Ensjel er ifølge mangereligiøse ogfilosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er enestående for hvert enkeltvesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag forbevissthet, og den betraktes av mange troende somudødelig. Iantikkens Hellas ble sjelen forstått som det etlevende menneske har til forskjell fra et dødt,livspusten. Idualistiske menneskeoppfatninger (orfisme,platonisme,gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendige og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige.[1]
Ifølge kristendommen når mennesket dør, vil sjelen få en dom avGud hvor sjelen enten havner i himmelen eller helvete. De katolske, de ortodokse og protestantiske kirkene er det eldste innenfor kristendommen. Noen protestantiske kristne mener sjelen bare har et liv og at sjelen er helt borte når den dør. Noen andre tror de som har en vært slem vil lide evig i helvete (annihilationism). Mange kristne tror på evig liv i himmelen så fremst de er snill og tjenerGud ogJesus.[3]
ApostelenPaulus bruktepsychē (ψυχή) ogpneuma (πνεῦμα) for å skille mellom ånd på jødisk som er nephesh (נפש) og ruah (רוח).[4]
Atman er etsanskritord som betyrditt indre ellersjel. I hinduismen, spesielt Vedantaskolen, er Ātman første prinsippet[5], som er individets sanne jeg til individets hinsides identifikasjon med fenomener, essensen til et individ. For å oppnå frigjøring (moksha), må man tilegne seg kunnskap (atmajnana), som betyr å innse at sitt sanne jeg (Atman) er identisk med det transcendente selvet Braham ifølge Advaita Vedanta. De seks ortodokse skolene innenhinduisme tror på Ātman (personen, essensen) i et hvert individ.[6]
Ihinduisme ogjainisme er jiva (sanskrit:जीव, jīva, alternativ stavemåtejiwa; hindi:जीव, jīv, alternativ stavemåtejeev), et levende individ eller en enhet med livskraft. Konseptet med jiva ijainismen ser ut som atman i hinduismen. Noen hinduistiske tradjosner skiller mellom disse to konseptene, hvorjiva er det sanne jeg ogatman det som ikke kan forandres og som er tilstede i alle individer som den metafysiskeBraham. Sistnevnte er noen ganger referert til som jiva-atman (sjel i en levende kropp).[7]
Sjelen forlaterkroppen etterdøden i en illustrasjon fra den alkymistiske traktatenRosarium philosphorum (1500-tallet).
IBuddhismen lærer en at mennesket ikke har en fast sjel. Dette er kaltanatman. På denne måten skiller buddhismen seg frahinduismen som har en læren omatman (individuell sjel). Buddhismen sier at det vi tenker på som sjelen vår, kun er en opphopning av sansefornemmelser og sinnstilstander som alltid er i forandring.
Koranen som erIslams hellige bok beskriver sjelen med to ord:rūḥ (oversatt: til ånd, bevissthet, pneuma eller sjel) ognafs (oversatt: selvet, ego, psyke eller sjel).[8] Disse to begrepene brukes om hverandre, menrūḥ brukes litt oftere for å beskrive den gudommelige ånden eller "livets pust".Nafs brukes mere til å beskrive disposisjon eller egenskaper. I islamskfilosofi holder den udødelige rūḥ ut den dødelig nafs, som er ønsker og oppfatninger som sees på som nødvendig for livet.[9]
Opptil flere vers i Koranen errûh nevnt; kapittel 7 ("The Night Journey" og kapittel 39 ("The Troops").
