
Selvstyrkingsbevegelsen (kinesisk: 洋務運動 eller 自強運動;1861–1895) iKina var en reform organisert underQing-dynastiets senere år. Det var hensikten å styrke Kina ved moderniseringstiltak, etter at landet hadde lidd mange militære og politiske nederlag for utenlandske og særlig vestlige makter.
Bevegelsen inndeles gjerne i tre faser: første fase (1861–1872), annen fase (1872–1885) og tredje fase (1885–1895).
Ønsket om Kinasselvstyrking 自强 ble uttrykt med dette ord avFeng Guifen (1809-1874) i en rekkeessayer presentert av ham tilZeng Guofan i 1861. Feng hadde skaffet seg ekspertise innen krigføring som kommandant for en styrke frivillige som kjempet motTaiping-opprørerne. I 1860 kom han tilShanghai, der han ble slått av vestlig militærteknikk.
I sine dagbøker nevner Zeng hans selvstyrkingsbegrep, mer vidt forstått om teknologisk modernisering.[1]