I motsetning til komponister somMozart,Beethoven ogChopin, som alle skrev musikk gjennom et helt liv, stammer nær sagt hele Rakhmaninovs produksjon fra årene 1885–1917. Etter at han og familien måtte flykte til USA i 1918, valgte Rakhmaninov i stedet å starte på en ny og innbringende karriere som konsertpianist. All reisingen skulle til gjengjeld komme til å tappe ham for mye tid og krefter til å skrive egen musikk. I perioden 1918 til 1943 komponerte Rakhmaninov derfor bare seks større verk, deriblant dentredje symfonien,fjerde klaverkonserten og Paganini-rapsodien. Av disse er det kun sistnevnte som står igjen som én av hans mest populære komposisjoner.
Rakhmaninov-familien var en del av et gammelt russiskaristokratdynasti som hadde vært itsarens tjeneste helt siden 1500-tallet. Sergejs far, Vasilij Arkadjevitsj (1841–1916), var enamatørpianist ogmilitæroffiser. Da han giftet seg med rikmannsdatteren Ljubov Petrovna Butakova (1853–1929), fikk han tilgang på hennesmedgift (som blant annet innbefattet fem store eiendommer). Vasilij og Ljubov fikk etter hvert seks barn sammen, og Sergej ble født som nummer fire i søskenflokken, 1. april 1873 i Oneg, nærNovgorod i Nordvest-Russland.[14] Da han var fire ble han undervist i pianospill av sin mor[15], deretter av Anna Ornatskaja, en musikklærer fraSt. Petersburg. Hun underviste ham i klaverspill i kun «to–tre år», siden familien på dette tidspunktet var nødt til åauksjonere bort huset på grunn av farens stadig større finansielle vanskeligheter. Av de fem opprinnelige eiendommene var det på dette tidspunktet bare én igjen, og Vasilij var ene og alene årsaken til det økonomiske kaoset som hadde oppstått. Han ble beskrevet som enspillavhengig døgenikt, en notorisk løgnhals og skjørtejeger,[16][17][18] og familien hadde med dette ikke noe annet valg enn å pakke tingene og flytte inn i en liten leilighet i St. Petersburg.[19]
Den økonomiske situasjonen tæret betydelig på ekteskapet, og foreldrene ble snartseparert. Før Rakhmaninovs mor reiste hjem til foreldrene, sørget hun for at Sergej ble tatt opp som student vedKonservatoriet i St. Petersburg, bare ti år gammel. Samme år, i 1883, døde søsteren Sofia avdifteri og faren flytter tilMoskva.[14] Det ble Ljubovs mor, Sergejs mormor, som fra dette øyeblikk tok seg av barna. Hun fokuserte særlig på en streng religiøs oppdragelse, og søskenflokken ble ofte tatt med pårussisk-ortodoksegudstjenester. Her møtte unge Sergej for første gangliturgiske sanger og byens kirkeklokker, noe som skulle komme til å sette tydelige preg på mange av hans senere komposisjoner.[19]
I 1885 spilte Sergej piano ved flere tilstelninger med prominente gjester til stede, eksempelvisstorfyrst Konstantin. Rakhmaninov var ingen utpreget arbeidsom elev og strøk i allmennfag på vår-eksamen, noe som medførte at stipendet ble trukket tilbake. Han flyttet derfor til Moskva for å fortsette studiene vedbyens konservatorium. Her fikk RakhmaninovNikolaj Zverev som lærer, og han krevde en svært streng arbeidsdisiplin av sine elever. Det ga resultater, da Sergej våren 1891 fikklaud på den avsluttende pianoeksamen. Han flyttet deretter til sommerstedetIvanovka, hvor han komponerte flere sanger og skrev skissene til det som etter hvert skulle bli hansførste klaverkonsert. I løpet av sin siste tid som student i Moskva fullførte han flere orkesterverk, deriblantKlippen og 1. sats til enungdomssymfoni.[14]
Han debuterte som konsertpianist 11. februar 1892. På programmet sto en urframføring av hans egenTrio élégiaque nr. 1, som han framførte sammen medfiolinisten David Kreyn ogcellisten Anatolij Brandukov. Størst suksess oppnådde han under avgangseksamen, da han med sitt avslutningsverk −operaenAleko − ble belønnet med «Den store gullmedaljen»; en pris skolen kun hadde delt ut ved to tidligere anledninger. Rakhmaninov fikk sitt avsluttende diplom den 29. mai 1892, og kunne i en alder av 19 år for første gang kalle seg «fri kunstner».[14]
Rakhmaninov som 27-åring. (1900)Fiaskoen medSymfoni nr. 1 ledet Rakhmaninov inn i en lengre depresjon (1897).
