Deres område utgjorde Sentral-Asia og deler av østlige Europa øst for elvenWisła. De østlige grensene er vagt definert av antikkens grekere, som ga betegnelsen Skytia til alle land nordøst i Europa og nordkysten avSvartehavet.[4]
Skyterne, det greske navnet for dette i utgangspunktet nomadiske folket, bosatte det løst definerte Skytia fra minst 1000-tallet f.Kr. og fram til 100-tallet e.Kr.[5] På 600-tallet f.Kr. kontrollerte skyterne store områder over Eurasia, fra Svartehavet over Siber til grensene av Kina.[6][7] Lokaliteten og utstrekningen av Skytia varierte over tid, fraAltai-regionen hvorMongolia,Kina,Russland ogKasakhstan møtes til området rundt de nedre delene avDonau-elven ogBulgaria. Vanligvis strakte det seg lengre vest og øst enn hva som er indikert på kartet.[8]
Skytia var et løst, nomadisk rike som oppsto så tidlig som på 700-tallet f.Kr. Deres livsstil var hesteoppdrett og å ri fritt på steppene.[9] Det er liten kunnskap om dem og deres ledere, men en del kilder indikerer at de var energiske og et fredfylt folk.[10] Den mest detaljerte vestlige beskrivelse er gjort avHerodotos, men som antagelig ikke reiste til Skytia, og mest sannsynlig baserte seg på annenhåndskunnskap. Det har vært en del akademisk debatt om nøykatigheten av hans informasjon, men moderne arkeologi har til en viss grad bekreftet hans skrifter. Han forteller at skyternes navn på seg selv varSkōloti (Σκώλοτοι).[11]
Den mest betydelige skytiske stammen nevnt i antikke kilder bodde på steppene mellom elveneDnepr ogDon.Priskos, denbysantinske utsendingen tilAttila, henviste stadig til tilhengerne av Attila som «skytere», noen av dem må ha vært av skytisk opphav. Men siden betydelige områder for en lang tid var bebodd av iranske grupper, blir det vanligvis antatt at skyterne var av iransk opphav. Deres språk,skytisk, har store likheter med de østlige iranerne. Så langt en vet, var skyternes kultur uten et skriftsystem. Det meste av kunnskapen om skyterne kommer fra antikke greske tekster.
Herodotos forteller at skyternes navn på seg selv varSkōloti (Σκώλοτοι). De asiatiske skyterne ble kalt forsakere, avledet frapersisksakā. Påsanskrit kalles deśaka og på kinesisksai. Det gammelpersiskeSaka,greskeskythai ogsogdianskesughde (også selve navnet for sogdianere), samt det bibelskehebraiskeashkenaz (via det syriskeaskuzai)[12] ser ut til å stamme fraskuza, etindoeuropeisk ord i antikken for «bueskytter», jf det norske ordetskyte.[13] En annen tolkning er at det har betydningen «gjeter».[14]
Skyterne dannet et nettverk avnomadiske stammer av erobrende ryttere. De invaderte mange områder påDen eurasiske steppe, inkludert områder i dagens Kasakhstan,Aserbajdsjan og sørlige Russland. Styrt av små, nært allierte eliter, var skyterne kjente for sinebueskyttere, og mange ble innleid somleiesoldater. Den skytiske elite ble begravd ikurganer, høye jordhauger som var kastet over kammergraver avlerketre, et treslag som kunne ha spesiell betydning for livsfornyelse, siden det er etbartre som skiller seg sterkt ut om vinteren blant andreeviggrønne tre, men våkner til liv hver vår. Graver vedPazyryk iAltaifjellene inkluderer noen svært godt bevarte skytere av «pazyryk-kulturen», inkludert «isjomfruen» fra det 5.århundret f.Kr.
En pazyryk-grav som ble funnet i1990-årene ser ut til å bekrefte i det minste deler av legenden. Det inneholder skjelett av en mann og en kvinne, begge hadde våpen, pilspisser og en øks. «Kvinnen var kledd nøyaktig som mannen. Dette viser at visse kvinner, antagelig unge og ugifte, kunne være krigere, bokstavelig amasoner. Det opprørte ikke prinsippene i det nomadiske samfunnet», ifølge en avarkeologene som ble intervjuet i NOVA-dokumentaren «Ismummiene» i1998.
Til dags dato finnes ingen sikker forklaring for å gjenfortelle opprinnelsen til skyterne, det fins heller ikke detaljer om hvordan de migrerte tilKaukasus ogUkraina, men hoveddelen av lærde tror at de migrerte vestover fraSentral-Asia mellom800 og600 f.Kr.
Gamle nedtegnelser sier at landet hvor skyterne kom fra ble kaltGerrhos. De ville klargjøre sine døde og reise med dem over lange avstander for å begave dem i Gerrhos.
