Schauben var gjerne folderik og bred, laget av et tykt, sammensnurpet stoff og fôret eller kantet medpelsverk. Den var åpen foran og enten ermeløs, det vil si med bare åpninger til armene, eller utstyrt med korte, poseformede ermer ned til albuen. Den utviklet seg etter hvert til tunge, fotside ytterjakker. Schauber var ofte overdådig utstyrt med kostbart pelsverk og stoff og ble først og fremst båret av menn, men også enkelte kvinner, som tilhørte samfunnets høyerestender.

Flereklesplagg fra renessansen og den tyskereformasjonen er beholdt i ulike varianter i akademiske miljøer ogprotestantiske kirkekretser i Europa. For eksempel ble schauber i forlenget variant viderført som drakt for lutherske prester i form av svarteprestekjoler. I Danmark og Norge ble denne drakten supplert med den spanske renessansenpipekrager. Også fotside embetskapper somadvokater ogprofessorer fremdeles bærer i enkelte land, stammer fra samme periode. I tillegg er 1500-tallets myke, flatebaretter i forskjellige varianter beholdt som hodeplagg i disse miljøene, blant annet somstudenterlue under navnettudor bonnet i England.

Ordetschaube kommer fratysk som har fått det fra det italienskegioppa, avledet av det arabiske ordetal chubba ellerjubbah, vanligvis kaltdjubbeh, en sid, åpenkaftan med brede ermer som ble båret i Tyrkia, Syria og Egypt og kom til Europa medkorsfarerne på1200-tallet. På tysk har forøvrigSchaubelein («liten schaube») blitt brukt om en kort, vid jakke ogNachtschauben («nattschaube») ommorgenkåper og tilsvarende plagg.Harzkappe er en smalere variant av schauben med ermer ned til albuen.

Schaube kalles på tysk tidvis ogsåHusecke. Denne betegnelsen brukes særlig om side kapper med hele ermer eller oppsplittede hengeermer, enten kantet med pels eller helt av stoff, og gjerne båret av kvinner.