Seletøy er utstyr som legges over enhest eller annettrekkdyr for å fordele belastningen med å dralass, enten det er avkjerre- ellersledetype. Seletøy brukes også vedtravkjøring.
Seletøyet legges på hesten førgrimen med munnbitt (hodelag) ogtømmene.
Seletøyet har en polstret pute avfilt og medlær ytterst som ligger rundt halsen på hesten foran skulderpartiet, vanligvis i kombinasjon med avstivere av tre. Bak det går et par lærremmer rundt hesten på tvers ved skulder- og hoftepartiet. Den forreste skal ligge over skulderbladene, der det er plassert puter for å fange opp loddrette belastninger. Disse er koplet med langsgående remmer som går rundt dyret om lag midtveis oppe på bog og lår. For å holde tverremmene på plass, er også koplet til en rem som går fra klaven til halen hvor den ender i en løkke rundt denne. Alle remmene er utstyrt medspenner, vanligst avmessing, for tilpasning til den enkelte hesten selen skal sitte på. I praksis er tilpasningsjobben så nøye at hver hest har sitt eget seletøy gjennom hele sitt liv som arbeidsdyr.
I remkrysset ved skulderen er en forsterkning som tjener som feste for et par jernbøyler som stikker ca. 10 cm. vannrett ut.Skjækene har firkantede hull tilpasset bøylene, og disse festes medselepinner.
_(14594685839).jpg)
Det vanlige seletøyet har tradisjonelt vært arbeidsseler, men til lettere bruk finnes lettere utgaver av seletøy der lærremmene er tynnere og smalere og noe av polstringen er forenklet. I Norge har det tradisjonelt blitt brukt tre typer:
Ellers i Europa har en sele der bogtre og komten er montert som en enkelt ring- eller kraveformet polstret klave.
Tilbegravelser,parader og lignende utstyres seletøy med feste for fjærbusker og annen utsmykning. Lær og spenner blir her holdt skinnende blanke. Fargen på fjærbusken markerer anledningen; til gravferd er det tradisjonelt alltid svart.