Rakhmaninov fortsatte umiddelbart å komponere, og fikk snart publisert sineSeks sanger (op. 4) ogTo stykker (op. 2). På grunn av forlagets sene betaling, så Rakhmaninov seg nødt til å ta en jobb ved «Moskvas elektriske utstilling» samme år. På programmet sto blant annetciss-moll-preludiet, som ble urframført[20] til umiddelbar begeistring blant publikum. Dette skulle etter hvert vise seg å bli hans aller mest populære verk for solopiano.[21][22] Sommeren året etter (1893) komponerte han ogsåFantaisie-Tableaux (op. 5) ogMorceaux de salon (op. 10).[23]
Det første store nederlaget i Rakhmaninovs liv kom etter premieren av hansførste symfoni (op. 13) i mars 1897. Dette verket ble slaktet av så vel publikum som kritikere. En av disse var komponist, musikkskribent ogDe Fem-medlemCésar Cui, som sammenlignet symfonien medEgyptens ti plager, og videre skrev at «verket vil bli høyt elsket av de som studerer musikk ved konservatoriet i Helvete».[24][25]
Symfoniens fiasko gikk svært hardt inn på Rakhmaninov, og han sank inn i en depresjon. I de påfølgende tre årene sluttet han så å si helt med komposisjon, og manglet helt troen på at han igjen kunne klare å skrive betydelig musikk. Dette ledet Rakhmaninov inn i ny pengenød, og han fant seg en midlertidig stilling som assisterende dirigent ved Moskvas private operaselskap sesongen 1897–98. Først da Rakhmaninov kom i kontakt medNikolaj Dahl så ting ut til å løsne. Dahl var en anerkjent psykolog med hypnoseterapi som spesialfelt, og gjennom en serie kurs fikk han Rakhmaninov til å vinne tilbake troen på egne evner som musiker og komponist.[26] Den nye selvtilliten ga umiddelbart utslag ved at Rakhmaninov komponerte sinandre pianokonsert; et verk som i dag står som en av tidenes mest populære og hyppigst spilte klaverkonserter innen romantikken — sammen medSchumanns a-moll-konsert,Griegs a-moll-konsert (som for øvrig var Rakhmaninovs personlige favoritt) og landsmannenTsjajkovskijsførste i b-moll.
29. april 1902 giftet han seg med Natalia. Sammen fikk de to jenter; Irina (1903–1969) og Tatiana (1907–1961). Rakhmaninov fikk etter hvert stillingen som dirigent vedBolsjojteateret i 1904, og ble der til mars 1906. Etter et kort opphold iItalia, slo han seg i juli samme år ned iDresden. Her komponerte han flere verker de neste tre årene, kun avbrutt av «obligatoriske» sommerferier på familiens eiendomIvanovka.
