Set, en gud for uvær, ørkenen, ondskap, kaos og krig
Set ellerSeth (også transkribert somSetesh, Sutekh, Setekh, ellerSuty) er i henhold tiloldtidens egyptiske religion ogmytologi en kaosgud, en gud for ørkenen, uvær, uorden, vold og utlendinger, og beskrives ofte som «ørkenens og fremmedlandenes hersker».[1] Iantikkens Hellas ble hans navn gitt som Σήθ,Sēth. Set-dyrets zoologiske bestemmelse er uklart da det tidlig ble stilisert på en måte som ikke lenger lar seg spore.[1]
Set er ikke en gud som kan bli oversett eller unngått; han har en positiv rolle hvor han tar på seg oppdrag fraRa på hans solbåt for å verge seg mot Apep, kaosets slangegud.[2] Han hadde en avgjørende rolle i forsone stridende. Han var herre av det røde land (ørkenen) hvor han var motstykket tilHorus’ rolle som herre over det svarte land (den fruktbare jord).[2]
I egyptisk mytologi er Set framstilt som troneraneren som drepte og lemlestet sin brorOsiris.Isis, hustruen til Osiris samlet sammen de mange delene av Osiris’ lik og gjenoppvekket ham lenge nok til å bli gravid med hans sønn og arvingHorus. Sønnen søkte hevn over Set, og mytene beskrev deres strid og konflikter. Denne Osiris-myten er en framtredende kjerne i egyptisk mytologi.
I mytologien iHeliopolis var Set sønn av himmelgudinnenNut og jordgudenGeb. Sets søsken er Osiris, Isis, ogNefthys. Han er gift med sin søster Nefthys og er far tilAnubis, en gud assosiert med mumifisering og framstilt som en mann med hundehode. I en del fortellinger hadde han forhold til de utenlandske gudinneneAnat ogAstarte.[3]
Betydningen av navnet Set er ikke kjent. Det har blitt foreslått at det opprinnelig ble uttalt*Sūtaḫ basert på måten hans havn framstår i egyptiskehieroglyfer (swtḫ), og senere omtaler av ham ikoptiske dokumenter med navnetⲥⲏⲧ,Sēt.[4][5]
Stilisert framstilling av Set i gravkammeret til faraoThutmosis III (KV34).
I kunsten ble Set vanligvis avbildet som et gåtefullt vesen, referert til av egyptologer som «Set-dyret», et dyr som ikke minner om noe kjent vesen, skjønt det kan være et sammensatt vesen, bestående av etjordsvin, etesel, ensjakal eller enfennek (ørkenrev). Dyret har en buet snute, lange, rektangulære ører, en tynn, splittet hale og en kropp som enhund, med puter som har dusker som en omvendt pilspiss; tidvis er Set avbildet som et menneske med et særskilt hode. En del tidlige egyptologer foreslo at det var stilisert representasjon av ensjiraff, grunnet dets store «horn» som var flate på toppen, noe som tilsvarer sjiraffens karakteristiske horn. Egypterne selv skilte mellom sjiraffer og Set-dyret. I løpet avSenepoken ble Set avbildet som et esel eller som et menneske med et eselhode.[6]
De eldste representasjonene av hva som kan ha vært Set-dyret kommer fra en grav datert til Naqada I-fasen, den eldste,førdynastiske tiden iNaqadakulturen, en gang mellom 3790 og 3500 f.Kr., skjønt denne identifikasjonen er usikker. Om man ser bort fra disse, opptrer det eldste Set-dyret på hodet til en stridskølle til kongSkorpion II, en hersker i den førdynastiske fasen Naqada III. Hodet og den splittede halen på Set-dyret er klart tilstede.[7]
Disse mytene framstiller Osiris som en klok herre, konge og den som frambrakte sivilisasjonen for menneskeheten, lykkelig gift med sin søster Isis. Set var sjalu på sin bror, han sammensverget seg mot broren, drepte og lemlestet ham. Isis reiste rundt etter de lemlestete delene av ektemannen, satte de sammen og balsamerte ham. Som den arketypiske mumie styrte Osiris over underverden som konge over de dødes rike. Osiris’ sønn Horus ble unnfanget av Isis med Osiris’ lik. Horus ble den naturlige fiende av Set, og hadde mange slag mot Set for herredømmet over Egypt. I løpet av disse slagene var Set assosiert medØvre Egypt mens Horus ble beskytter avNedre Egypt.
