Sekel (akkadiskšiqlu ellersiqlu;hebraisk שקל,shekel,sheqel;gresksiklo's ellersiglo's;latinsiclus) betyr «vekt», og var en enhet forvekt og senere forvaluta. Før preget mynt kom i bruk var det vanlig å veie edelt metall somgull ogsølv som betaling. Den første bruken er fraMesopotamia rundt 3000 f.Kr. Innledningsvis kan begrepet ha henvist til en bestemt vekt avbygg. Denne sekelen var på rundt 11 gram. Navnet sekel er i moderne tid gjeninnført som en valuta i dagensIsrael somny shekel.
Ordet sekel er avledet fra akkadiskešiqlu ellersiqlu, en enhet for vekt tilsvarende tilsumeriskegin2.[1] Den første dokumenterte bruken av ordet er fra rundt 2150 f.Kr. under det akkadiske rike under styret tilNaram-Sin, og senere en gang rundt 1700 f.Kr. iHammurabis lover. Ordet kom i bruk i europeiske språk viaBibelen, hvor begrepet først inngår iFørste Mosebok.
De tidligste sekel var enheter for vekt, benyttet som andre enheter somgram ogtrojavekt for handel i tiden før mynter. Mynter ble oppfunnet av tidliganatoliske handelsmenn som ga deres merker et stempel for å unngå å måtte veie det på nytt hver gang det ble brukt. Tidlige mynter var penger stemplet med et offisielt segl for å verifisere dens vekt. Sølvbarrer med stempling på ble utsendt. Senere myndigheter besluttet å formgi mynter.Herodot hevdet at de første mytene ble utstedt avKrøsus, konge avLydia i Anatolia, som spredtedareiker av gull. I virkeligheten synes disse å ha blitt opprettet avDareios I av Persia,persisk konge fra521 f.Kr. til485 f.Kr., og nedlagt avAleksander den store som erstattet myntenheten med en som bar hans eget bilde. Gulldareiken hadde meget høy gullkvalitet, nær 95 prosent, og verd 20sigloi eller sekeler. Siden kom den athenskeobolós av sølv ogdrakme.
Som med mange av oldtidens enheter hadde også sekelen en rekke verdier avhengig av område, region og myndighet. Det vanlige var en vekt på mellom 9 og 17 gram, og verdier på 11,[2] 14 og 17 gram. En sekel i gull eller sølv er lik vekt til en av disse enhetene. Den er særlig den fremste myntene tilhebreere. Sekelen var vanlig blant devestsemittiske folkene.Moabittene,edomittene ogfønikerne brukte sekelen, da som mynter og vekt. Myntenheten hoskartagerne, en tidligere fønikisk koloni, var basert på sekelen, en arv fra deres opprinnelse iKanaan.
Arameisktekel tilsvarende til dethebraiskeshakal som ble benyttet i åskrive på veggen underBelsassars fest, i henhold tilDaniels bok5,25,mene, mene, tekel, ufarsin, direkte oversatt: «Talt, talt, veid, delt», delertekel (veid) en felles rot med ordetsekel og kan også i tillegg dokumentere dens opprinnelige bruk som en vektenhet.
Tyrisk sekel av sølv, sekel fraTyr, var mediet som betalte sølvskatten iJerusalem, og har blitt foreslått som en mulig mynt for«de tretti sølvpengene» somJudas ble betalt med i henhold tilDet nye testamente.[3]
Tyrisk sekel ble til sist erstattet som tempelskatt i66 e.Kr. ved Jerusalem-sekel iden første jødiske opprør mot Roma.
I løpet avBar Kokhba-opprøret i tiden132–135 e.Kr. motRomerriket myntetjødene iJudea egne Bar Kokhba-sekler.
Siden1980 har sekelen igjen blitt valutaen i dagens moderneIsrael, den første israelske sekel, deretter (siden1985) dennye israelske sekel, eller shekel.