert iUbuntu 6.10 den 26. oktober 2006.[41] Upstart fikk en del utbredelse, men lyktes ikke i å bli en felles konfigurasjonsplattform for Linux. Den 30. mars 2010 ble derettersystemd lansert.[42] Systemd representerer et nytt forsøk på å samles om en felles dynamisk oppstartsprosess for Linux. Denne oppstartsprosessen ble standard i versjon 15 avFedora,[43] og har vunnet innpass i flere distribusjoner.
I et intervju den 6. juli 2012, ga Patrick Volkerding uttrykk for reservasjoner overfor systemd. Han hevdet at det krenkerUnix-filosofien om å sammenføye programvare med en begrenset definert funksjonalitet.[44] Versjon 14.2 av Slackware støtter ikke systemd, men i 2013 utelukket ikke Volkerding muligheten for å svitsje over til det.[45]
Systemd er et eksempel på programvareavhengigheter. Programmet starter opp mange programmer samtidig, uten at brukeren involveres. Dette skjer automatisk og brukeren unngår å måtte sette seg inn i systemets kompleksitet. Man kan kalle dette brukervennlighet. Men samtidig fratas brukeren muligheten til å styre prosessen, og selv velge hva som skal startes. I en artikkel publisert den 18. august 2014 iInfoWorld skrev Paul Venezia om kontroversen rundt systemd. Han hevdet at den krenket Unix-filosofien og skyldtes«de enorme egoer som er fast overbevist om at de ikke kan gjøre noe feil».[46] Artikkelforfatteren sammenlignet systemd medsvchost.exe, en kritisk systemkomponent med omfattende funksjonalitet som ble introdusert iMicrosoft Windows 2000.
Slackware har intet formeltsporingssystem for programvarefeil og intet alment tilgjengelig lager for programvarekode. Det finnes ikke noe formelt medlemskap for utviklere og Patrick Volkerding er den primære bidragsyter til versjonene. Rapportering om programvarefeil og bidrag, skjer på en informerende måte. Alle endelige beslutninger om hva som skal inkluderes, blir foretatt av Patrick Volkerding,Benevolent Dictator For Life, «godgjørende diktator på livstid»,[3] en tittel som blir gitt enkelte ledere av prosjekter forfri og åpen programvare, som har siste ord når det oppstår uenigheter innenfor utviklingsmiljøet.[47][48][49]
De første versjonene ble utviklet av Patrick Volkerding alene. Fra og med versjon 4.0 nevner den offisielle annonseringen også David Cantrell og Logan Johnson som en del av «Slackware-teamet».[50] Senere versjoner, opp til versjon 8.1, inkluderer Chris Lumens.[51] Lumens, Johnson og Cantrell er også forfatterne av den første utgaven avSlackware Linux Essentials, den første offisielle guide til Slackware Linux.[52] Hjemmesiden til Slackware omtaler Chris Lumens og David Cantrell som«Slackware alumni» som«arbeidet full tid på Slackware-prosjektet i flere år».[48] Under lanseringen av Slackware 10.0 og 10.1 ble Eric Hameleers takket av Patrick Volkerding for«sitt arbeid med støtte forUSB,PCI og trådløseCardbuskort».[53][54] Fra og med versjon 12.0 ble Slackware igjen bygd av et team sentrert omkring Volkerding. Utviklingsteamet i versjon 12.2 bestod av syv personer. Fremtidige versjoner tilføyde flere personer.[55] Siden versjon 13.0 synes utviklingsteamet å ha hatt visse kjernemedlemmer. Eric Hameleers gir en innsikt i dette teamet i sitt essayHistory of Slackware Development, som ble skrevet 3.-4. oktober 2009, like etter lanseringen av versjon 13.0.[47]
Slackware blir offisielt lansert i tre typerdatamaskinarkitekturer:
De 12 første versjonene av Slackware støttet utelukkende 32-biter x86. Før lanseringen av en offisiell 64-biter variant, fantes det uoffisielle 64-biter avarter av Slackware. Et eksempel på dette er de tidligere distribusjoneneBluewhite Linux ogSlamd64.