Rakhmaninov komponertesin 3. klaverkonsert til den første USA-turneen i 1909. I USA ble han tatt svært godt imot av publikum, og suksessen førte til at han fikk flere forespørsler om å en gang vende tilbake. Dette ville han imidlertid ikke, særlig på grunn av det sterke savnet til hjemlandet. Blant tilbudene han avslo, var blant annet et engasjement som fast dirigent forBoston-symfonikerne.[27]
Den russiske revolusjonen i1917 førte til at Rakhmaninov så seg nødt til å emigrere. Som et medlem av Russlands mer velstående borgerskap, tapte hans familie både eiendom, levemåte og levesett. 44 år gammel forlot derfor han og hans familiePetrograd i en åpen slede den 22. desember 1917, med kurs forHelsingfors. Alt han hadde med seg på reisen var noen få notatbøker med fragmenter av egne verk, samt partituret tilRimskij-Korsakovs operaDen gylne hane.[28] Hele det neste året gikk med til å holde solokonserter iSkandinavia, hvor han blant annet spilte i flere norske byer. IStavanger spilte han for øvrig på et Bechstein-flygel som senere ble restaurert og i dag er fullt spillbart.[29] 1. november 1918 reiste han fraKristiania tilNew York, først og fremst fordi han regnet med at han ville klare seg best økonomisk iUSA. Her holdt han 40 konserter i løpet av fire måneder, og signerte samtidig en kontrakt medVictor Talking Machine Company for retten til å utgi senere lydinnspillinger. Som et resultat av konsertlivet hadde han og familien (i 1921) endelig nok penger til å kunne anskaffe seg hus i landet.
Da jeg forlot Russland, forlot jeg også ønsket om å komponere. Ved å miste landet, mistet jeg også meg selv.
Rakhmaninov i et intervju medMonthly Musical Record, 1934[30]
På grunn av den heftige turnévirksomheten som fulgte, klarte ikke Rakhmaninov lenger å komponere i samme tempo som tidligere. Fra 1918 og fram til sin død i 1943 produserte han kun et fåtall verk, for det mestetranskripsjoner og parafraser over egne eller andres komposisjoner. Ikke før han kjøpte seg et nytt sommerhus (Villa Senar) ved innsjøenVierwaldstättersee iSveits, klarte han å skrive noe av virkelig betydning for ettertiden. Det var i løpet av feriene her i årene 1932–39 at blant annetPaganini-rapsodien (1934) ogden tredje symfonien (1936) så dagens lys. Hans siste verk –Symfoniske danser – ble skrevet i 1940, tre år før han døde.
I desember 1939 dirigerte han Philadelphia-orkesteret. Han hadde da ikke stått på et podium siden januar 1917, mens han fortsatt bodde i Russland.[31]
Sergej Rakhmaninov ble i 1928 kjent med pianistenVladimir Horowitz. For Horowitz var det sterkt å endelig treffe «sin musikalske Gud fra ungdomstiden», og de to forble nære venner ut livet. Rakhmaninov var ofte å se på Horowitz‘ konserter, og var da alltid den siste som forlot salen. Sammen holdt de flere intimkonserter i Rakhmaninov-familiens hus i North Elm Drive iBeverly Hills, med et repertoar som for det meste besto av komponistens firhendige versjoner av egne verk. Etter en konsert iHollywood Bowl i 1942 – der Horowitz var solist ihans tredje klaverkonsert – uttalte Rakhmaninov etterpå at «dette er slik jeg alltid har drømt at konserten min skal spilles. Jeg trodde bare ikke jeg skulle få oppleve det her på jorden».[32] I Rakhmaninovs øyne forble Horowitz den fremste utøveren av hans konserter og soloverk.
Rakhmaninov ble syk i løpet av en konsertturné sent i 1942, og ble etter hvertdiagnostisert med avansertføflekkreft. Den nærmeste familien ble underrettet, men ikke Rakhmaninov selv. 1. februar 1943 ble Rakhmaninov og Natalia Satina amerikanske statsborgere, etter å ha bodd i landet i over 25 år.[33]
Hans siste konsert ble holdt 17. februar 1943 ved Alumni Gymnasium iKnoxville, og programmet besto blant annet avChopins klaversonate nr. 2 (med den kjente sørgemarsjen). Han ble så dårlig etter denne konserten at han umiddelbart satte seg på toget tilbake tilLos Angeles, en reise som tok tre dager. I slutten av mars ble Rakhmaninov raskt svakere, og han gikk etterhvert inn ikoma. Natt til 28. mars sovnet han stille inn iElm-huset iBeverly Hills, kun fire dager før sin 70-årsdag. Rakhmaninov hadde ønsket å bli begravet vedVilla Senar, menden pågående verdenskrigen gjorde dette umulig.[34] I stedet ble han den 1. juni 1943 gravlagt på Kensico Cemetary i Valhalla,New York, blant annet til tonene av sin egenVesper.
