| Sik | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Coregonus lavaretus Linnaeus,1758 | |||
| Populærnavn | |||
| sik[1] (nebbsik, risling, skadd, grunnsik, vintersik, strømsik, bunnsik) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Beinfisker | ||
| Orden | Laksefisker | ||
| Familie | Laksefamilien | ||
| Slekt | Coregonus | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | ferskvann | ||
| Utbredelse: | Europa, innført iIran | ||
Sik (Coregonus lavaretus) er enfisk ilaksefamilien, i Norge hovedsakelig utbredt påØstlandet,Jæren og i denordligste fylkene.
Siken hadde tidligere ikke ry på seg for å være en matfisk, men har i senere år både blitt oppdaget for sine kvaliteter, og har blitt mer populær. Særs egnet er den tilrøking.
Siken har sølvblanke sider, mørk rygg og hvit buk.Halefinnen er dypt kløftet, og skjellene er ganske store. Munnen sitter ytterst på snuten, og er svakt overbitt. Hannen har vorter på hodet og ryggen i gytetida.
Vanligvis har siken færre enn 40gjellegitterstaver. Den kan bli opptil 70 cm lang og 8-10 kg tung, men blir sjelden tyngre enn 1 kilo. De ulikebestandene varierer sterkt i størrelse, ofte kan også ulike varianter opptre innenfor samme bestand. Den største sik som er tatt på sportsfiskeredskap i Norge, veide 4,15 kg. Rekorden ble satt 18.7.1968 iFemundselva av Julius Ytteborg.[2]
Siken lever iinnsjøer og storeelver, enkelte kan vandre etter næring ut ibrakkvann. I store innsjøer er det ofte fleregytebestander av sik som har liten eller ingen omgang med hverandre. De lever på forskjellige måter; såkaltsiksild i større vannmasser, som beiter påkrepsdyrplankton mensbunnsik er bunnlevere og spiser forskjelligebentiskevirvelløse dyr. Stor sik tar også fiskeyngel.
Gytetiden er omhøsten ogvinteren, over fast bunn. De kan gyte både i elver og innsjøer, fra strandsonen og ned til nærmere 50 meters dyp. Yngelen klekkes omvåren og er da ca. 15 mm lang. Hvordan livet går videre varierer fra bestand til bestand, men vanlig størrelse når de blirkjønnsmodne er mellom 15 og 40 cm, da er de fra 2 til 10 år gamle.
Utseende og levevis varierer mye hos sik, og det finnes ofte flere reproduktivt adskilte populasjoner i samme innsjø. Den svenske forskeren G. Svärdson mente at antall gjellegitterstaver var en arvelig egenskap. Han antok derfor at det var fem sikarter i Sverige: vanlig sik (Coregonus lavaretus), stor bunnsik (C. nasus),nebbsik (C. oxyrinchus), bunnsik (C. pidschian) og aspsik (C. peled). Norske, finske, polske og russiske forskere mener derimot at det bare er en variabel sikart (C. lavaretus) i Europa vest for Russland. I tillegg kommerlagesild (C. albula), som alle mener er en egen art.[3][4]
Den sveitsiske forskerenM. Kottelat bruker etfylogenetisk artsbegrep i sin listeEuropean freshwater fishes fra 1997. Han antar at det er minst 44 arter av sik og lagesild (slektenCoregonus) i Europa vest for den tidligere Sovjetunionen. Kottelat definerer enneotype forCoregonus lavaretus fra den franskeBourgetsjøen. Detvitenskapelig navnetC. lavaretus innsnevres til kun å gjelde bestandene i Bourgetsjøen ogLac d’Aiguebelette, samt den utdødde populasjonen iGenfersjøen.FishBase ogVerdens naturvernunion følger Kottelats systematikk. Hvis en skal følge denne systematikken, må de norske sikene regnes til arteneCoregonus maraena,C. megalops,C. nilssoni ogC. pidschian.[5]
Den norskeArtsdatabanken mener at det bare er en sikart i Norge med det vitenskapelige navnetCoregonus lavaretus.[6] En studie avmitokondrielt DNA viser at de ulike formene i Europa har oppstått ettersiste istid. Det er ikke noe samsvar mellom antall gjellegitterstaver ogklader basert på mitokondrielt DNA.[7]