Det eksisterer også en uoffisiellportering for ARM-arkitekturen (Slackware ARM, tidligere kalt ARMedslack[58]), som er utviklet av Eric Hameleers og som blant annet er tatt i bruk avnett-PCer.[59][57] Det finnes også en uoffisiell portering tilIBM ESA/390 kalt Slackware/390.[60][61] Begge disse porteringene er betegnet som «offisielle» av Patrick Volkerding. Imidlertid er S/390-porteringen fortsatt i versjon 10.0 for den stabile versjonen og i versjon 11.0 for utviklingsversjonen, og det har ikke vært noen oppdateringer siden 2009.[62][63] Den 7. mai 2016 kunngjorde utvikleren av Slackware ARM at versjon 14.1 ikke lenger ville støttes fra og med 1. september 2016. Utviklingen har derfor stanset med versjon 14.2, som likevel vil bli støttet i en lang tid fremover.[64] Opphør av støtten til versjon 14.1 ble kunngjort den 25. juni 2016.[65]
Det har tidligere også eksistert et offisielt prosjekt for datamaskin-arkitekturenSPARC (Slackware Linux for SPARC) samt en portering tilDEC Alpha. En uoffisiell portering til«New World» Macintosh, kaltSlackintosh, har også eksistert. Denne distribusjonen blir ikke lenger vedlikeholdt, og siste versjon var versjon 12.1.[66]
Med den begrunnelse å holde konfigurasjonen og administrasjonen av systemet så enkelt og transparent som mulig, slik at konfigurasjonsfilene er lesbar og kan redigeres uten behov for spesielle verktøy, har Slackware valgtLILO (Linux Loader) som standardoppstartslastert. Fra og med versjon 14.1 er ogsåGNU Grand Unified Boot loader (GRUB) tilgjengelig i distribusjonen.[67]
Standardbrukergrensesnitt i Slackware erUnix-skalletBash (Bourne Again Shell), som ble utviklet som en del avGNU-prosjektet. Systemet kan likevel lett konfigureres slik at det automatisk starter medvindussystemet X, ved å redigere datafileninittab, slik at den kan kjøre runlevel 4. StandardX display manager erKDE Display Manager (KDM), men den tradisjonelleX Window Display Manager (XDM) er også tilgjengelig.SkrivebordsmiljøetKDE betraktes som det primæregrafiske brukergrensesnitt, siden det startes avX.Org Server uten behov for ytterligere modifikasjoner av konfigurasjonsfilene. Lettvekts skrivebordsmiljøetXfce er også tilgjengelig, og er spesielt egnet på datamaskiner med lav ytelse. Tilgjengelig er også vindusbehandlerneFluxbox,Blackbox,Window Maker,FVWM2 ogtwm. Å velge vindusbehandler kan gjøres fra KDM, ved å redigere konfigurasjonsfilene manuelft, eller ved å redigere skriptetxwmconfig.[68][69]
SkrivebordsmiljøetGNOME ble utelukket fra distribusjonen i versjon 10.2, hovedsakelig av praktiske årsaker.[70] I kjølvannet av denne beslutningen har det blitt startet flere prosjekter, som har til hensikt å fortsatt tilby dette skrivebordsmiljøet til brukere av Slackware. To prosjekter er under aktiv utvikling for Slackware:Dropline GNOME ogMATE Slackbuilds. Det sistnevnte er en spesialbygd utgave av skrivebordsmiljøetMATE.[71][72]
I 1992 var Patrick Volkerding blitt oppmerksom på det prosjekt som var blitt innledet avLinus Thorvalds i august 1991, og som gikk ut på å utvikle etUnix-lignendeoperativsystem som kunne distribueres og modifiseres fritt. På denne tiden benyttet hanOS/2 versjon 1.3 på en datamaskin med 32-bitermikroprosessorenIntel 80386SX. Han var fornøyd med OS/2, men ville likevel foretrekkeUNIX eller et Unix-lignende operativsystem. Han var allerede oppmerksom påCoherent,Minix ogSCO Xenix, men hadde nå fattet interesse for de mange Linuxdistribusjoner som sirkulerte. Han undersøkte førstdiskbildene i Hongjiu Lu’s «oppstarts rotpartisjon» (boot root) pådisketter. Dette var i begynnelsen det nærmeste man kom en Linuxdistribusjon; programvaren bestod av to stk5¼" disketter som inneholdt Linuxkjernen og et minimalt antall verktøy. Såpass begrenset var verktøyenes funksjonalitet at for å starte fraharddisken måtte densmaster boot record redigeres med enhex editor.[73]
Deretter undersøkte hanMCC Interim Linux versjon 0.95c+, som var blitt lansert 23. april 1992. MCC Interim Linux var en av de aller første distribusjonene, og i likhet med Hongjiu Lu’s «oppstarts rotpartisjon», manglet den støtte forCD-ROM. Dette hadde derimotYggdrasil Linux/GNU/X, en annen tidlig distribusjon som var blitt lansert av etCalifornia-basert selskap den 8. desember 1992. Men til slutt falt valget på en tidlig versjon avSoftlanding Linux System (SLS), en kommersiell distribusjon som var blitt skapt av Peter MacDonald.[74] Både Yggdrasil Linux/GNU/X ogDebian startet som avleggere av SLS.[75]
Softlanding Linux System ble lansert i mai 1992 og var den mest populære av de opprinnelige Linuxdistribusjonene. Det var den første distribusjonen som tilbød en mer omfattende samling av programvare, og som ikke bare bestod av Linuxkjernen og basale verktøy.[76] Den bestod blant annet av detgrafiske brukergrensesnittetvindussystemet X,kommunikasjonsprotokolleneTCP/IP ogUUCP fordatanett ogteksteditorenGNU Emacs.[77] SLS dominerte markedet før utviklerne besluttet å endre det formatet foreksekverbare filer fraa.out tilELF (ELF). Dette var ikke en populær avgjørelse blant brukerne av SLS, men ELF ble raskt den rådende industristandard for Unix og Unix-lignende operativsystemer.