I henhold til Chester Beatty-papyrusen forsøkte Set å vise sitt herredømme ved å forføre Horus og deretter ha samleie med ham. Imidlertid la Horus sin hånd på sine lår og fanget opp Sets sæd som han kastet i elven slik at han ikke ble inseminert av Set. Horus spredte deretter sin egen sæd på en salat som var Sets favorittmat. Etter at Set hadde spist salaten, dro til gudene for å få avgjort hvem som skulle herske over Egypt. Gudene lyttet først til Set krav på herredømme over Horus, og påkalte hans sæd, men det svarte fra elven, og gjorde Set krav ugyldig. Deretter lyttet gudene på Horus’ krav på å ha herredømme over Set, og påkalte hans sæd som svarte fra innsiden av Set.[10][11] Imidlertid nektet Set å gi seg, og de andre gudene ble trette av åtti år med krig og utfordringer. Horus og Set utfordret hverandre et kappløp med båt og hvor de begge tevlet med en båt av stein. Horus hadde en fordel; hans skip var gjort av tre, men malt slik at den så ut som den var gjort av stein. Sets båt var hogd ut av stein og sank til bunns, mens Horus’ båt fløt på vannet. Horus vant kappløpet, og Set innrømmet nederlaget og overlot Egypts trone til Horus.[12]
Sets søster og hustru var gudinnen Nefthys, og hans andre søsken var Osiris og Isis. Myten med Sets strid med sin bror Osiris, Isis og til sist deres sønn Horus finnes i mange egyptiske kilder, inkludertpyramidetekstene, gravtekster,Shabakasteinen, vegginskripsjoner i tempelet til Horus iIdfu, og ulike papyruskilder. Denne striden kalles gjerneOsiris-myten. I denne myten representerte Set det kaotiske og ville elementet hvor han drepte og lemlestet sin bror Osiris. Deretter kjempet han mot brorens etterfølger, sønnen Horus, om herskermakten. Før denne striden fungerte både Osiris og Set som faraos beskyttere på lik fot, som understreket av segltrykket i graven til Peribsen. Sammen overrakte de ham landets dobbeltkrone og knyttet sammen de plantene som symboliserte Øvre og Nedre Egypt i den symbolske handlingen «Samlingen av de to rikene».[1]
Det er i fortellinger av senere epoker hvor Set framstår som voldtektsmann og morder, som drepte og lemlestet sin bror, og i kampen mot nevøen Horus tar formen av en svart gris og rev ut øyet på Horus, som på sin side kastrerer sin onkel. Historikere har undret seg på om disse voldelige fortellingene var en refleksjon av krig og strid i en eldre tid.[13] I henhold til Shabakasteinen delteGeb landet Egypt i to halvdeler. Han ga Øvre Egypt (ørkenen i sør til Set, og Nedre Egypt (Nildeltaet i nord) til Horus. Med hver sin halvdel å herske over ville de ikke strides. Det har vært foreslått at de to byene Abydos og Nekhen (Hierakonpolis) gikk sammen i krig motNaqada, og deretter marsjert nordover for å ta kontroll over hele Egypt. Deretter, som antikkens greske og romerske historikere har beskrevet, grunnlagt en festninghovedstad vedMemfis, en faraoisk metropolis beliggende nær dagens stedSaqqara. For en del historikere kan striden mellom Horus og Set «forklares» som en refleksjon av denne mulige arkaiske krigen, særskilt ettersom at to faraoiske templer senere ble dedisert til de samme to guddommene ved Nekhen og Saqqara.[14]
Segltrykk på gravkrukkene i graven til kongPeribsen fraandre dynasti i Abydos viste at den kongeligeserekh ikke var toppet av den vanlige hauken, men av Set-dyret.[13] Det kan antyde en form for religiøs strid som uansett synes løst i slutten av dynastiet med Khasekhemwi (eller Khasekhemui), ca 2690 f.Kr. Han plasserte på toppen av sitt serekh både Horus-falken og Set-dyret, noe som kan indikere at en form for kompromiss ble oppnådd.
