Seldsjukkriket ble grunnlagt avToghril beg (1016–63) in 1037. Toghril ble oppfostret av sin farfar,Seldsjukk beg, som hadde en høytstående posisjon iOğuz Yabgu-riket. Seldsjukk gav sitt navn både til seldsjukkriket ogseldsjukkdynastiet. Seldsjukkene forente den fragmenterte politiske scene i den østre delen avden islamske verden, og spilte en nøkkelrolle i bådedet første ogdet andre korstog. Med en megetpersifisert[15] kultur[16] og språk,[17] spilte også seldsjukkene en viktig rolle i utviklingen av dentyrkisk-persiske tradisjon,[18] og medførte også eksporteringen av persisk kultur til Lilleasia.[19][20] Bosetningen av tyrkiske stammer i de nordvestre perifere delene av riket, grunnet strategiske militære behov for å bekjempe invasjoner fra nabostater, førte til den gradvisetyrkifiseringen av de områdene.[21]
Seldsjukkenes felles stamfar var deresbegSeldsjukk, som angivelig skal ha tjenestegjort ikhazarenes armé, og under ham skal de ha migrert tilKhoresm rundt år 950, nær byenJend, hvor de også konverterte tilislam.[22]
Seldsjukkene var alliert med depersiskesamanide-sjahene motkarakhanidene. Samanidene falt til karakhanidene iTransoxania (992–999) derimot, hvoretterghaznavidene vokste frem. Seldsjukkene involverte seg i denne regionale maktkampen før de etablerte sin egen uavhengige base.
Toghril var Seldsjukks barnebarn, og bror tilTsjaghri, hvorunder seldsjukkene frarøvet et rike fraghaznavidene. Innledningsvis ble seldsjukkene slått tilbake avMahmud og trakk seg tilbake tilKhoresm, men Toghril and Tsjaghri ledet dem til å erobreMerv ogNeyshabur i 1037.[23] Senere plyndret og byttet de landområder med hans etterfølgere på tvers avKhorasan ogBalkh, og plyndret til og medGhazni i 1037.[24] I 1040, islaget ved Dandanaqan, påførte de et avgjørende tap påMasud I av ghaznavidene, noe som fikk ham til å gi opp mesteparten av hans vestre territorier til seldsjukkene. I 1055 erobret ToghrilBagdad fra desjiittiskebuyidene på oppdrag avabbasidene.
Alp Arslan, Tsjaghri Begs sønn, utvidet Toghrils rike ved erobreArmenia ogGeorgia i 1064, og ved å invadereØstromerriket i 1068, hvorfra han annekterte mesteparten avLilleasia. Arslans avgjørende seier islaget ved Manzikert i 1071 nøytraliserte nærmest all bysantinsk motstand mot den tyrkiske invasjonen av Anatolia.[25] Han gav sine turkmenske generaler lov til å skjære ut sine egne fyrstedømmer fra det tidligere østromerske Lilleasia, og regjere de somatabeger under ham. Innen to år hadde turkmenerne fått etablert kontroll på områder så lang vest somEgeerhavet, i form av en rekkebeglikher (beyliker):saltukide-dynastiet i Nordøst-Anatolia,mengujekide-dynastiet i Øst-Anatolia,artukide-dynastiets i Sørøst-Anatolia,danishmende-dynastiet i Sentral-Anatolia,Rum-seldsjukkene (beghlikenSuleiman, som senere flyttet til Sentral-Anatolia) i Vest-Anatolia, og beylikenTzachas av Smyrna iİzmir (Smyrna).