Patrick Volkerding startet med SLS fordi han behøvde enLISPkommandotolk for et skoleprosjekt på det som den gangen ble kaltMoorhead State University (MSU). Han oppdaget atCLISP var tilgjengelig for Linux, og var bedre enn LISP forMS-DOS som var tilgjengelig på skolens laboratorium. Han lastet ned SLS, og noen få uker senere ble han forespurt av enprofessor ikunstig intelligens ved MSU om å installere SLS på hansAT&TIntel 80486 hjemmedatamaskin og på enkelte av skolens datamaskiner. Professoren ønsket å bruke SLS i den påfølgende undervisning, uten å måtte betale lisens for en versjon av LISP som han betraktet som middelmådig.[74][78]
Volkerding tok imot utfordringen og begynte å studere operativsystemet. Han hadde gjort seg en del notater om feilrettinger som var blitt gjort etter at han installerte SLS. Han gikk gjennom disse sammen med professoren og anvendte feilrettingene på en ny installasjon. Dette tok imidlertid like lang tid som å installere SLS, og professoren ba om å endre installasjonsdiskettene slik at feilrettingene kunne tre i kraft under installasjonen. SLS ble lansert i kompilert form og kildekoden var tilgjengelig for bare en liten del av distribusjonen. Det var ingen indikasjon på hvordan programmer ble utført, ettersom det mangletskript for å automatisere prosessen, noe som den gangen var vanlig. I de påfølgende månedene, rettet Volkerding kjenteprogramvarefeil, oppdaterte Linuxkjernen og andre programmer og forbedret installasjonsprogrammet til SLS slik at det sørget for å automatisere installasjon av delte biblioteker og Linuxkjernen, endrefilsystemtillatelser, og mye mer. På kort tid hadde han oppgradert omkring halvparten av programvarepakkene i SLS, mens den andre halvparten måtte rekonfigureres.[74][78]
Volkerding hadde ingen intensjoner om å presentere hans modifiserte SLS-versjon for allmenheten. I april 1993 foreslo Brett Person, som var ansvarlig for å teste operativsystemet, at Volkerding burde dele sitt arbeid på internett via enFTP-tjener. Men Volkerding antok at «SLS ville snart komme i en ny versjon som inkluderte disse tingene», så han utsatte valget noen få uker.