Solokadensen mot slutten av første sats iRakhmaninovs tredje klaverkonsert (her i «ossia»-versjonen) er av svært høy vanskelighetsgrad, mye på grunn av sine hurtige akkordforflytninger i begge hender.
Rakhmaninov skrev totalt fem store verk for piano og orkester; fire klaverkonserter og enPaganini-rapsodi (et variasjonsverk for piano og orkester). Av konsertene er det denandre og dentredje som utvilsomt er mest kjent. Han skrev også tre symfonier og mindre symfoniske verk somKlippen (op. 7),Caprice bohémien (op. 12),De dødes øy (op. 29) ogSymfoniske danser (op. 45).
Rakhmaninov komponerte to store koralverk;Liturgi over SanktJohannes Khrysostomos (op. 31) ogVesper (op. 37). Andre verker for kor inkludererKlokkene (op. 35), kantatenVåren (op. 20) ogTre russiske sanger (op. 41).
Han fullførte tre mindre operaer;Aleko,Den gjerrige ridder (op. 24) ogFrancesca da Rimini (op. 25).
Rakhmaninovs tidligste verker bærer tydelig preg av å være påvirket av landsmannenTsjajkovskijs musikk. Først i midten av 1890-årene blir det for alvor klart at Rakhmaninov er på vei til å finne sin egen stil, eksemplifisert medhans første symfoni. Her finner en for første gang innslag av originalitet knyttet til kraft,rytme og lyriske tilnærminger i musikken. Men det er likevel medden andre klaverkonserten (1901) at ting virkelig løsner. Nå legges fokus mer på de enkle, sangbare melodiene — samt en mer nedtonet, variert og gjennomarbeidet orkestrering.
Spesielt for Rakhmaninov er bruken av store og spredteakkorder for å skape en illusjon av kirkeklokker i musikken. Dette kommer blant annet tydelig fram iKlokkene, i Ess-dur-etyden (op. 33 nr. 7) og i h-moll-preludiet (op. 32 nr. 10). Han var også sterkt påvirket av de russisk-ortodokse hymnene han hadde hørt så mye av i sin barndom. Elementer fra disse er mye brukt i eksempelvisVesper og i den første symfonien. Han mestret ogsåkontrapunkt ogfuge-temaer, ikke minst takket væreharmonilære-studiene med Tanejev. Karakteristisk er likevel hans bruk avkromatiske kontrapunkt, tydeliggjort spesielt ipreludiene. Ofte «settes tonen» ved hjelp av små melodiske eller rytmiske fragmenter, der teksturen blir videreutviklet ved original bruk av harmoni og rytmisk fleksibilitet.
Rakhmaninov blir ansett som en av de største pianister fraforrige århundre, og han blir i dag plassert sammen med store navn som Josef Hofmann,Vladimir Horowitz, Leopold Godowskij ogArthur Rubinstein. Flere trekker fram Rakhmaninovs krystallklare spill, hans unike «gylne» tonekvalitet og en helt spesiell evne til å få fram mellomstemmene i musikken. Han var også fysisk stor som person, med en høyde på rett under to meter. Han hadde store hender som gjorde ham i stand til å spille storeakkorder, hurtige tonepassasjer («løp») og foreta raske forflytninger uten nevneverdige problem. Hans egne komposisjoner for piano bærer tydelige preg av dette; her forekommer det ofte kompliserte cluster-akkorder, storeintervaller (på mer enn énoktav) ogarpeggioer som beveger seg over store avstander på klaviaturet.