Ijainismen har alle levende vesener, som er alt fra enplante,bakterier tilmenneske en sjel. Ifølge jainismen finnes det ingen begynnelse eller slutt for sjelen eksistens. Sjelen er evig og kan endre form når den klarer å oppnå frigjøring. I jainismen er jiva sjelen til et levende vesen (menneske, plante, dyr, fisk) som klarer å overlevedøden.[10] Konseptet medAjiva som finnes i jainismen betyr "ingen sjel" og representerer materie (kropp),tid, rom, stillhet og bevegelse. I jainismen er enJiva entensamsara (de som er fanget i sykluser avgjenfødsel) ellermukta (som er frigjorte sjeler, de som ikke trenger å gjenfødes).[11][12]
I forhold til denne troen om at sjelen blir frigjort frasamsara (gjenfødsel), så blir sjelen bundet til en kropp basert påkarma (denne sjelens tidligere handlinger). Uansett hvilken tilstand sjelen havner i, vil alltis sjelen ha samme egenskaper og formål. Eneste forskjell mellom de frigjorte sjelene og de sjelene som er fanget i gjenfødsel er at det manifesteres mer helhetlig medsiddha (frigjorte sjeler) siden de har klart å overvunnetkarma. Sjeler som vinner over ondskap når sjelen er i fysiske kropper, utnevnes somarihanter.[13]
De hebraiske begrepet נפשnefesh (som betyr "levende vesen"), רוחruach (som betyr "vind", נשמהneshamah (som betyr "pust"), חיהchayah (som betyr "liv") og יחידהyechidah (som betyr "uendelig") brukes for å beskrive sjelen og ånd. IJødedommen hadde de ingen eller få begreper for å beskrive sjelen. IFørste Mosebok, klarte en Gudommelighet å animere kroppen med pusten.[14]
Jødedommen er kvaliteten til sjelen og dens utførelse av budene (mitsvot) for å få et høyere nivå av forståelse og nærhet tilGud. Når noen opplever nærhet til Gud, kalles de fortzadik. Jødedommen omtaler fødselsdagen fornahala/Yahrtzeit, dette fordi det er en minnefest da det er bare mot slutten av livet så kunne sjeler bli dømt for det de har gjort.[15]
Jødedommen har stort fokus på studie av sjeler.[16]
Kabbala og andre mystiske tradisjoner går mer i detalj på sjelen. Kabbala deler sjelen opp i 5 elementer som tilsvarer de 5 verdenene:[17][18]
Yechidah - essensen av sjelen som er knyttet tilGud
Kabbala har foreslått et begrep for å beskrivereinkarnasjon,gilgul (nefesh habehamit - "dyresjelen").[19] Enkelte jødiske tradisjoner hevder at sjelen finnes i beinet, selv om de er uenig om det er på toppen avryggraden eller nederst på korsryggen.
L’Amour des âmes (1900) -Jean Delville. IfølgeBrendan Cole ville Jean Delville få frem en kosmisk forening av par sjeler, mann og kvinne som stiger opp i et astralt lys. Delvilles kunst har påvirket den esoteriskespiritualiteten.
Scientologiens syn er at et individ ikke har sjel, men er sjel. Årsaken til dette er fordi i scientologien er en person udødelig og kan blireinkarnert hvis de ønsker. Scientologer sier at lykke og udødelighet påvirker hvordan de lever. Scientologiens betengelse av sjelen er «thetan» som kommer fra det greske ordettheta (betyr tanke). Scientologien retter seg til sjelen for å utvikle evner, både jordiske ogåndelige. Ideologien rundt dette stemmer forsåvidt med de fem store verdensreligionene.[20]
Sjeledualisme (flere sjeler/dualistisk pluralisme) er en tradisjonell tro innensjamanismen og essensiell i konseptet omsjelereise (også kaltut av kroppen-opplevelse,ekstase ellerastralprojeksjon).[21][22] Sjamanisme tror at mennesker har to eller flere sjeler, kalt "kroppssjelen" eller "livssjelen" og den "frie sjelen". Den første er knyttet til kroppens funksjoner ogbevisstheten i våken tilstand. Sistnevnte er den som kan vandre ut av kroppen på såkalte sjelereiser eller transetilstand.[23][24] Sjeledualisme og flere sjeler er fremme i den tradisjnelle animistiske troen til deaustronesiske,kineserne ((hún og pò) og detibentanske, de flesteafrikanere, de fleste som er innfødtenord-amerika, eldgamlesørasiatiske, de nordlige eurasiske og oldtidensegyptere (ka og ba).[25]
Tro på sjeledualisme finnes i de flesteaustronesiske sjamanistiske tradisjoner. Protoaustronesiske ordet forkroppssjelen ernawa (som betyr "pust", "liv" eller vital ånd"). Den sies å ligge et sted ibukhulen, som er ileveren ellerhjertet.[26] Den frie sjelen sies å befinne seg i hodet. Navnet er vanligvis fra proto-austronesisk *qaNiCu (som betyr "spøkelse" eller "ånd av de døde") som å angårnaturånder.