I uansett tilfelle, straks de to halvdelene av Egypt ble forent til et rike, ble Set og Horus ofte plassert ved siden av hverandre i kroningsseremoniene til de nye faraoene som et symbol på deres makt over både Øvre og Nedre Egypt. Dronninger av første dynasti hadde tittelen «(Hun som) ser Horus og Set».[15][16]Pyramidetekstene presenterte farao som en fusjon av de to guddommene. Til sist synes det som om faraoene mente at de balanserte og forlikt de stridende kosmiske prinsippene, og den dualistiske guden Horus-Set ble fremmet som kombinerte trekkene (eller aspektene) til begge gudene, noe som ikke var uvanlig i egyptisk teologi i en utvikling av tusenvis av år, et annet eksempel er Amun-Ra.
Senere egyptere tolket myten om striden mellom Set og Osiris/Horus som en analogi for kampen mellom ørkenen (representert av Set) og den livgivende oversvømmelsene til Nilen (representert av Osiris/Horus).
Set ogHorus tilbeder Rameses i et lite tempel vedAbu Simbel.
Set ble avbildet mens han sto i baugen avRas nattskip og beseiret slangeguden Apep. I en del representasjoner fraSenepoken, som under27. egyptiske dynasti da Egypt var underlagtPerserriket, ble Set i templet ved Hibis iKhargaoasen framstilt med hodet til en falk, således tok på seg trekket til Horus. I gravtekstenAmduat fra Det nye rike er Set beskrevet som avgjørende for å overvinne Apep.[17]
I løpet avandre mellomepoke i Egypt (1650–1550 f.Kr.) ble Egypt besatt av utenlandske herskere kalthyksos (bokstavelig «herskere av utenlandske land»). De hersket over Nildeltaet fra byenAvaris. De valgte Set, opprinnelig den fremste guden for Øvre Egypt og en gud for utlendinger, som sin gud, kanskje for at han var mest lik deres egen skytsgud. Set ble således igjen dyrket som den øverste guden i landet, og hyksoskongenApopi I er nedtegnet som å ha æret Set eksklusivt, som beskrevet i følgende avsnitt:
«(Han) valgt som sin herre guden Set. Han dyrket ingen annen guddom i hele landet, unntatt Set.»
Jan Assmann har argumentert at ettersom oldtidens egyptere aldri kunne akseptere at en «enslig» gud manglet personlighet, ble ørkenguden Set, som ble dyrket i seg selv, en manifestasjon av det onde.[19]
DaAhmose I en gang rundt 1522 f.Kr. veltet hyksosene og fikk dem forvist, ble egypternes holdninger mot asiatiske utlendinger preget av fremmedhat, og kongelig propaganda diskrediterte perioden med styret til hyksosherskerne. Likevel fortsatte Sets kult i Avaris å blomstre, og den egyptiske garnisonen til Ahmose som ble stasjonert i byen ble en del av Sets presteskap.
Ramses I, grunnleggeren av19. dynasti, kom fra en militærfamilie i Avaris som hadde sterke bånd til presteskapet til Set. Flere av Ramses-kongene ble oppkalt etter guden, mest kjent erSeti I (bokstavelig «Sets mann») og Setnakht («Set er sterk»). I tillegg hadde en av garnisonene tilRamses II Set som sin skytsguddom, og Ramses II reiste det såkalte Firehundreårsstelen ved Pi-Ramses, faraos nye hovedstad i nærheten av Avaris. Stelen minnet jubileet for 400 år for Setkulten i Nildeltaet.[20] Stelen står nå i Kairo museum.[21]
Set ble også assosiert med utenlandske guder under Det nye rike, særskilt i Nildeltaet. Egypterne identifiserte også Set med denhettittiske gudenTeshub (eller Tarhund), og som egypterne kalte Sutekh. Han var akkurat som Set en uværs- og stormgud.[22][23]
Set i et relieff i Karnak fra sent i Det nye rike: hans figur ble slettet i løpet av hans demonisering.