Forskjellene mellom SLS og Volkerdings modisiferte versjon var nå blitt såpass følsom, at Peter MacDonald ble bedt om å gjennomgå sitt arbeid med SLS, for å løse problemene som hadde plaget distribusjonen. Dette gjorde at SLS ble alment kjent for sine mange feil og mangel på vedlikehold, noe som skapte misnøye blant brukerne.[79] I motsetning til hva Volkerding forventet, gjorde MacDonald krav på enintellektuell eiendomsrett til skriptet for installasjon som stammet fra SLS. Volkerding fikk fortsatt lov til å kjøre en FTP-tjener med dette skriptet, men besluttet seg for ikke å gjøre noen andre endringer i systemet før han fullstendig hadde omskrevet skriptet. Hans intensjon var nå å lage en ny distribusjon, og han begynte å integrere oppdateringer og ny programvare så snart de var blitt gjort tilgjengelige.[78] På denne tiden var det mange brukere på internett som forespurte en ny versjon av SLS. Volkerding svarte med å poste en melding på Usenet-gruppencomp.os.linux med tittelen «Er det noen som ønsker et SLS-lignende 0.99pl11A system?» (Anyone want an SLS-like 0.99pl11A system?). Meldingen fikk mange positive responser. Etter en diskusjon med den lokale systemadministratoren ved MSU, fikk Volkerding tillatelse til å laste opp sin modifiserte SLS-versjon på universitetets FTP-server. Navnet på den nye distribusjonen var Slackware.[80][81]
Den første versjonen, Slackware versjon 1.00, ble gitt ut17. juli1993.[80] Denne datoen er noen ganger feilaktig gjengitt som 16. juli, men i den opprinnelige annonseringen stod det skrevet «17 Jul 1993 00:16:36 GMT».[80] Distribusjonen omfattet 24 stk 3½" diskettbilder som kunne lastes ned anonymt fra FTP, fordelt på 13 disketter som omfattet «A-serien» og 11 disketter som omfattet «X-serien».[80]
A-serien omfattet alt man kunne forvente fra SLS-seriene A, B, og C, samt en alfaversjon av Linuxkjernen (versjon 0.99pl11). Den støttetemulering avflyttallsprosessor, vanlige harddisker, TCP/IP,UNIX System V IPC,PS/2-datamus og var optimalisert for 32-biter 80486 mikroprosessorer. Den støttetMINIX file system,ext2,FAT (filsystemet til MS-DOS),Network File System ogprocfs.[80] Linuxkjernen var kompilert medGNU C Compiler 2.4.5 oglibc 4.4.1.[80] Det fulgte med kildekode til Linux DOS Emulator versjon 0.49, enOSS om versjon 0.99pl11 av Linuxkjernen, nettverksprogrammet NET-2,Unix-skalleneKornShell (ksh) ogtcsh 6.04, GNU C Compiler (gcc),GNU C++ Compiler (g++) og GNUObjective C versjon 2.4.5 med libc versjon 4.4.1,epostklientenmailx, kildekode for et eksperimentelt16-biterapplikasjonsprogrammeringsgrensesnitt forMicrosoft Windows (WinAPI16),utstyrsdrivere forlydkort, verktøy fordiskquota, samt det skriptbaserteprogrammeringsspråketTcl 6.7 med programeksempler.[80] Slackware 1.0 benyttet oppstartslasteren LILO og kunne startes opp fra OS/2'sfleroppstartshåndterer hvis ønskelig.[80]
X-serien omfattet alt man kunne forvente fra SLS sin X-serie, samtXFree86 1.3 (en fri implementasjon avvindussystemet X),vindusbehandlerenOpen Look Virtual Window Manager, en XS3-tjener forS3 Graphicsgrafikkort (S3 911, S3 911A, S3 924, S3 801, S3 805, S3 805i, S3 928, S3 805p og S3 928p),bildefremviserenXV 3.00 og PEX-filer fra XFree86.[80]
Responsen var overveldende og universitetets FTP-tjenere, som var vert for distribusjonen, viste seg å være utilstrekkelig, idet en flom av FTP-forbindelser krasjet tjeneren kontinuerlig. Volkerding prøvde i flere dager å ordne problemet, uten særlig suksess. Det skyldtes stabilitetsproblemer i Linux, knyttet til TCP/IP-protokollen. Etter å ha forklart problemet påftp.cdrom.com fikk han hjelp av firmaet Walnut Creek CDROM, som tilbød arkiveringsplass på deres FTP-tjenere. Dette var et amerikansk selskap som distribuertefri programvare,shareware ogfreeware påCD-ROM. Det samme selskapet ble i 1995 den offisielle distributør av Slackware-prosjektet.[74][82]
Versjon 1.1 ble lansert 5. november 1993. Linuxkjernen var fortsatt i en alfautgave, selv om den var oppgradert til versjon 0.99.13. GNU C Compiler, GNU C++ Compiler og GNU Objective C var oppgradert til versjon 2.5.2, libc til 4.4.4 og XFree86 var oppgradert til versjon 2.0. Også for de andre programvarepakkene var det mindre oppgraderinger.