UnderAlp Arslans etterfølger, Malik Shah, og hans to persiskevesirer,[26]Nizām al-Mulk og Tāj al-Mulk, ekspanderte seldjukkriket i forskjellige retninger, til den tidligere iranske grensen før arabernes invasjon, slik at riket grenset mot Østromerriket i vest og mot Kina i øst. Malikshāh flyttet hovedstaden fraRey tilIsfahan, og det var under hans regjering at Det store seldsjukkriket nådde sitt høydepunkt.[27] Militærsystemetiqta ogNizāmīyyah Universitet ved Bagdad ble etablert av Nizām al-Mulk, og Malikshāhs regjering ble anerkjent som storseldsjukks gullalder. Abbasidekalifen gav ham tittelen «Østens og vestens sultan» i 1087.Hassan-i Sabāhsassasinere (hasjsjasjin) vokste seg derimot også mektige under hans regjering, og de snikmyrdet mange ledende skikkelser i hans administrasjon; ifølge mange kilder inkluderte offerlisten Nizām al-Mulk.
Seldsjukkmakten nådde sitt høydepunkt under Malikshāh 1., og bådekarakhanidene ogghaznavidene ble tvunget til å anerkjente seldsjukkisk overherredømme.[28] Seldsjukkriket ble etablert på det gamlesasaniderikets territorium, iIran ogIrak, og inkluderteAnatolia i tillegg til deler avSentral-Asia og dagensAfghanistan.[28] Seldsjukkstyret ble basert på en stammeorganisasjon som var vanlig blant tyrkiske og mongolske nomader, og organisasjonen liknet en «familieføderasjon», eller «apanasjestat».[28] Under denne ordningen delte overhodet av den ledende familie ut deler av sine domener som selvstyre apanasjer.[28]
Ved Malikshāh 1.s bortgang i 1092 ble riket delt da hans bror og fire sønner kranglet over fordelingen av riket. Malikshāh 1, ble i Lilleasia etterfulgt avKilij Arslan 1., som grunnlaRum-sultanatet, og iSyria av hans brorTutusj 1.. IPersia ble han etterfulgt av sin sønnMahmud 1., hvis regjering ble utfordret av hans andre tre brødre (Barkiyaruq iIrak, Muhammad I iBagdad, ogAhmad Sanjar iKhorasan). Da Tutusj 1. død arvet hans sønnerRadwan ogDuqaq henholdsvisAleppo ogDamaskus, som videre utfordret hverandre, noe som ytterligere delte Syria inn i fiendtlige emirer.
I 1118 tokAhmad Sanjars tredje sønn over riket. Hans nevø, sønn av Muhammad 1., anerkjente derimot ikke hans krav på tronen, ogMahmud 2. erklærte seg selv sultan, og etablerte en hovedstad i Bagdad fram til 1131 da han endelig ble offisielt avsatt av Ahmad Sanjar.
Ellers i nominelt seldsjukkterritorium fantesartukidene i Nordøst-Syria og Nord-Mesopotamia; de kontrollerteJerusalem fram til 1098.Danishmende-dynastiet grunnla en stat i Øst-Anatolia og Nord-Syria, og kjempet om landområder medRum-sultanatet, og i tillegg nøtKerbogha selvstendighet somMosulsatabeg.
Under det første korstog var de splittede seldsjukkstatene generelt sett mer opptatt av å konsolidere sine egne territorier og erobre naboene enn å samarbeide mot korsfarerne. Seldsjukkene beseiret med enkelhet det utrente folkekorstoget i 1096, men de maktet ikke stoppe fremgangen til hæren til det påfølgende fyrstekorstoget, som erobret viktige byer som Nikea (İznik),Iconium (Konya),Caesarea Mazaca (Kayseri), ogAntiokia (Antakya) i sitt felttog motJerusalem (Al-Quds). I 1099 erobret endelig korsfarernedet hellige land og etablerte de førstekorsfarerstatene. Seldsjukkene hadde innen denne tid allerede tapt Palestina tilfatimidene, som hadde gjenerobret området kort tid før korsfarerne igjen erobret det.