Ifølge den amerikanske pianisten Earl Wild skal Rakhmaninov ha vært i stand til å spille et intervall på enduodecim ved bruk av én hånd, noe som i så fall er langt fra normalt.[35] Andre biografer peker på den sjeldne fleksibiliteten Rakhmaninov hadde i fingrene, eksempelvis ved at han kunne holde nede en akkord med fire av fingrene i høyre hånd for så – samtidig – være i stand til å flytte tommelen (på undersiden av hånden) ti centimeter til høyre for lillefingeren.[36] I tillegg var han også i besittelse av unike ferdigheter når det kom tilbladspilling og tillæring av nye verker på kort tid. Alexander Goldenweiser, en medstuderende pianist vedkonservatoriet i Moskva, sa senere: «Jeg husker hvordan Siloti ba Rakhmaninov om å øve innBrahms’Variasjoner og fuge over et tema av Händel. Dette var på en onsdag, og bare tre dager senere spilte Rakhmaninov stykket utenat som en mester».[37]
Rakhmaninov gjorde en rekke innspillinger etter at han utvandret til USA. Det viktigste historiske dokumentet som foreligger er utvilsomt CD-boksenSergei Rachmaninoff: The Complete Recordings.[38] Samlingen dekker samtlige av de innspillingene Rakhmaninov gjorde mellom 1919 og 1942, og inneholder både egne og andres verk.
Flere sanger har benyttet elementer fra Rakhmaninovs verk, spesielt fra hans andre klaverkonsert:
Klaverkonsert nr. 2: «I Think of You» fraSinatra-albumetWhere Are You? (1957), «All by Myself» av Eric Carmen (1975); senerecovret av blant annetJan Werner (1995) ogCeline Dion (1996).
Andre referanser til Rakhmaninov og hans kunst:
«Rakhmaninov» er et krater på Merkur somNASA i 2010 ga navn etter ham.
Sam Rockwells rollefigur iIron Man 2 (2010) – våpenutvikleren Justin Hammer – viser til «Rakhmaninovs tredje» i tilknytning til et nyttmissil han har laget.
^Hele sitatet lyder: «Hvis det fantes et konservatorium i Helvete, og en av dets talentfulle elever ble spurt om å komponere en programsymfoni over Egyptens syv [mener nok ti] plager og resultatet liknet herr Rakhmaninovs symfoni, ville denne personen helt sikkert ha kommet med riktig løsning og uten tvil gledet alle av Helvetes skapninger» (Haylock, s. 25).
^(ru)Kyui, Ts.: «Tretiy russkiy simfonicheskiy kontsert»,Novosti i birzhevaya gazeta (17. mars 1897(o.s.)), 3.
^En av frasene Dahl ofte gjentok i løpet av terapien lød: «Du kommer til å skrive din klaverkonsert ... Den vil være av strålende kvalitet» (Haylock, s. 29).
Bertensson, Sergei/Leyda, Jay:Sergei Rachmaninoff—A Lifetime in Music (Washington Square, New York: New York University Press, 1956). ISBN n/a.
Harrison, Max:Rachmaninoff: Life, Works, Recordings (London og New York: Contunnum, 2005).ISBN 0-8264-5344-9.
Haylock, Julian:Sergei Rachmaninov — An Essential Guide To His Life And Works (London: Pavilion Books Ltd, 1996).ISBN 1-85793-944-1.
Kennedy, Michael:The Oxford Dictionary of Music (Oxford og New York: Oxford University Press, 1985).ISBN 0-19-311333-3.
Matthew-Walker, Robert:Rachmaninoff (London og New York: Omnibus Press, 1980).ISBN 0-89524-208-7.
Norris, Geoffrey:Rachmaninoff (New York: Schirmer Books, 1993).ISBN 0-02-870685-4.
Sergei Rachmaninoff:Rachmaninoff's Recollections Told to Oskar von Rieseman, oversatt til engelsk ved Dolly Rutherford (New York: MacMillan, 1934). ISBN n/a.
Schonberg, Harold:The Virtuosi: Classical Music‘s Great Performers From Paganini to Pavarotti (Vintage, 1985)ISBN 0-394-75532-4.
Scott, Michael:Rachmaninoff (Gloucestershire: The History Press, 2008)ISBN 978-0-7509-4376-5).