Versjon 2.0 ble lansert den 2. juli 1994.[83] Linuxkjernen var for første gang blitt en stabil utgave, nemlig versjon 1.0.9.[83] Seks forskjellige utgaver av utviklingsversjoner av versjon 1.1.18 av kjernen fulgte også med, så vel som kompilerte versjoner av 1.1.10 og 1.1.16.[83][84] GNU C Compiler var oppgradert til versjon 2.5.8. Libc ble levert i versjon 4.4.4, samt i versjonene 4.5.24 og 4.5.26. XFree86 var oppgradert til versjon 2.1.1.[83] Det var flere nye applikasjoner for XFree86, deriblantgnuplot,xfig, xfractint ogxpaint.[83] Distribusjonen ble levert sammen med UUCP 1.05, GNU Emacs 19.25 ogLucid Emacs 19.10.[83] Nytt var også detdistribuerte filsystemetAndrew File System 6.3.[83] I tillegg til GCC (GNU C Compiler, GNU C++ Compiler og Objective C), ble distribusjonen lansert sammen med detobjektorienterte språketSmalltalk 1.1.1,Perl 4.036, Tcl 7.3/Tk 3.6,incr Tcl 1.3,TclX 7.3a,GNU Common Lisp 1.0,GNU Pascal ogGNAT (GNU Ada).[83] Programvare for generering avkompilatorer var også tilgjengelig, i form avFlex 2.4.6 (en generator avleksikalske analysatorer) ogLALR-parsergeneratoreneGNU Bison 1.22 ogBerkeley Yacc. Kildekoden til manualene (som var tilgjengelig gjennom Linux-kommandoenman) var skrevet i teksteditorentroff, og var åpent tilgjengelig.[83]
Verktøyene for å fjerne og installere programvarepakker var forbedret, og det var inkludert nye verktøy til å lage dine egne programvarepakker.[84] Med filsystemetUMSDOS 0.3a ble det mulig å kjøre Linux på toppen av et MS-DOS filsystem (FAT).[83][84] UMSDOS kunne installeres på en datamaskin med en harddisk på bare 4 Mb, uten at det var behov for ekstra partisjonering.[83] Versjonen hadde også av en ny «contrib»-katalog med over 40 Mb med ekstra programvarepakker. Brukere ble oppfordret til å bidra med nye programvarepakker som de hadde satt sammen.[84]
Utviklingen av Slackware 2.0 ble sponset av det amerikanske selskapetMorse Telecommunications, Inc.. Tidligere i 1994 var Volkerding blitt kontaktet av Michael Johnston i dette selskapet. Han foreslo å lageLiveDistro-utgaver av Slackware på CD-ROM, i tillegg til de som ble lastet ned via FTP. Volkerding som ønsket å finne bedre måter å distribuere Slackware på, tok imot tilbudet.Morse Telecommunications fikk endollar for hver CD de solgte, men samarbeidet ble avbrutt etter bare seks måneder, hvoretter Walnut Creek CDROM ble den offisielle distributør.[85] Livedistribusjonen krevde enrotpartisjon på 7–10megabyte som kunne være enten Linux eller MS-DOS.[83][84] Det fulgte også med en diskett for oppstart i tilfelle datakrasj.[83]
Versjon 2.1 ble lansert den 31. oktober 1994. Linuxkjernen var oppgradert til versjon 1.1.59,[85] men versjonene 1.1.54 og 1.1.58 fulgte også med. GNU C Compiler, G++ og Objektive C var oppgradert til versjon 2.5.8 og libc til versjon 4.5.6.[85] XFree86 var oppgradert til versjon 3.1,[85] og vindusbehandleren Open Look Virtual Window Manager var fortsatt en del av pakken.[85] Installasjonen omfattet 76 stk 1.44 Mb disketter, noe som var et tegn på distribusjonens økende popularitet.[85] Av andre utviklingsverktøy kan nevnes Smalltalk 1.1.1, Perl 4.036, Tcl 7.3/Tk 3.6, incr Tcl 3.6a, TclX 1.5, GNU Common Lisp, GNU Pascal, GNAT (GNU Ada), Flex 2.4.7, GNU Bison 1.22 og Berkeley Yacc.[85] Distribusjonen ble levert sammen med UUCP 1.0.5, GNU Emacs 19.27 og Lucid Emacs 19.10.[85]
Versjonen inneholdt en rekkevideospill, som var hentet fra Berkley Software Distribution (BSD).[85]
Versjon 2.2 ble lansert den 30. mars 1995. Linuxkjernen var oppgradert til versjon 1.2.1,[86] men versjonene 1.1.54, 1.1.55, 1.1.58 og 1.1.92 fulgte også med.[86] GNU C Compiler, G++ og Objektive C var oppgradert til versjon 2.6.3 og libc til 4.6.27.[86]
I 1999 gikk Slackwares utgivelsesnummer direkte fra 4 til 7. Dette ble forklart av Patrick Volkerding som etPR-stunt for å vise at Slackware var minst like oppdatert som andre Linux-distribusjoner, da mange lå rundt versjonnummer 6 på den tiden.