Også i det andre korstog var konflikten med korsfarerstatene sporadisk, og etter det første korstog kom flere uavhengige atabeger til å alliere seg med korsfarerstatene mot andre atabeger, mens de kjempet med hverandre om landområder. I Mosul etterfulgteZengiKerbogha som atabeg og iverksatte en vellykket prosess med å konsolidere Syrias atabeger. I 1144 erobret ZengiEdessa, daGrevskapet Edessa hadde alliert seg medartukidene mot ham. Denne hendelsen forårsaket iverksettingen av det andre korstog.Nur ad-Din, en av Zengis sønner, som etterfulgte ham somAleppos atabeg, stiftet en allianse i området mot korsfarerne, som ankom i 1147.
Ahmad Sanjar slet med å begrense opprørene tilkarakhanidene opprør iTransoxiana,ghuridene iAfghanistan ogqarlukkene i dagensKirgisistan, i tillegg tilkarakitaienes nomadeinvasjon i øst. De fremadrykkende karakitaiene beseiret først de østre karakhanidene, før de slo ned de vestre karakhanidene, som var vasaller av seldsjukkene iKhujand. Karakhanidene henvendte seg til deres overherre seldsjukkene for å få assistanse, hvortil Sanjar svarte med å personlig lede en armé mot karakitaiene. Sanjars armé ble derimot påført et avgjørende tap avYulu Dashis horder islaget ved Qatwan den 9. september 1141. Selv om Sanjar maktet å flykte helskinnet ble mange i hans nære familie, inkludert hans kone, tatt til fange i kjølvannet av slaget. Som et resultat av Sanjars fiasko i å håndtere trusselen i øst mistet Seldsjukkriket alle sine østre provinser fram til elvenSyr-Darja, og overherredømmet over de vestre karakhanidene ble overtatt av Kara-Kitai, også kjent som «Vest-Liao» i kinesisk historiografi.[29]
I 1153 gjordeghuzzerne (oghuziske tyrkere) opprør og tok Sanjar til fange. Han maktet å flykte etter tre år, men døde ett år senere. Atabegene, som zengidene og artukidene, var kun nominelt underlagt seldsjukkenes sultan, og hersket generelt sett Syria uavhengig av sultanen. Da Ahmed Sanjar døde i 1156 splittet det riket opp endelig, og gjorde atabegene i praksis selvstendige.
Khorasan-seldsjukkene iKhorasan og Transoxania. Hovedstad:Merv
Etter det andre korstog ble Nur ad-Dins generalShirkuh, som hadde etablert seg iEgypt påfatimidiske landområder, etterfulgt avSaladin. Saladin gjorde etter hvert opprør motNur ad-Din, og, ved hans bortgang giftet Saladin seg med hans enke, erobret mesteparten av Syria, og etablerteayyubide-dynastiet.
I en kort periode varTogrul 3. sultan over hele seldsjukkriket utenom Anatolia. I 1194 derimot ble Togrul beseiret avTakash,Khoresm-rikets sjah, og Seldsjukkriket kollapset endelig. Av det tidligere seldsjukkriket gjenstod kun Rum-sultanatet iAnatolia. Mens dynastiet ble svekket på midten av 1200-tallet invaderte mongolene Anatolia i 1260-årene og delte det inn i mindre emirater kaltDe anatoliske beyliker. Til slutt kom en av disse,den osmanske, til å vokse frem og erobre de resterende.
Seldsjukkene ble utdannet i tjeneste av muslimske hoff som slaver eller leiesoldater. Dynastiet brakte vekkelse, energi og gjenforening til den islamske sivilisasjonen som til da hadde vært dominert av arabere og persere.
Seldsjukkene grunnla også universiteter og støttet også kunst og litteratur. Deres regjering karakteriseres avpersiske astronomer somOmar Khayyám, og den persiske filosofenal-Ghazali. Under seldsjukkene blenypersisk språket i historiske fortegnelser, mens den arabiske språkkulturens sentrum flyttet fra Bagdad til Kairo.[30]
^abcBosworth, C. E.: «Turkish Expansion towards the west» iUNESCO History of Humanity, bind 4, titulert «From the Seventh to the Sixteenth Century». UNESCO Publishing/Routledge. Sitat side 391: «While the Arabic language retained its primacy in such spheres as law, theology and science, the culture of the Seljuk court and secular literature within the sultanate became largely Persianized; this is seen in the early adoption of Persian epic names by the Seljuk rulers (Qubād, Kay Khusraw and so on) and in the use of Persian as a literary language (Turkish must have been essentially a vehicle for everyday speech at this time).»