Den frie sjelen er ofte referert til som en betydning på tvilling eller dobbel, ut ifra proto-austronesiskduSA ("to"). En dyktig person er hvis flere er i harmoni med hverandre. En ond person er hvis flere er i konflikt med hverandre.[27] Den frie sjelen kan forlate kroppen og reise astralt tilåndeverden undersøvn,transe,delirum,psykisk sykdom ogdød. Denne dualiteten sees også på som healing i tradisjonene tilaustronesiske sjamaner hvor sykdom i mange tilfeller er sett på som et tap. Dermed for å gjøre den syke frisk, må en få den frie sjelen til personen (som kan ha blitt stjålet av en ond ånd eller en ånd som har gått seg vill i åndeverden) inni kroppen igjen. Hvis den frie sjelen ikke får til å komme inni kroppen igjen, kan det hende personen dør eller blir kronisk syk.[28][29]
Sjamanen helbreder innenfor den åndelige verden ved å returnere tapte deler av sjeler inn i kroppen igjen. En sjaman renser også negative energier som kan forstyrre eller forurense sjelen. I noen etniske grupper sies det at en person har flere enn to sjeler. BlantTagbanwa-folket, hvor det sies at en person har seks sjeler som er først, den frie sjelen (som regnes som ens sanne sjel), inkludert fem andre sekundære sjeler som har ulike funksjoner. Flereinuitgrupper tror at et individ har mer enn en sjel.
ITaoismen tror de at hver person har to sjeler kalt hun og po (魂 og 魄), som eryin og yang. Taoismen tror på ti ulike sjeler,sanhunqipo (三魂七魄). Et levende menneske mister noen av sjelene vedpsykisk sykdom ellerbevisstløshet tilstand. En død sjel kanreinkarnere til å bli funksjonshemet, som er lavere begjærsriker eller bli ute av stand til å reinkarnere.
ISikhismen tror de sjelen (uttalt somĀtman) er ren bevissthet uten innhold.[30] sjelen blir sett på som evig og forbundet med det gudommelige (Paramatman), selv om den er formet avkarma - effekten av handlinger, tanker og gjerninger. Ifølge sikhiske læresetninger gjennomgår sjelen flere sykluser medgjenfødelse(transmigrasjon) helt til den oppnår en frigjøring(mukti) fra syklusen som er en prosess styrt av prinsippene om den guddommelige orden (hukam) og nåde (nadar).
Gjenfødelsen påvirkes av individets tilknytning tilbegjær ogego (haumai), hvilket fører til en forbindelse til det gudommelige. Sikhiske skrifter sier at å være opptatt av materiell rikdom, familiære bånd og sensoriske gleder i dødsøyeblikket kan føre til gjenfødelse i lavere livsformer, som etdyr ellerånd. På den andre siden er åmeditere på Guds navn (Nam Simran) og intensjon om det gudommelige (Waheguru) i løpet av livet, spesielt ved døden - at sjelen kan smelte i den evige sannheten (Sach Khand) for å avsluttereinkarnasjonsyklusen.[31]
Det som står sentralt i sikhismen er troen at selv om karma bestemmer sjelens vei, vil den gudommelige nåde overskrifte karmiske begrensninger. Guru Granth Sahib sier at frigjøring kommer an på Guds Vilje.[32]
Greske filosofer somSokrates,Platon ogAristoteles forsto sjelen som en logisk evne, hvis utøvelse er gudommelige handlinger.[33] Sokrates forklarte hans lærdom til sine athenske landsmenn om å bry seg om psykens filosofispørsmål (Apologi 30a–b).
Sokrates,Platon ogAristotles fra den greske antikken er filosofer som er grunnen til den tradisjonelle filosofiske forståelsen av sjelen.
Aristoteles resonerte til at et menneske sinkropp og sjel er materie og form: kroppen er en samling av elementer og sjelen er selve essensen. Sjel og psyke er de mentale evnene til et levende vesen: fornuft, karakter,fri vilje,følelse,bevissthet, qualia, hukommelse,persepsjon og tenkning. Sett fra det filosofiske er sjelen enten dødelig eller udødelig.[34]
De gamle grekere brukte begrepet «besjelet» for å representere konseptet med levende, som indikerer det tidligste filosofiske der de trodde at sjelen var det som ga kroppen liv.[35] Sjelen ble sett på som det ulegemlige eller åndelige som animerte (fra latin anima, jf. «dyr») den levende organismen.Francis M. Cornford sitererPindar ved at sjelen sover mens lemmene er aktive, men når sjelen sover, er sjelen aktiv og avslører enten en belønning av glede eller at en sorg nærmer seg i drømmen.