I 2005 bleGNOME-skrivebordsmiljøet droppet fra fremtidige utgivelser av Slackware.[87] Dette ble ansett av en del i Linux-miljøet som en betydelig endring fordi GNOME ble brukt i svært mange Linux-distribusjoner. For å bøte på dette begynte mange dugnadsbaserte prosjekter å tilby komplette GNOME-distribusjoner for Slackware.
I 2009 ble den første offisielle 64-bitsversjonen av Slackware lansert. Entusiaster kunne prøve ut denne allerede i mai, selv om den ikke ble lansert offisielt sammen med versjon 13.0 før 26. august. Mesteparten av arbeidet med x86-64-versjonen blir kreditert til Eric «AlienBOB» Hameleers.
Slackwares pakkeadministreringssystem kan installere, oppgradere og fjerne pakker fra lokale kilder, men gjør ingen forsøk på å spore og administrere deler den er avhengig av, og er derfor avhengig av at brukeren sikrer at systemet har alle mappene og programmene som kreves av den nye pakken. Hvis noen av disse mangler, kan man risikere at det ikke kommer noen indikasjoner på problemet før man tar i bruk programvaren.
Slackware-pakker ergzippedetar-filer med filnavn som slutter på.tgz og.txz. Fra versjon 13.0 ble standardpakkeformatet endret til.txz, selv om enkelte pakker relatert til pakkebehandling fremdeles er i.tgz. Hovedgrunnen for dette bytte var fordilzma-algoritmen komprimerer bedre, samtidig som ytelsen ikke er nevneverdig dårligere enn gzip. En pakke inneholder filer som trengs i programvaren som installeres, såvel som ekstra filer som brukes av Slackware sin pakkeadministrasjon. Filene som danner en del av programvaren som installeres, er organisert slik at, når de er åpnet inn i enrotkatalog, blir filene plassert i sine installert plasseringer. De andre filene er de plassert underinstall/-katalogen i pakken.
To filer blir ofte funnet iinstall/-katalogen, som erslack-desc- ogdoinst.sh-filene. Disse er ikke satt direkte inn i filsystemet på samme måte som de andre filene i pakken.slack-desc-filen er en enkel tekstfil som inneholder en beskrivelse av pakken som blir installert. Dette brukes når du ser på pakker ved hjelp av pakkeadministratoren.doinst.sh-filen er etshell-skript som vanligvis er ment for å kjøre kommandoer, eller gjøre endringer som ikke kunne ha vært gjort bedre ved å endre innholdet i pakken. Dette skriptet er kjørt på slutten av installasjonen av en pakke.
Mens Slackware i seg selv ikke inkluderer verktøy for automatisk å løse avhengigheter for brukeren ved å automatisk laste ned og installere dem, finnes det noen tredjeparts programvareverktøy som kan gi denne funksjonen, slik somAPT gjør forDebian.
Swaret ogslackpkg ble inkludert som ekstrapakker til Slackware 9.1 på sin andre CD, men ble ikke installert som standard. Swaret ble fjernet fra distribusjonen fra og med Slackware 10.0, men er fortsatt tilgjengelig som en tredjeparts pakke.
slapt-get er et kommandolinjeprogram likt APT. Men mens slapt-get ikke gir avhengighetløsninger for pakker inkludert i Slackware distribusjonen, gir det et utgangspunkt til å bryte fra avhengigheter. Flere pakkekilder og Slackware baserte distribusjoner drar nytte av denne funksjonaliteten.
Alternativt girNetBSDspkgsrc støtte for Slackware, i tillegg til andreUNIX-likeoperativsystemer. pkgsrc gir en avhengighetsløsning for både binær- og kildepakker.
Oppbevaringsteder for brukerens vedlikeholdte, tredjeparts Slackware-pakker leveres avslacky.eu ogSlackware Current eXtended Desktop, som omfatter dels nyere versjoner av programvarer, dels programvare som ikke er utgitt i noen form av Slackware utviklerne. Disse oppbevaringsstedene blir ofte brukt i forbindelse med tredjeparts pakkeadministrasjonsprogramvare, som for eksempelSwaret ogslapt-get.
Dropline GNOME,GSB: GNOME SlackBuild,GWARE ogGnome-Slacky er prosjekter beregnet til å tilby Slackware-pakker forGNOME. Disse prosjektene finnes fordi Slackware ikke offisielt inkluderer GNOME, men et stort antall brukere foretrekker å ha GNOME installert uten å måtte gå gjennom den tidkrevende prosessen med å kompilere den fra kildekode.
Et annet prosjekt for å bygge GNOME er det automatiserte byggeskriptet SlackBot.