I henhold til Herman te Velde skjedde demoniseringen av Set etter at Egypt hadde blitt erobret av flere utenlandske nasjoner itredje mellomepoke og i sin Seneopken. Set som tradisjonelt hadde vært utlendingenes gud, ble også assosiert med utenlands fremmedstyre og undertrykkere, inkludert deassyriske ogpersiske rikene.[24] Det var i løpet av denne tiden at Set ble særskilt bakvasket eller framstilt som ondskapsfull, og hans nederlag for Horus ble bredt feiret.
Sets negative aspekter ble framhevet i løpet av denne perioden. Set var Osiris’ drapsmann, deretter hakket opp Osiris’ like flere biter og deretter spredt bitene slik at han ikke kunne bli gjenoppvekket. Grekerne assosierte senere Set med deres egen uhyggelige uværsgudTyfon, en ond kraft som herjet naturen. Begge var sønner av guddommer som representerte jorden og som angrep hovedgudene. Likevel, gjennom hele den epoken ble Set i en del fjerne områder fortsatt vurdert som den heroiske og fremste guden.
Set har blitt forsøkt klassifisert som en mytologiskluring (engelsk: trickster) da han som en gud av uorden henga seg til bedrag for å oppnå sine onde planer.[25] Likevel, som fortalt i myten over med båttevlingen var det han selv som ble lurt.
Set ble dyrket i templeneOmbos (Nubt i nærheten avNaqada) og Ombos (Nubt i nærheten avKom Ombo), vedOxyrhynchus i Øvre Egypt, og også i deler av områdetFaiyum.
Mer særskilt ble Set dyrket i den relativt store metropolen, om enn provinsielle Sepermeru, beliggende mellomHerakleopolis Magna og Oxyrhynchus, i løpet av Det nye rike.[26] Der ble Set æret med et viktig tempel kalt «Huset til Set, herre av Sepermeru». En av titlene til byen var «porten til ørkenen», noe som passer godt til Sets rolle som en guddom for grenseregionen i oldtidens Egypt. Ved Sepermeru omfattet tempelinnhengningen en liten, sekundær helligdom kalt «Huset til Set, mektig-er-hans-arm», og Ramses II selv bygde (eller modifiserte) et andre, landeiende tempel forNefthys kalt «Huset til Nefthys av Ramses-Meriamun».[27]
Kanskje den mest interessante forbindelsen mellom templene dedisert Set og de nærliggende templene for hans gemalinne Nefthys i tiden førtjuende dynasti, er bevisene iBologna-papyrusen som har bevart en meget irritabel klage fra en Pra'em-hab, profet (eller prest) ved «Huset til Set» i en nå tapt by Punodjem («Det søte sted»). I denne teksten klager den stressete Pra'em-hab på urettferdig skattlegging av hans eget tempel for Set og fortsetter sin klage med at han også er ansvarlig for «skipet, og jeg er likeledes ansvarlig for Huset til Nefthys, sammen med den gjenværende bunke av distriktstempler.[28]
Det er ingen måte å vite hvilken særskilt teologi for de nært tilknyttede templene til Set og Nefthys i disse distriktene utgjorde, deres nærhet i lokalisering, og til tross for den tilsynelatende motsetning som lå i Nefthys’ lojalitet til Osiris. Ved det tjuende dynasti hadde demoniseringen av Set tilsynelatende blitt rådende. Set var enten utryddet eller i økende grad presset til utkanten, men Nefthys blomstret som en del av den vanlig gudeverden rotert rundt Osiris over hele Egypt, og oppnådde en status i Senepoken som en skytsgudinne i hennes egennome (distrikt), UU Nome VII, «Hwt-Sekhem»/Diospolis Parva, og var den fremste gudinnen i Sistrums hus i dette distriktet.[29][30][31]
Det mest påfallende ved Sets kult er at den viste forbausende potensial selv i de siste dagene av den tradisjonelle egyptiske religion i de avsidesliggende, men dog viktige stedene som Kharga, Dakhlah, Deir el-Hagar, Mut, Kellis, og lignende. Set ble betraktet som «herren av oasen/byen» og Nefthys ble likelydende æret som «herskerinnen av oasen» ved Sets side i hans templer.[32] Samtidig ble hun også æret som «herskerinne» i templene til Osiris i det samme distriktene.[32] Det synes som om egypterne ikke hadde problemer med den paradoksale dualiteten som lå i å dyrke Set og Nefthys oppstilt mot Osiris, Isis, og Nefthys.
