Illustrasjon fra en engelsk oversikt fra1647 over angiveligfalske og farligekristne sekter i England og andre land. Øverst fra venstre:jesuitter,Welsh blasphemer (blasfemiker fra Wales som påstår at han erKristus),arminianister,arianister,adamitter (som vil gjenskape tilstanden førsyndefallet gjennom å være nakne),Libertin ellerantinomians (libertiner,fritenker ellerantinomist; bilde av en mann som vil hogge i stykkerde ti bud),Antescripturians (som ikke anserBibelen som enhellig autoritet),Soul sleepers (som tror på «sjelesøvn», det vil si at de døde sover inntil oppstandelsen),anabaptister,Familists (Familia Caritatis),Seekers (Legatine-Arians, forløperne forkvekerne) ogDivorcers (fraskilte; en mann som slår kona)
Sekt er et menings- ellertrossamfunn som har skilt seg ut fra et herskendesamfunn eller en størregruppe. Ordet brukes særlig omreligiøse sammenslutninger som har en avvikendetrosbekjennelse,dogmer, i forhold til en større, mer etablertbevegelse, men også om andre «tilhengerflokker», for eksempelpolitiske sekter og mindre grupperinger med meninger som skiller seg fra det rådende synet i etparti. Betegnelsen brukes ofte nedsettende.
Ordetsekt kommer fra detlatinske substantivet Secta (en feminin form av verbet Sequi, å følge[1]) som betyr "en måte, en vei", og i overført betydning en (foreskrevet) måte, modus, eller maner, og dermed omskrevet, en disiplin eller læreretning definert av et sett av metoder og doktriner. Den nåværende skalaen av betydninger avsekt har blitt påvirket av forvirring med det liktlydende (men etymologisk urelatert) latinske ordet Secta (den feminine formen av verbet secare, å klippe), som om sekter var avskjær skåret bort fra hovedreligionen.[1]
Den første er en tradisjonell ogsosiologi-faglig og formell definisjon. Den er ikke negativt ladet, og forklarer sekter som «religiøse grupper som har sprunget ut fra et større trossamfunn på grunn av avvik i lære og/eller praksis, gjerne merkonservativt enn opphavet.» Etter denne definisjonen er størrelse nesten eneste avgjørende kjennetegn.
Den andre definisjonen, som brukes idagligtale, er negativt ladet og beskriver «en lukket religiøs gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til ønske om utmelding». Denne definisjonen følger ikke nødvendigvis den vanlige oppdelingen i kirkesamfunn eller størrelsen på samfunnet – en lokal forsamling innenfor et etablertkirkesamfunn kan være sekterisk.
Et forsøk på en sosiologisk definisjon av begrepet er gjort av tyskerneMax Weber ogErnst Troeltschs i deresreligionssosiologiske arbeider. Weber fremstiller sekten som enidealtype og på den andre siden kirken som en annen idealtype. Så definerer Weber at sekten har personlig omvendte tilhengere, mens kirken har medlemmer som er født inn i den. Troeltsch påpeker at sekten stiller store krav til tilhengerne, at den ikke tar mål av seg til å omfatte mer enn enminoritet og dermed har enelitepreget fremtoning, at den ofte fremholder etlikestillings-ideal (blant de utvalgte) og at grunnleggeren eller lederen bygger sinautoritet på personlige egenskaper. Felles for sekt-idealtypen og den rene kirke-idealtypen er at begge hevder å ha en absolutt religiøssannhet. Midt mellom sekt og kirke plasserer han kirkesamfunnene, og indikerer at en sekt kan utvikle seg til et kirkesamfunn ved å vokse og få organisatorisk struktur. På samme måte kan en tidligere «monopolistisk»statskirke gå mot å bli ett av mange kristne kirkesamfunn.
