Septimania (fransk:Septimanie;oksitansk:Septimània;katalansk:Septimània) var den vestlige regionen av den romerske provinsenGallia Narbonensis i dagensFrankrike som hadde kommet inn under herredømmet tilvestgoterne i462 da Septimania ble avstått til deres kongeTeoderik II. Under vestgoterne ble området omtalt som ganske enkelt Gallia ellerNarbonensis. Det tilsvarte løselig sett den moderne franske regionenLanguedoc-Roussillon. Det strakte seg i en linje halvveis mellomMiddelhavet og elvenGaronne i nordvest, i øst skilte elvenRhône området fraProvence og i sør gikk grensen ved fjellkjedenPyreneene.
Området var midlertidig underkastetemiratet Córdoba før det på700-tallet ble erobret avfrankerne, som mot slutten av800-tallet ga det betegnelsenGothia ogMarca Gothica, i betydningen «grenseområdet mot goterne».[1] Septimania var et grenseområde eller buffersone forFrankerriket underkarolingerne og deretterVestfrankerriket fram til1200-tallet, men var kulturelt og politisk adskilt fra nordlige Frankrike og den sentrale kongelige administrasjonen. Regionen fikk innflytelse fra folk fraToulouse,Provence ogoldtidensCatalonia. Det var en del av den kulturelle oglingvistiske regionen kalt forOksitania som til sist ble langt under de franske kongenes kontroll tidlig på 1200-tallet som et resultat avalbigenserkorstoget (fordrivelsen og undertrykkelsen avkatarene). Det ble da styrt av franske guvernører. Fra slutten av1200-tallet var det kjent somLanguedoc, og dets historie ble knyttet til denfranske.
NavnetSeptimania kan være avledet fra en del av det romerske navnet på byenBéziers,Colonia Julia Septimanorum Beaterrae, som i selv henviser til bosetningen av veteraner fra den romerske legionenLegio VII Claudia i byen.[2] En annen mulig opphav til navnet er i referanse til de sju byene (civitates) i området:Béziers,Elne,Agde,Narbonne,Lodève,Maguelonne, ogNîmes.[3][4][5]
