Golden Globe (1977) Gullbjørnen (1957) Blue Ribbon Awards for Best Foreign Film (1960) Bodilprisen for beste amerikanske film (1960) Los Angeles Film Critics Association Award for Best Director (1976) Kinema Junpo-prisen (1960) New York Film Critics Circle Award for Best Director (1981) National Board of Reviews pris for beste regi (1982) Nastro d'Argento for Best Non-European Foreign Film (2008) Kinema Junpo-prisen (2009) Evelyn F. Burkey Award Sølvmuslingen for beste regissør (1960) Oscar (2005) Æres-Oscar (tema for:Den 77. Oscar-utdelingen) Sølvbåndet for beste utenlandske filmregissør (1958) (for verk:12 edsvorne menn)
Han var kjent for sitt sosiale engasjement og sosiale samvittighet som ble reflektert i mange av filmene han laget. For eksempel i12 edsvorne menn viser dramaet rasjonaliteten som seirer over fordommer og rasisme. Lumets filmer var kjent for dramatisk kvalitet og han overførte til dels teaterstykker til film. Han hadde særlig talent for innspilling i lukkede rom og trange omgivelser.[14][15][16][17] For eksempelThe Fugitive Kind (1960) var basert på et drama avTennessee Williams ogLong Day's Journey into Night var basert påEugene O'Neills teaterstykke.[18]
Lumet var en produktiv håndverker og arbeidet i flere filmsjangre og -stiler uten tydelig personlig preg. Filmene kombinerer ofte samfunnsengasjement med tradisjonell underholdning eller spenning. Filmene fremstiller ofte intelligente, velartikulerte karakterer og han viste med sitt arbeid respekt for det skrevne ord. Lumet fremholdt at filmproduksjon var samarbeidsprosjekter og han hadde lite til overs forauteur-teorien som legger vekt på regissøren som enerådende kunstner i produksjonen. Lumet var kjent for å dele kreative ideer med manusforfattere, skuespillere og andre medvirkende.[17][21][22][23]
Selv syntes han det var flaut og pretensiøst å omtale seg som auteur, og mente at han som regissør arbeidet for forfatteren. Lumet ansees som en auteur som valgte prosjekter som tillot ham å uttrykke sine sosiale og humanistiske instinkter. Lumet var høyt respektert i bransjen og særlig hos andre filmregissører for sine ferdigheter i regi. Lumets filmer gjorde det godt kommersielt og filmene hans spilte inn mer ennMartin Scorseses filmer fra samme tid for eksempelMean Streets ogTaxi Driver.[24][25]
Sidney Arthurt Lumet ble født 25. juni 1924 iPhiladelphia, USA.[12] Foreldrene varjiddisch-talendejøder og hadde et par år tidligere innvandret fra Øst-Europa. Familien flyttet tilNew York City et par år etter at Sydney ble født. De bosatte seg i det fattige strøketLower East Side som var dominert av jødiske innvandrere fra Øst-Europa. Lumet-familien var svært fattige da Sydney vokste opp.[26][14]
Sidney Lumets eldre søster var født i Polen. Lumet beskrev seg selv som kulturell, ikke religiøs, jøde. Foreldrene var strengt ortodokse. FarenBaruch Lumet var en kjent teaterskuespiller påjiddisch-teater i USA. Faren hadde tidligere blant annet medvirket på et teater iPolen før han emigrerte.[27][28][14][26][29]
Sidney Lumet medvirket som barn (fra 4 år gammel) på teateret sammen med faren samt på jiddisch-talende radio sammen med faren. Sidney debuterte på Broadway i 1935 i Sidney KingsleysDead End. I 1937 medvirket han som unge Jesus iMax ReinhardtsThe Eternal Road. Sydney Lumet medvirket i flere oppsetninger frem militærtjeneste i 1941. Baruch hjalp Sydney tidlig i karrieren blant annet for å få audition på Broadway; Sydney hjalp faren til å få rolle blant annet i film avWoody Allen.[27][28][14][26][29]
Underandre verdenskrig tjenestegjorde han i Army Signal Corps fra 1941. Sidney Lumet og Gloria Vanderbilt var gift fra 1956 til 1963; han giftet seg på nytt med Gail Jones (datter avLena Horne) i 1963.[14]
Lumet (til høyre) medHarry Belafonte (i midten) og produsenten Ely Landau, innspilling avKing: A Filmed Record... Montgomery to Memphis (1970).