I tillegg til de uoffisielle pakkeoppbevaringsstedene nevnt ovenfor, det er et relativt nytt prosjekt kaltSlackBuilds.org, hvis mål er å tilby byggeskripter for kompilering av add-on-programvare og skape Slackware-pakker.
Som nevnt innledningsvis, har Slackware gitt opphav til en «familie» av beslektede Linuxdistribusjoner. Listen nedenfor er inndelt i 18 aktive, 4 sovende og 59 tidligere distribusjoner, som er utgått fra Slackware.
| Farge | Mening |
|---|---|
| Rød | Gammel utgave; ikke støttet lenger |
| Gul | Gammel utgave; fortsatt støttet |
| Grønn | Gjeldende utgave |
| Blå | Fremtidig utgave |
| Versjon | Lansert | Støttet inntil | Linuxkjerne | GCC | Glibc | Vindussystemet X | KDE1) | Merknader |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1.00 | 17. juli 1993 | Uspesifisert | 0.99.11 | 2.4.5 | 4.4.1 | XFree86 1.3 | Første versjon. Den støttetfilsystemeneMINIX file system,ext2,FAT, Network File System ogprocfs. Omfattet 24 disketter. | |
| 1.1 | 5. november 1993 | Uspesifisert | 0.99.13 | 2.5.2 | 4.4.4 | XFree86 2.0 | Oppgradering av diverse programvarepakker | |
| 2.0 | 2. juli 1994 | Uspesifisert | 1.0.9 | 2.5.8 | 4.4.4 | XFree86 2.1.1 | Ble blant annet lansert somLiveDistro. | |
| 2.1 | 31. oktober 1994 | Uspesifisert | 1.1.59 | 2.6.0 | 4.5.26 | XFree86 3.1 | Omfattet 76 disketter. En betydelig økning i antall programpakker. | |
| 2.2 | 30. mars 1995 | Uspesifisert | 1.2.1 | 2.6.3 | 4.6.27 | XFree86 3.1 | ||
| 2.3 | 24. mai 1995 | Uspesifisert | 1.2.8 | 2.6.3 | 1.0.9 | XFree86 3.1 | ||
| 3.0 | 30. november 1995 | Uspesifisert | 1.2.13 | 2.7.2 | XFree86 3.1 | Overgang fraa.out tilExecutable and Linkable Format (ELF). Første versjon som kom på CD-ROM[88] | ||
| 3.1 | 3. juni 1996 | Uspesifisert | 2.0.0 | 2.7.2 | XFree86 3.1 | Kalt «Slackware 96», en hentydning tilWindows 95[89][90] | ||
| 3.2 | 17. februar 1997 | Uspesifisert | 2.0.29 | 2.7.2.2 | XFree86 3.2.1 | |||
| 3.3 | 11. juni 1997 | Uspesifisert | 2.0.30 | 2.7.2.2 | XFree86 3.3 | |||
| 3.4 | 14. oktober 1997 | Uspesifisert | 2.0.30 | 2.7.2.3 | XFree86 3.3.1 | IntroduserteZipSlack[91] | ||
| 3.5 | 9. juni 1998 | Uspesifisert | 2.0.34 | 2.8.1 | XFree86 3.3.2 | |||
| 3.6 | 28. oktober 1998 | Uspesifisert | 2.0.35 | 2.8.1 | 2.0.7 pre6 | XFree86 3.3.2 | ||
| 3.9 | 10. mai 1999 | Uspesifisert | 2.0.37 pre10 | 2.8.1 | 2.0.7 pre6 | XFree86 3.3.3.1 | ||
| 4.0 | 17. mai 1999 | Uspesifisert | 2.2.6 | 2.8.1 | 2.0.7 pre6 | XFree86 3.3.3.1 | ||
| 7.0 | 25. oktober 1999 | Uspesifisert | 2.2.13 | 2.7.2.3 2.95.1 | 2.1.2 | XFree86 3.3.5 | ||
| 7.1 | 22. juni 2000 | Uspesifisert | 2.2.16 | 2.7.2.3 2.95.2 | 2.1.3 | XFree86 4.0 | ||
| 8.0 | 1. juli 2001 | Uspesifisert | 2.2.19 | 3.0 2.95.3 | 2.2.3 | XFree86 4.1.0 | 2.1.2 | TilføydeMozilla Firefox og Linuxkjernen 2.4.5 som opsjon |