Skyterne hadde aldri etskriftsystem, så inntil nylig arkeologisk utvikling, kom mesteparten av vår informasjon om dem fragrekerne.Homer kalte dem «merr-melkerne».Herodotos beskrev dem i detalj: Deres antrekk bestod av sammenlappede og sydde lærbukser som var stappet ned i støvler og åpnetunikaer. De red utenstigbøyler eller sal, kun et salklede. Herodotos' tekst forteller antageligvis at saka-skyterne bruktemarijuana, men den spesifikke referansen er uklar. Den skytiske filosofenAnakarsis besøkteAthen i det 6.århundret f.Kr. og ble en legendarisk vis mann. Skyterne var også kjent for sin bruk av piler med mothaker, et nomadisk liv som sirklet rundt hester, «levde på hesteblod» ifølge en romersk historiker, og dyktighet igeriljakrigføring. Skyterne er antatt å være de første som temmet hesten og brukte den i kamp.
Skyterne ble viklet inn i politikken iMesopotamia i løpet av det 600-tallet f.Kr. På oppfordring fraAshurbanipal avAssyria, invaderte skyterne detmediske imperiet i løpet av 600-tallet f.Kr. Kampanjene var så effektive at en skyter,Madius, ble hersker avmederne i 28 år (653–625 f.Kr.) og eliminerte midlertidig mederne som en trussel mot Assyria. Men etter 625 forlot skyterne Media, om de dro eller ble kastet ut er omdiskutert. Etter at mederne plyndretAssur i614 f.Kr., ble de tvunget til å skifte side og alliere seg med mederne. De utgjorde deler av styrken som plyndretNinive i612 f.Kr. En stund senere dro skyterne tilbake til steppene.
Skytiske mynter, 1. århundre f.Kr.
I løpet av 400- til 200-tallet f.Kr. blomstret skyterne. Da Herodotos skrev sinHistorier på 400-tallet f.Kr., så grekerne et «Stor Skytia» som strakte seg et 20-dagers ritt fraDonau i vest, tvers over steppene av dagens Ukraina til det nedreDon-bassenget, fraLille Skytia. Don, da kjent somTanaïs, har vært en betydelig handelsrute siden. Skyterne fikk tydeligvis sin rikdom fra sin kontroll overslavehandel fra nord gjennom de greskeSvartehavets kolonihavner tilHellas. De dyrket ogsåkorn og fraktethvete,ull ogost til Hellas. Skyterne påKrim skapte et kongedømme som strakte seg fra nedreDnepr-elven til Krim. Deres hovedstadskytisk Neapol, eksisterte i utkanten av dagensSimferopol. Den ble ødelagt på 400-tallet avgoterne.
I det sørøstligste hjørnet av steppene, nord for skogene iThrakia, grunnlaFilip II av Makedonia i løpet av 330-årene handelsbyer langs ruter så langt nord som Donau, en elv ingen tidligere gresk general noen gang hadde nådd. Greske håndverkere fra kolonier nord for Svartehavet, fremstilte spektakulære skytiske gullornament, og tilførte gresk realisme for å avbilde skytiske motiver avløver,rein oggriffer. Samlingspunktet for hellensk-skytisk kontakt var fokusert på de hellenistiske byene og små kongedømmene iKertsj-stredet og Krim.
Selv om skyterne tydeligvis forsvant i det 1. århundret f.Kr., fortsatte romerne å snakke om skyterne som betegnelse på eurasiske nomadiske barbarer generelt. I448 ble utsendingenPriscus ledet til Attilas leir iPannonia av to «skytiske» ryttere, gjenkjent fra goterne oghunerne som også fulgte Attila. Noen forskere tror atsarmaterne,alanerne og til sluttosseterne stammet fra dem. De siste, det eneste iranske folkeslaget som bor i Europa i dag, kaller sitt landIron og er hovedsakeligkristne. De snakker et østiransk språk,ossetisk, kaltIronig ellerIronski (dvs iransk) av dem, som har beholdt noen bemerkelsesverdige trekk av gathiskavestan-språk. Samtidig har det flere ord som er bemerkelsesverdig like modernetyske tilsvarende ord, som THAU (tauen, å tine) og GAU (distrikt, region). Legender blantirene og de beryktedepiktene iSkottland nevner også et skytisk opphav.
Der er ingen bevis for at alle skytere eller sakaer snakket iranske språk. De kan ha hatt kun en iranskspråklig elite, og kan kanskje også ha vært genetisk beslektet med de opprinnelige iranerne. Morsmålet til disse folkene kunne ha vært proto-germansk, proto-slavisk eller til og medtokarisk (dette ville forklart forekomsten av tokarisk i øst).
^Bell-Fialkoff, Andrew Villen, red. (2000):The role of migration in the history of the Eurasian steppe : sedentary civilization vs. "barbarian" and nomad, 1. utg., New York: St. Martin's Press,ISBN 0312212070, OCLC909840823, s. 190.
^Boccaccio, Giovanni (2001):Famous Women, oversatt til engelsk av Virginia Brown, Cambridge and London, Harvard University Press;ISBN 0-674-01130-9, s. 25. Sitat: «...extending from the Black Sea in a northerly direction towards Ocean.»