Lumet anså seg alltid som newyorker og unngikkHollywood til fordel for uavhengig arbeid i New York. Han laget film i Hollywood første gang i 1986. Lumet tilstrebet alltid full kontroll over sine produksjoner. Han satte selv særlig pris på filmer somSykkeltyvene,Det syvende segl ogCasablanca. Lumet innså at han ikke var god til å lage komedie og likte ikke sentimentalitet.[14][25]
The Pawnbroker var Lumets første betydelige kommersielle suksess og filmen ble tildelt British Academy Award.The Hill (premiere i 1965) var Lumets første innspilling i Europa.Dog Day Afternoon (1975) ble nominert til Oscar for beste film og beste regi.Network (1976) ble nominert til Oscar for beste regissør og for beste film, og Lumet ble tildeltGolden Globe for regien.[14]
Het ettermiddag (original:Dog Day Afternoon) hadde premiere i oktober 1975 og ble nominert til Oscar for beste regi og som beste film.The Verdict hadde premiere i 1982 og Lumet ble for denne nominert til Oscar og til Golden Globe.[14]Jaget av fortiden (original:Running on Empty; 1988) omtales som en av Lumets best.[30]
Lumet ble tildeltæres-Oscar i 2005 for sin «briljante bidrag og inspirasjon til manusforfattere, skuespillere og filmkunsten». Lumets arbeider ble nominert til Oscar 40 ganger (herunder 4 ganger for beste film) uten å nå opp. Lumet har mottatt D.W. Griffith Award (regi) og Evelyn F. Burkey Award (manus).[28][31][14]
Fra 1951 regisserte han 150 episoder av det halvtimes programmetDanger påCBS TV. I 2004 komStrip Search påHBO.[14]
The Pawnbroker (Pantelåneren, 1964) var den første amerikanske filmen som dramatiserteholocaust og konsentrasjonsleirene undernazistene.[16][32][33] Den sjokkerte amerikansk publikum med sitt tema og med nakenscener.[34] Amerikanske filmer hadde såvidt berørt holocaust iJudgment at Nuremberg (1961) ogThe Juggler (1953), men selve forfølgelsene og folkemordet ble ikke vist på lerret.[35][36][34]The Pawnbroker er basert på en roman (1961) som kom ut samtidig somrettssaken mot Adolf Eichmann pågikk.[13][32]
Rod Steiger ble tildeltBAFTA og nominert til Oscar for fremstillingen av den traumatisertepantelåneren som hadde mistet familien under holocaust.[16][37][38] Noen kritikere i samtiden beskrev filmen som den viktigste på mange år, andre mente den var preget av liberale plattheter fremstilt i pretensiøs stil.[39]
MedPantelåneren forlot Lumet den stramme teaterrammen og laget en film i typisk kino-stil med hyppige skifte av scener, flashbacks og opptak på gater og andre steder utendørs.[40]
Filmbransjens såkalte produksjonskode (selvsensur) tillot i utgangspunktet ikke visning av filmen på grunn av nakescener; Lumet fikk unntak fra reglene og filmen ble vist fra mars 1965. I praksis var unntaket begynnelsen på slutten for selvsensuren og produksjonskoden ble i 1968 erstattet av et rating-system. I siste halvdel av 1960-tallet begynteNew Hollywood (også kalt Hollywoods renessanse eller den amerikanske nybølgen) med større kunstnerisk frihet og djervhet hos regissørene.[35][36][34][25]
Filmen er på 185 minutter ogNew York Times klaget over at den var for lang og at diktlesingen var avsporinger. Med unntak av Harry Belafontes bidrag ble stjernenes opptreden mellom originalklippene fjernet da dokumentaren ble gitt ut på video. Dokumentaren ble nominert til Oscar for beste dokumentarfilm. Filmen var Lumets eneste dokumentarfilm.[14][41][42][43] Den har blitt anbefalt brukt i undervisning omkarismatisk lederskap.[44]
Landau sporet blant annet opp tilfeldige opptak av King fra tiden før han var særlig kjent, blant annet ved hendelsene iMontgomery i 1955. Filmen omfatter de viktigste hendelsene i Kings politiske virke og ble ikke ledsaget av fortellerstemme. Det sammensatte materialet utgjorde til sammen over 4 timers spilletid. Landau laget en kortere versjon som ble vist på kino over hele USA og der billettinntektene skulle gå uavkortet til organisasjonen stiftet av King. Filmen ble vist samtidig i flere hundre kinoer 24. mars 1970. Landau hadde tidligere produsert Lumets filmThe Pawnbroker.[45]
Golden Globe best regi; Oscar for manus, skuespiller, kvinnelig hovedrolle, kvinnelig birolle;[16] nom. Oscar beste film, regi,[14] mannlig hovedrolle, foto og klipp;[20] nom. BAFTA.
^ab«Lumet's Familiar 'Stranger'».Los Angeles Times (på engelsk). 15. mai 1992. Besøkt 1. februar 2024. «“I’m a cultural, not a religious Jew, but when I smell anti-Semitism I become more Jewish than ever,” director Sidney Lumet says firmly.»
^abGuz, S. S. (2010).America's Film Legacy: The Authoritative Guide to the Landmark Movies in the National Film Registry. Bloomsbury Academic. ISBN 9780826429773
.jpg)