| 8.1 | 18. juni 2002 | 1. august 2012[92] | 2.4.18 | 3.1 2.95.3 | 2.2.5 | XFree86 4.2.0 | 3.0.1 | Svitsjet pakkenavn fra8.3 tilname-version-arch-build.tgz og utviklethdsetup tilpkgtools |
| 9.0 | 19. mars 2003 | 1. august 2012 | 2.4.20[93] oppgradert til 2.4.21 | 3.2.2 | 2.3.1 | XFree86 4.3.0 | 3.1 | |
| 9.1 | 26. september 2003 | 1. august 2012 | 2.4.22 oppgradert til 2.4.26 | 3.2.3 | 2.3.2 | XFree86 4.3.0 | 3.1.4 | ByttetOSS ut medALSA[94] |
| 10.0 | 23. juni 2004 | 1. august 2012 | 2.4.26 | 3.3.4 | 2.3.2 | X11R6.7 | 3.2.3 | Gikk over fraXFree86 tilX.Org Server |
| 10.1 | 2. februar 2005 | 1. august 2012 | 2.4.29 | 3.3.4 | 2.3.4 | X11R6.8.1 | 3.3.2 | |
| 10.2 | 14. september 2005 | 1. august 2012 | 2.4.31 | 3.3.6 | 2.3.5 | X11R6.8.2 | 3.4.2 | Fjernet skrivebordsmiljøetGNOME |
| 11.0 | 2. oktober 2006 | 1. august 2012 | 2.4.33.3 | 3.4.6 | 2.3.6 | X11R7.1 | 3.5.4 | Første versjon levert påDVD |
| 12.0 | 1. juli 2007 | 1. august 2012 | 2.6.21.5 | 4.1.2 | 2.5 | X11R7.2 | 3.5.7 | Tilføyde støtte forHAL og fjernet støtte for installering via disketter (med unntak avPXE) |
| 12.1 | 2. mai 2008 | 9. desember 2013[95] | 2.6.24.5 | 4.2.3 | 2.7 | X11R7.3 | 3.5.9 | |
| 12.2 | 10. desember 2008 | 9. desember 2013[96] | 2.6.27.7 oppgradert til 2.6.27.31 | 4.2.4 | 2.7 | X11R7.4 | 3.5.10 | |
| 13.0 | 26. august 2009 | 7. mai 2018 | 2.6.29.6 | 4.3.3 | 2.9 | X11R7.4 | 4.3.0 | Tilføyde en 64-biter versjon, og erstattetgzip medxz til kompresjon av programvarepakker |
| 13.1 | 24. mai 2010 | 7. mai 2018 | 2.6.33.4 | 4.4.4 | 2.11.1 | X11R7.5 | 4.4.3 | TilføydePolicyKit ogConsoleKit og byttet til biblioteketlibATA |
| 13.37 | 27. april 2011 | 7. mai 2018 | 2.6.37.6 | 4.5.2 | 2.13 | X11R7.6 | 4.6.2 | Tilføyde støtte forGPT og verktøy for filsystemetBtrfs |
| 14.0 | 28. september 2012 | 1. januar 2024 | 3.2.29[97] oppgradert til 3.2.98 | 4.7.1 | 2.15 | X11R7.7 | 4.9.1 | TilføydeNetworkManager. Fjernet HAL ettersom dens funksjonalitet ble innlemmet iudev |
| 14.1 | 4. november 2013 | 1. januar 2024 | 3.10.17[98] oppgradert til 3.10.107 | 4.8.2 | 2.17 | X11R7.7 | 4.11.2 | Tilføyde støtte forUEFI maskinvare |
| 14.2 | 30. juni 2016 | 1. januar 2024 | 4.4.14 oppgradert til 4.4.301 | 5.3 | 2.23 | X11R7.7 | 5.6.4 | TilføydePulseAudio ogVDPAU og gikk fraudev tileudev og fraConsoleKit tilConsoleKit2 |
| 15.0 | 2. februar 2022 | 5.15.19[99] oppgradert til 5.15.187 | 11.2 | 2.33 | X11R7.7 | 5.23.5 | ||
| «gjeldende» | ? | 6.18.2[100] | 15.1 | 2.41 | X11R7.7 | 5.27.11 | Test- og utviklerversjon som til slutt blir lansert som neste versjon |
1) Versjonene 8.0 – 14.1 benyttet forskjellige versjoner avKDE Software Compilation. Versjon 4.14.3 (november 2014) var siste versjon av denne. KDE ble i desember 2014 splittet opp i tre deler:KDE Applications,KDE Frameworks 5 ogKDE Plasma 5. For versjon 14.2 og utover følger denne tabellen versjonsnumrene til KDE Plasma.
Wikibøker:Slackersbible – bøker