Sjelen ble ansett som det ulegemlige eller åndelige «pustet» som animerer den levende organismen. Cornford siterer Pindar ved å si at sjelen sover mens lemmene er aktive, men når man sover, er sjelen aktiv og avslører «en belønning avglede ellersorg som nærmer seg» i drømmer.[36]Erwin Rohde skrev at en førpytagoreisk tro så på sjelen som livløs i når den forlot kroppen og at sjelen trakk seg tilbake tilHades uten noe håp om å komme tilbake til et fysisk legeme.[37]Platon var den første iantikken som kombinerte sjelens ulike funksjoner til en og samme oppfatning. Han beskrev det som at sjelen er det som gir bevegelse til ting (dvs. det som gir liv utifra en oppfatning at livet er en selvbevegelse) ved hjelp av egne tanker.[38]
«Sjeletro» er et fremtredende trekk iOtto Ranks verk. Rank forklarer viktigheten av udødelighet i psykologiens klassiske og moderne interesse for liv og død. Arbeid til Rank gikk en annen vei enn den vitenskapelige psykologien som innrømmer muligheten for at sjelen eksistens hvor den blir sett som et forskningsobjekt uten å innrømme at den finnes.[39] Han utnevner: «Somreligion så er det en psykologisk kommentar til menneskets sosiale utvikling, som representerer ulike psykologier vår nåværende holdning til enåndelig tro. I den animistiske æraen var psykologisering en skapelse av sjelen; i den religiøse æraen var den en representasjon av sjelen for seg selv; I vår naturvitenskapelige tidsalder er det en kunnskap om den individuelle sjelen.»[40]
Ranks arbeid hadde stor innflytelse påErnest Beckers forståelse på en universiell interesse for udødelighet. I dødens fornektelse beskriver Becker «sjel» i form avSøren Kierkegaards bruk av selvet:
Kierkegaards bruk av «selvet» kan være forvirrende fordi han inkluderer det symbolske selvet og den fysiske kroppen. Selvet er en total personlighet som er større enn personen og inkluderer det vi nå kaller «sjel» eller «grunnlaget for væren» som den som skapte personen løp ut av.[41]
IfølgekogntivforskerenJesse Bering ogpsykologenNicholas Humphrey er mennesker i utgangspuntk tilbøyelige til å tro på en sjel og er født som sjel-kropp-dualister. Som sådan trenger ikke religiøse institusjoner å oppfinne ideen om at sjel fra tidligere tradisjoner har et konsept som alltid har vært til stede gjennom menneskets historie. I tråd med denne oppfatningen har den amerikanske filosofenSteward Goetz hevdet at ifølge antropologer og psykologer, er vanlige mennesker en sjel-kropp substans-dualister, som alltid har trodd på eksistensen om et skille mellom sjel og kropp.[42]
I1901 gjennomførteDuncan MacDougall et eksperiment kalt«21 grams eksperimentet» hvor han veide pasienter som var død. Han kom frem til en vekt som varierte. Han fant ut at sjelen veier21 gram basert på tester med hver pasient.FysikerenRobert L. Park utnevnte at MacDougalls eksperimenter i dag ikke finnes vitenskapelig.PsykologenBruce Hood skrev "fordi vekttapet ikke er pålitelig eller replikterbart, var funnene uvitenskapelig".[43][44]
^Deussen, Paul and Geden, A.S. The Philosophy of the Upanishads. Cosimo Classics (1 June 2010). s. 86.ISBN 1-61640-240-7.
^K. N. Jayatilleke (2010), Early Buddhist Theory of Knowledge,ISBN 978-81-208-0619-1, s. 246–49, fra notat 385 onwards; Steven Collins (1994), Religion and Practical Reason (Editors: Frank Reynolds, David Tracy), State Univ of New York Press,ISBN 978-0-7914-2217-5, s. 64; "Central to Buddhist soteriology is the doctrine of not-self (Pali: anattā, Sanskrit: anātman, the opposed doctrine of ātman is central to Brahmanical thought). Put very briefly, this is the [Buddhist] doctrine that human beings have no soul, no self, no unchanging essence."; Edward Roer (Translator),Shankara's Introduction, s. 2, fra Google Books to Brihad Aranyaka Upanishad, s. 2–4; Katie Javanaud (2013),Is The Buddhist ‘No-Self’ Doctrine Compatible With Pursuing Nirvana?Arkivert 6. februar 2015 påthe Wayback Machine, Philosophy Now
^Zohar, Rayah Mehemna, Terumah 158b. See Leibowitz, Aryeh (2018).The Neshamah: A Study of the Human Soul. Feldheim Publishers. s. 27, 110.ISBN 1-68025-338-7
^Lorenz, Hendrik (2009). "Ancient Theories of Soul". In Zalta, Edward N. (ed.).The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2009 versjon.). Metaphysics Research Lab, Stanford University. Arkivert fraoriginalen 24. februar 2021. Besøkt 3. juli 2025.
^Campbell, Douglas (2021). "Self-Motion and Cognition: Plato's Theory of the Soul". The Southern Journal of Philosophy. 59: 523–544.(1)Arkivert 10.Desember 2024 på the Wayback Machine
_-_Jean_Delville.jpg)