^Concise Encyclopedia of Languages of the World, Ed. Keith Brown, Sarah Ogilvie, (Elsevier Ltd., 2009), 1110; sitat: «Oghuz Turkic is first represented by Old Anatolian Turkish which was a subordinate written medium until the end of the Seljuk rule.»
^A New General Biographical Dictionary, Vol.2, Ed. Hugh James Rose, (London, 1853), 214.
^Grousset, Rene:The Empire of the Steppes. New Brunswick, Rutgers University Press (1988). s. 167.
^Grousset, Rene (1988).The Empire of the Steppes. New Brunswick: Rutgers University Press. s. 159 & 161.ISBN0-8135-0627-1. «In 1194, Togrul III would succumb to the onslaught of the Khwarizmian Turks, who were destined at last to succeed the Seljuks to the empire of the Middle East.»
^Turchin, Peter; Adams, Jonathan M.; Hall, Thomas D (desember 2006).«East-West Orientation of Historical Empires».Journal of world-systems research. 12 (2): 223. Besøkt 13. september 2016.
^Axner Ims, Gunvald. (2015, 29. desember). Seldsjukkriket I Anatolia. I Store norske leksikon. Hentet 26. november 2016 frahttps://snl.no/Seldsjukkriket_i_Anatolia.
^* «Aḥmad of Niǧde'sal-Walad al-Shafīq and the Seljuk Past», A. C. S. Peacock,Anatolian Studies, Vol. 54, (2004), s. 97; Sitat: «With the growth of Seljuk power in Rum, a more highly developed Muslim cultural life, based on thePersianate culture of the Great Seljuk court, was able to take root in Anatolia.»
Meisami, Julie Scott:Persian Historiography to the End of the Twelfth Century. Edinburgh University Press (1999), s. 143; «Nizam al-Mulk also attempted to organise the Saljuq administration according to the Persianate Ghaznavid model...»
Encyclopaedia Iranica, «Šahrbānu», Online Edition: «... here one might bear in mind that non-Persian dynasties such as the Ghaznavids, Saljuqs and Ilkhanids were rapidly to adopt the Persian language and have their origins traced back to the ancient kings of Persia rather than to Turkmen heroes or Muslim saints ...»
Josef W. Meri,Medieval Islamic Civilization: An Encyclopedia, Routledge, 2005, s. 399
Jonathan Dewald,Europe 1450 to 1789: Encyclopedia of the Early Modern World, Charles Scribner's Sons, 2004, s. 24: «Turcoman armies coming from the East had driven the Byzantines out of much of Asia Minor and established the Persianized sultanate of the Seljuks.»
Grousset, Rene:The Empire of the Steppes, Rutgers University Press (1991), s. 161 & 164; «renewed the Seljuk attempt to found a great Turko-Persian empire in eastern Iran." "It is to be noted that the Seljuks, those Turkomans who became sultans of Persia, did not Turkify Persia-no doubt because they did not wish to do so. On the contrary, it was they who voluntarily became Persians and who, in the manner of the great old Sassanid kings, strove to protect the Iranian populations from the plundering of Ghuzz bands and save Iranian culture from the Turkoman menace.»
Shaw, Wendy M. K.:Possessors and possessed: museums, archaeology, and the visualization of history in the late Ottoman Empire; Utgitt av University of California Press (2003),ISBN 0520233352,ISBN 9780520233355; s. 5.
Bosworth, C. E. (2001). Notes on Some Turkish Names in Abu 'l-Fadl Bayhaqi's Tarikh-i Mas'udi. Oriens, bind 36 (2001), s. 299–313.
Dani, A. H., Masson, V. M. (Eds), Asimova, M. S. (Eds), Litvinsky, B. A. (Eds), Boaworth, C. E. (Eds). (1999). History of Civilizations of Central Asia.Motilal Banarsidass Publishers (Pvt. Ltd).