En norsk kildeArne Tord Sveinall gir noen kriterier; «Det dreier seg som regel om en relgiøsminoritet.» - «Sterkt konformitetspress.» - «Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie holdes skjult for vanlige medlemmer eller åpenbares litt etter litt.» - «Reaksjoner ved utmelding - som ofte resulterer i psykiske belastninger.»[2]
I katolskeLatin-Amerika, der andre religiøse grupper, uavhengig av størrelse, ofte blir definert som sekter, fordikatolisismen er normen. Likeledes blirprotestantiske kirker, spesielt de mindre, definert som sekter i noen europeiske land der denortodokse kirke står sterkt, for eksempel iRussland,Belarus ogUkraina.
Et annet eksempel gjelder ulike trosretninger og grupperinger innenislam. Sett med ensunni-muslims øyne ersjiaislam en sekt avikke-rettroende, selv om sjia nå gjerne regnes som en trosretning innen islam. Og de fleste troendemuslimer definerer defundamentalistiske gruppene innen islam som sekter, selv om de ikke selv gjør det.
De fleste av dagens religioner startet som sekter eller kulter, sett fra datidens samfunns øyne. Både kristendommen, islam ogbuddhismen har grunnleggere som kom med nylære inn i etablerte sammenhenger. OgsåLuthers etterfølgere ble sett på som en sekt i starten.
I norskreligionshistorie var det før1845 ikke lov å etablere forsamlinger med lære som avvek fraden lutherske statskirkens. Meddissenterloven i 1845 ble det tillatt å opprettefrimenigheter, og de fleste av disse ble fremdeles sett på som sekter, inntil de vokste seg store nok til å bli stuerene og fortjene betegnelsen kirkesamfunn.
Sekt-begrepet har idag en kraftig negativ ladning – ingen bruker sekt-betegnelsen om seg selv.Massemedia bruker imidlertid begrepet aktivt,[trenger referanse] spesielt dersom journalisten ønsker å vinkle innslaget eller artikkelen negativt.[trenger referanse] For en kristen menighet er for eksempel det å fremstå somkarismatisk, forkynnehelbredelse, praktiseretungetale eller liknende ofte alene nok for å bli omtalt som sekt i mange norske medier, uten nødvendigvis at noen av kriteriene under er oppfylt.
En av hovedforfatterne bak den norske "sektrapporten" «Religiøse grupper og bruddprosesser»[3], fra2008,Audhild Skoglund stiller seg svært kritisk både til bruken av begrepet "sekt" og generelt til den norske sektdebatten, som hun mener er tendensiøs og preget av fremmedfrykt. Hun sier bl.a.Et av problemene med den norske debatten er den manglende tradisjonen for religiøst mangfold som gjør at absolutt alle religiøse grupperinger utenfor statskirken kan risikere å få sektstempelet på seg. Samtidig regnes representanter for statskirken som eksperter som kan felle en kvalifisert dom over andre religiøse retninger. ... Et storsamfunn som tvinger alle til å være like, er ikke mer demokratisk enn en liten gruppe som gjør det samme – tvert imot; storsamfunnet kan vi ikke engang rømme fra.[4]
^abHarper, Douglas.«sect».Online Etymology Dictionary. etymonline.com. Besøkt 14. mars 2010. «c.1300, "distinctive system of beliefs or observances; party or school within a religion," from Old French secte, from Late Latin secta "religious group, sect," from Latin secta "manner, mode, following, school of thought," literally "a way, road," from fem. of sectus, variant past participle of sequi "follow," from PIE *sekw- "to follow" (see sequel).»
^«Arkivert kopi»(PDF). Arkivert fraoriginalen(PDF) 9. mars 2014. Besøkt 8. mars 2014. Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov: Skoglund, A., Sveinall, A. T., Paulsen, M., & Lien, I. L. (2008): Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Troende til litt av hvert : om religiøs sekterisme og sjelesorg av Arne Tord Sveinall, Verbum forlag 2000,ISBN 8254308683 (digitalt tilgjengeligher. nb.no)
