Sjøgras ellersjøgress erblomsterplanter som har tilpasset seg et liv helt neddykket isjøvann.
De omfatter omtrent 60 arter i familieneHydrocharitaceae,Cymodoceaceae,Posidoniaceae,Zosteraceae ogRuppiaceae.[1] Alle tilhører ordenenAlismatales innenfor deenfrøbladete plantene. De er altså ikkegras i egentlig betydning. Navnet skyldes at de har lange og smaleblad, og at de vokser i tette bestander som minner omenger under vann. Noen egentlige grasarter, somSpartina ogsaltgras (Puccinellia), vokser med røttene i sjøvann, men de regnes ikke som sjøgras.
Sjøgras er festet til bunnen medrøtter som går ned i bunnsedimentene. De vokser derfor helst på bløtbunn, menstang og tare dominerer på hardbunn. En kraftigjordstengel ligger horisontalt nede i sedimentene. Korte, vertikale skudd med blad og blomster sitter med jevne mellomrom på jordstengelen.[2]
Utbredelsen omfatter alle hav utenom polområdene. De er avhengig av lys for å drivefotosyntese og vokser derfor bare på grunt vann.Hydrogenkarbonat brukes som karbonkilde i stedetkarbondioksid, som landplantene bruker. Bladene er smale og tynne for å gjøre det lettere å ta hydrogenkarbonat ut av vannet. De har lyktes i å utviklepollinering under vann, menvegetativ formering har likevel stor betydning for disse plantene.
Områder med sjøgras er produktiveøkosystemer, og en mengde dyrearter lever her. Dyr som beiter på sjøgras er blant annetsuppeskilpadde,sjøkyr,fisk,gjess,svaner,sjøpiggsvin ogkrabber.
Det eneste vanlige sjøgraset i Norge erålegras, som finnes langs hele kysten på bløtbunn ned til 10 m dyp. I noenbrakkvannsområder finnes det enger medhavgras ogtjønnaks. Enger meddvergålegras er sjeldne og finnes bare iOslofjorden,Jæren ogSunnhordland.[3]