Asimov, M. S., Bosworth, C. E. (eds.). (1998). History of Civilizations of Central Asia, Vol. IV: The Age of Achievement: AD 750 to the End of the Fifteenth Century, Part One: The Historical, Social and Economic Setting. Multiple History Series. Paris: UNESCO Publishing.
Dani, A. H., Masson, V. M. (Eds), Asimova, M. S. (Eds), Litvinsky, B. A. (Eds), Boaworth, C. E. (Eds). (1999). History of Civilizations of Central Asia. Motilal Banarsidass Publishers (Pvt. Ltd).
^*Encyclopaedia Iranica, «Šahrbānu», Online Edition: «... here one might bear in mind that non-Persian dynasties such as the Ghaznavids, Saljuqs and Ilkhanids were rapidly to adopt the Persian language and have their origins traced back to the ancient kings of Persia rather than to Turkmen heroes or Muslim saints ...»
Josef W. Meri, «Medieval Islamic Civilization: An Encyclopedia», Routledge, 2005, s. 399
Michael Mandelbaum, «Central Asia and the World», Council on Foreign Relations (May 1994), s. 79
Jonathan Dewald, «Europe 1450 to 1789: Encyclopedia of the Early Modern World», Charles Scribner's Sons, 2004, s. 24: «Turcoman armies coming from the East had driven the Byzantines out of much of Asia Minor and established the Persianized sultanate of the Seljuks.»
^* C.E. Bosworth, «Turkmen Expansion towards the west» inUNESCO History of Humanity, Volume IV, titled «From the Seventh to the Sixteenth Century», UNESCO Publishing/Routledge, s. 391: «While the Arabic language retained its primacy in such spheres as law, theology and science, the culture of the Seljuk court and secular literature within the sultanate became largely Persianized; this is seen in the early adoption of Persian epic names by the Seljuk rulers (Qubād, Kay Khusraw and so on) and in the use of Persian as a literary language (Turkmen must have been essentially a vehicle for everyday speech at this time). The process of Persianization accelerated in the thirteenth century with the presence in Konya of two of the most distinguished refugees fleeing before the Mongols, Bahā' al-Dīn Walad and his son Mawlānā Jalāl al-Dīn Rūmī, whoseMathnawī, composed in Konya, constitutes one of the crowning glories of classical Persian literature.»
Mehmed Fuad Köprülü, «Early Mystics in Turkish Literature», oversatt av Gary Leiser og Robert Dankoff, Routledge (2006) sitat s. 149: «If we wish to sketch, in broad outline, the civilization created by the Seljuks of Anatolia, we must recognize that the local—i.e., non-Muslim, element was fairly insignificant compared to the Turkish and Arab-Persian elements, and that the Persian element was paramount. The Seljuk rulers, to be sure, who were in contact with not only Muslim Persian civilization, but also with the Arab civilizations in al-jazlra and Syria—indeed, with all Muslim peoples as far as India—also had connections with [various] Byzantine courts. Some of these rulers, like the great 'Ala' al-Dln Kai-Qubad I himself, who married Byzantine princesses and thus strengthened relations with their neighbors to the west, lived for many years in Byzantium and became very familiar with the customs and ceremonial at the Byzantine court. Still, this close contact with the ancient Greco-Roman and Christian traditions only resulted in their adoption of a policy of tolerance toward art, aesthetic life, painting, music, independent thought—in short, toward those things that were frowned upon by the narrow and piously ascetic views [of their subjects]. The contact of the common people with the Greeks and Armenians had basically the same result. [Before coming to Anatolia,] the Turkmens had been in contact with many nations and had long shown their ability to synthesize the artistic elements that thev had adopted from these nations. When they settled in Anatolia, they encountered peoples with whom they had not yet been in contact and immediately established relations with them as well. Ala al-Din Kai-Qubad I established ties with the Genoese and, especially, the Venetians at the ports of Sinop and Antalya, which belonged to him, and granted them commercial and legal concessions. Meanwhile, the Mongol invasion, which caused a great number of scholars and artisans to flee from Turkmenistan, Iran, and Khwarazm and settle within the Empire of the Seljuks of Anatolia, resulted in a reinforcing of Persian influence on the Anatolian Turks. Indeed, despite all claims to the contrary, there is no question that Persian influence was paramount among the Seljuks of Anatolia. This is clearly revealed by the fact that the sultans who ascended the throne after Ghiyath al-Din Kai-Khusraw I assumed titles taken from ancient Persian mythology, like Kai-Khusraw, Kai-Ka us, and Kai-Qubad; and that. Ala' al-Din Kai-Qubad I had some passages from the Shahname inscribed on the walls of Konya and Sivas. When we take into consideration domestic life in the Konya courts and the sincerity of the favor and attachment of the rulers to Persian poets and Persian literature, then this fact [i.e., the importance of Persian influence] is undeniable. With- regard to the private lives of the rulers, their amusements, and palace ceremonial, the most definite influence was also that of Iran, mixed with the early Turkish traditions, and not that of Byzantium.»
