Sansesystem beskriver de deler av etnervesystem som formidler signaler fra individets mottaksapparat (reseptororganer[klargjør]) for inntrykk fra indre eller ytre miljø til behandling og eventuell reaksjon i andre deler av nervesystemet. Ikke all sansning er bevisstgjort til enhver tid. Egenskapen å bruke sanser er tradisjonelt bare tillagtfaunaen. Måten systemene er bygget opp og fungerer på, vil variere med hvilke arter man snakker om.
Noe forenklet kan man si at sansene er den del av nervesystemet som inkluderersyn,smak,følesansen,hørsel oglukt.
Mennesket og andredyr har seks spesialsanser:Syn,hørsel,smak,lukt, berøring samtlikevektssansen (som blir ivaretatt av likevektsorganet iøret). I tillegg har man ulike sansereseptorer inervesystemet som registrer blant annet trykk og berøring av huden, temperaturforandringer, blodtrykket og fare for vevsskade, noe som oppleves som smerte. En reseptor kan være en del av en nervecelle eller en selvstendig sansecelle.[1]
Lys fra omgivelsene ledes gjennomhornhinnen ogpupillene tilnetthinnen. Netthinnen inneholder tallrike spesialiserte sanseceller, som kalles for fotoreseptorer. Signalene bli ledet fra netthinnen til synsbarken i hjernen, som er hovedansvarlig for at synsopplevelsen er bevisst.[2]
Lyder i omgivelsene blir oppfattet av øret, og blir fanget opp avøremuslingen. Lydbølger ledes viatrommehinnene og knoklene imellomøret (hammeren, stigbøylen og ambolten), viadet ovale vindu, og tilsneglehuset. Sneglehuset inneholder hårceller, som registrerer lydbølgene. Signalene fra hårcellene ledes til hørselsbarken i hjernen, slik at vi oppfatter lyd.[3]
Øverst inesehulen er det er et kvadratcentimeter stort område av slimhinnen med tallrike nerver, som fungerer som luktreseptorer. Ulike kjemiske forbindelser i luften vi puster inn aktiverer ulike nerver, noe som gjør at vi kan skille mellom forskjellige lukter. Signalet blir ført til et område av hjernebarken som er ansvarlig for bevisste luktopplevelser.[4]
Spesielle sanseceller ismaksløkene kan binde seg til bestemte kjemiske forbindelser i maten. Vi kan bare skille mellom fem ulike smaker: søtt, surt, salt, bittert og umami. Når vi likevel opplever mange flere smaker, er grunnen kombinerte sanseimpulser fra både lukt- og smakssansen. Dette er også forklaringen på hvorfor maten smaker mindre når vi er forkjølet. Når vi spiser er det også allment antatt at synsinntrykk spiller inn, slik at måltider ikke sjelden blir en totalopplevelse. (Både smak og lukt oppleves annerledes i stummende mørke, eller med bind for øynene).[3]
Hodets stilling og bevegelser registreres av hårceller i likevektsorganet, som ligger rett ved siden av sneglehuset. Hårceller i buegangene er festet i en «geleaktig» masse, og når vi beveger på hodet, flytter denne massen på seg slik at hårene bøyes. Bueganene registrerer derfor hodets bevegelse. I en annen del av likevektsorganet registreres hodets stilling i forhold til tyngdekraften. Disse signalene blir sendt gjennom nerver til både hjernebarken, lillehjernen, hjernestammen og til nerver i ryggmargen som kontrollerer den muskulaturen vi bruker for å holde oss oppreist. Områder i hjernebarken setter sammen sanseinformasjonen slik at vi opprettholder balansen.[5]
Forskjellige reseptorer i kroppen gir hjernen beskjed av ulik informasjon om omgivelsene og om kroppens indre. Her finner vi mange typer sanseceller. I huden finnes sanseceller som reagerer på trykk, berøring og temperatur. Det finnes ulike sanseceller som gir informasjon om leddstillinger og grad av strekk/sammentrekning av muskulaturen. I tillegg finnes noe som kalles nocireseptorer, som formidler informasjon om fare for vevsskade, noe vi opplever som smerte. Det finnes også volumreseptorer, som registrerer grad av fylling i blant annet magesekken og urinblæren, og blodtrykket.[6]
- Wyller, Vegard Bruun (2009).Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet. Oslo: Akribe.
Autoritetsdata