^Papyrus Sallier 1 (Apophis and Sekenenre), 1.2–3, Papyrus SallierI, (Apophis and Sekenenre) 1.2-3 = Gardiner, Alan H., red. (1932):Late-Egyptian Stories, Bibliotheca Aegyptaca 1. Brussel: Editions de la Fondation Egyptolgique Reine
^ Assmann, Jan (2008): Of God and Gods: Egypt, Israel, and the Rise of Monotheism. University of Wisconsin Press,ISBN 0-299-22550-X, s. 47–48
^ Gardiner, Alan H. (1961): Egypt of the Pharaohs: an introduction. Oxford University Press. s. 165.
^Pantalacci, L.; Traunecker, C. (1990):Le temple d'El-Qal'a. Relevés des scènes et des textes. I' Sanctuaire central. Sanctuaire nord. Salle des offrandes 1 à 112. Kairo: Institut Français d'Archéologie Orientale.
^Wilson, P. (1997):A Ptolemaic Lexicon: A Lexicographical Study of the Texts in the Temple of Edfu. OLA 78. Leuven.ISBN 90-6831-933-7.
^Collombert, P. (1997): «Hout-sekhem et le septième nome de Haute Égypte II: Les stèles tardives (Pl. I–VII)» i:Revue d'Egyptologie.48, doi:10.2143/RE.48.0.2003683, s. 15–70
^ab Kaper, Olaf Ernst (1997): «The Statue of Penbast», s. 234–237.
Allen, James P. (2004): «Theology, Theodicy, Philosophy: Egypt» i: Johnston, Sarah Iles:Religions of the Ancient World: A Guide. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.ISBN 0-674-01517-7.
Bickel, Susanne (2004): «Myths and Sacred Narratives: Egypt» i: Johnston, Sarah Iles:Religions of the Ancient World: A Guide. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.ISBN 0-674-01517-7.
Cohn, Norman (1995):Cosmos, Chaos and the World to Come: The Ancient Roots of Apocalyptic Faith. New Haven: Yale University Press.ISBN 0-300-09088-9. (1999 opptrykk)
Ions, Veronica (1982):Egyptian Mythology. New York: Peter Bedrick Books.ISBN 0-87226-249-9.
Kaper, Olaf Ernst (1997a):Temples and Gods in Roman Dakhlah: Studies in the Indigenous Cults of an Egyptian Oasis (doktoravhandling). Groningen: Rijksuniversiteit Groningen, Faculteit der Letteren.
Kaper, Olaf Ernst (1997b): «The Statue of Penbast: On the Cult of Seth in the Dakhlah Oasis» i: Dijk, Jacobus van:Egyptological Memoirs, Essays on ancient Egypt in Honour of Herman Te Velde. Egyptological Memoirs 1. Groningen: Styx Publications,ISBN 90-5693-014-1, s. 231–241
Katary, Sally L. D. (1989):Land Tenure in the Rammesside Period. Kegan Paul International.
Lesko, Leonard H. (2005): «Seth» i: Jones, Lindsay:The Encyclopedia of Religion. [Redigert 1987 av Mircea Eliade] 2. utg., Farmington Hills, Michigan: Thomson-Gale.ISBN 0-02-865733-0.
Osing, Jürgen (1985): «Seth in Dachla und Charga», Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Instituts, Abteilung Kairo. 41, s. 229–233.
Quirke, Stephen G. J. (1992):Ancient Egyptian Religion. New York: Dover Publications.ISBN 0-486-27427-6. (1993 opptrykk)
Stoyanov, Yuri (2000):The Other God: Dualist Religions from Antiquity to the Cathar Heresy. New Haven: Yale University Press.ISBN 0-300-08253-3.
Velde, Herman te (1967):Seth, God of Confusion: A Study of His Role in Egyptian Mythology and Religion. Probleme der Ägyptologie 6. Translated by van Baaren-Pape, G. E., 2. utg., Leiden: E. J. Brill.ISBN 90-04-05402-2.