Stephen P. Blake,Shahjahanabad: The Sovereign City in Mughal India, 1639–1739. Cambridge University Press (1991). s. 123: «For the Seljuks and Il-Khanids in Iran it was the rulers rather than the conquered who were "Persianized and Islamicized»
^*Encyclopaedia Iranica, «Šahrbānu», Online Edition: «... here one might bear in mind that non-Persian dynasties such as the Ghaznavids, Saljuqs and Ilkhanids were rapidly to adopt the Persian language and have their origins traced back to the ancient kings of Persia rather than to Turkmen heroes or Muslim saints ...»
Encyclopædia Britannica, «Seljuq», Online Edition: «... Because the Turkish Seljuqs had no Islamic tradition or strong literary heritage of their own, they adopted the cultural language of their Persian instructors in Islam. Literary Persian thus spread to the whole of Iran, and the Arabic language disappeared in that country except in works of religious scholarship ...»
M. Ravandi, «The Seljuq court at Konya and the Persianisation of Anatolian Cities», iMesogeios (Mediterranean Studies), vol. 25–26 (2005), s. 157–69
F. Daftary, «Sectarian and National Movements in Iran, Khorasan, and Trasoxania during Umayyad and Early Abbasid Times», iHistory of Civilizations of Central Asia, bind 4, del 1; redigert av M. S. Asimov ogC. E. Bosworth;UNESCO Publishing,Institute of Ismaili Studies: «... Not only did the inhabitants of Khurasan not succumb to the language of the nomadic invaders, but they imposed their own tongue on them. The region could even assimilate the Turkic Ghaznavids and Seljuks (eleventh and twelfth centuries), the Timurids (fourteenth–fifteenth centuries), and the Qajars (nineteenth–twentieth centuries) ...»
^«TheTurko-Persian tradition features Persian culture patronized by Turkic rulers.» Se Daniel Pipes: «The Event of Our Era: Former Soviet Muslim Republics Change the Middle East» in Michael Mandelbaum, «Central Asia and the World: Kazakhstan, Uzbekistan, Tajikistan, Kyrgyzstan, Turkemenistan and the World», Council on Foreign Relations, s. 79. Sitat: «In Short, the Turko-Persian tradition featured Persian culture patronized by Turcophone rulers.»
^Grousset, Rene,The Empire of the Steppes, Rutgers University Press, (1991), s. 574.
^Bingham, Woodbridge, Hilary Conroy og Frank William Iklé,History of Asia, Vol. 1. Allyn & Bacon (1964), s. 98.
An Introduction to the History of the Turkic Peoples (Peter B. Golden. Otto Harrasowitz, 1992). s. 386:
«Turkic penetration probably began in the Hunnic era and its aftermath. Steady pressure from Turkic nomads was typical of the Khazar era, although there are no unambiguous references to permanent settlements. These most certainly occurred with the arrival of the Oguz in the 11th century. The Turkicization of much of Azarbayjan, according to Soviet scholars, was completed largely during the Ilxanid period if not by late Seljuk times. Sumer, placing a slightly different emphasis on the data (more correct in my view), posts three periods which Turkicization took place: Seljuk, Mongol and Post-Mongol (Qara Qoyunlu, Aq Qoyunlu and Safavid). In the first two, Oguz Turkic tribes advanced or were driven to the western frontiers (Anatolia) and Northern Azarbaijan (Arran, the Mugan steppe). In the last period, the Turkic elements in Iran (derived from Oguz, with lesser admixture of Uygur, Qipchaq, Qaluq and other Turks brought to Iran during the Chinggisid era, as well as Turkicized Mongols) were joined now by Anatolian Turks migrating back to Iran. This marked the final stage of Turkicization. Although there is some evidence for the presence of Qipchaqs among the Turkic tribes coming to this region, there is little doubt that the critical mass which brought about this linguistic shift was provided by the same Oguz-Turkmen tribes that had come to Anatolia. The Azeris of today are an overwhelmingly sedentary, detribalized people. Anthropologically, they are little distinguished from the Iranian neighbors.»
John Perry. «The Historical Role of Turkish in Relation to Persian of Iran».Iran & the Caucasus, Vol. 5, (2001), s. 193–200: «We should distinguish two complementary ways in which the advent of the Turks affected the language map of Iran. First, since the Turkish-speaking rulers of most Iranian polities from the Ghaznavids and Seljuks onward were already Iranized and patronized Persian literature in their domains, the expansion of Turk-ruled empires served to expand the territorial domain of written Persian into the conquered areas, notably Anatolia and Central and South Asia. Secondly, the influx of massive Turkish-speaking populations (culminating with the rank and file of the Mongol armies) and their settlement in large areas of Iran (particularly in Azerbaijan and the northwest), progressively turkicized local speakers of Persian, Kurdish and other Iranian languages»
Ifølge C.E. Bosworth: «The eastern Caucasus came under Saljuq control in the middle years of the 5th/11th century, and in ca. 468/1075-56 Sultan Alp Arslān sent his slave commander ʿEmād-al-dīn Savtigin as governor of Azerbaijan and Arrān, displacing the last Shaddadids. From this period begins the increasing Turkicization of Arrān, under the Saljuqs and then under the line of Eldigüzid or Ildeñizid Atabegs, who had to defend eastern Transcaucasia against the attacks of the resurgent Georgian kings. The influx of Oghuz and other Türkmens was accentuated by the Mongol invasions. Bardaʿa had never revived fully after the Rūs sacking, and is little mentioned in the sources.» (C. E. Bosworth, «Arran» iEncyclopedia Iranica)
Ifølge Fridrik Thordarson: «Iranian influence on Caucasian languages. There is general agreement that Iranian languages predominated in Azerbaijan from the 1st millennium b.c. until the advent of the Turks in a.d. the 11th century (see Menges, pp. 41–42; Camb. Hist. Iran IV, pp. 226–28, and VI, pp. 950–52). The process of Turkicization was essentially complete by the beginning of the 16th century, and today Iranian languages are spoken in only a few scattered settlements in the area.»
^"The Kings of the East and the West": The Seljuk Dynastic Concept and Titles in the Muslim and Christian sources, Dimitri Korobeinikov,The Seljuks of Anatolia, ed. A.C.S. Peacock and Sara Nur Yildiz, (I.B. Tauris, 2015), 71.
^abcdWink, Andre:Al Hind the Making of the Indo Islamic World. Brill Academic Publishers (1. januar 1996),ISBN90-04-09249-8. s. 9–10
^Biran, Michel,The Empire of the Qara Khitai in Eurasian History, (Cambridge University Press, 2005), s. 44.
^Andre Wink,Al-Hind: The Making of the Indo-Islamic World, Vol.2, 16.(Abonnement påkrevd)
.PNG)
.PNG)
