Saksedyr (Dermaptera) er enorden inneninsektene. Det finnes tre arter iNorge, og i verden ca. 2 000 arter fordelt på ti familier i tre underordener. De lever vanligvis noe bortgjemt, under steiner og bark.[2]
Navnet kommer av «tangen», «kloa» eller «saksen» på bakkroppen. Mange kaller saksedyr for klypedyr.
De norske artene er ca. 10–12 mm lange, eller noe kortere. Saksedyr kjennes lett på «tangen» påbakkroppen. Den brukes til forsvar, til å fange byttedyr med og underparringsleken. Selv om tangen er skremmende, er den ikke kvass, og et saksedyr klyper heller ikke særlig hardt. Saksedyr er helt ufarlige, selv om mange mennesker er redde dem[2].
Skogsaksedyret mangler dekkvinger. Det finnes også saksedyr som er helt vingeløse, mens andre har velutvikledevinger. Hos enkelte arter finnes det, under de små dekkvingene, membrane flyvevinger. Disse er på et meget sinnrikt vis foldet sammen for å få plass. Undersøkelser har vist at de må brettes opp mot førti ganger for å få plass til å kunne skjules av dekkvingene[2]. Saksedyr bruker vingene svært sjeldent til å fly med, muligens på grunn av den kompliserte bretteteknikken.
Saksedyr harufullstendig forvandling,nymfene vokser seg gradvis mer og mer lik de voksne dyrene. Bildet viser fra venstre: Egg, nyklekt, vekst mellom hverthudskifte.Undersøkelser har vist at vingene må brettes opp mot førti ganger.[3]Saksedyr bruker «tangen» på bakkroppen til blant annet å fange byttedyr. Den er helt ufarlig for mennesker.
Saksedyr harufullstendig forvandling,nymfene vokser seg gradvis mer og mer lik de voksne dyrene. Vekst skjer vedhudskifte, vanligvis skjer hudskiftet fem ganger før saksedyret er voksent og kjønnsmodent (imago).
Hunnen graver en hule eller gang i jorda om høsten, et lite overvintringssted. I den samme jordgangen legger hun egg neste vår. Saksedyr har primitivyngelpleie. Det er uvanlig blant insekter at hunnen passer avkommet. De både mates og det holdes rent[2].
Saksedyr har bitende munndeler og lever av forskjelligorganisk føde, men kan gjerne ta mindre levende byttedyr. Derfor er saksedyr et nyttig dyr, som er med på å holde bestanden avbladlus og andre skadedyr nede. Men mange synes nok disse dyrene er noe plagsomme ettersom de lett kan gjemme seg i fine storeroseblomster eller bli med dagens avis opp av postkassen.
En utbredt misforståelse er at saksedyret forsøker å krype inn i øret til mennesker om natten, for å bite hull på trommehinnen. Dette er ikke tilfelle. Sannheten er at disse dyrene er nattaktive. Før det lysner om morgenen, leter de opp et fint sted å oppholde seg. Derfor finnes de i postkasser, blomster og mange flere steder. I enkelte tilfeller vil de også komme seg inn i hus.
FamilienBredfotsaksedyr – (Forficulidae) Andre fotledd på framføttene er flatt og bredt og har et hjerteformet utseende. Antennene har mer enn 12 ledd.
Chelidura acanthopygia (Géné, 1832) – finnes sannsynligvis ikke i Norge, det er i stedet den nærstående artenC. guentheri.[5][6]
skogsaksedyrChelidura guentheri (Galvagni, 1994) – finnes helst i skog, hvor det om dagen ligger skjult i skogbunnen under mose, bark eller steiner.
vanlig saksedyr –Forficula auriculariaLinnaeus, 1758 – er det «vanlige» saksedyret, et nattdyr som gjemmer seg om dagen. De lever gjerne i hager og steder vi mennesker oppholder oss. Ofte finner vi dem i postkasser, blomsterknupper og annet. Et passende norsk navn kunne være «postkassesaksedyret», men dette er nok ikke noe offisielt norsk navn.
Chinery, M. 1993.Insects of Britain and and Northern Europe 3rd Ed. Collins Field Guide. 320 sider.ISBN 0 00 219918 1
Fjellberg, Arne. 1970.Contribution to the Knowledge of Norwegian Orthoptera. Norsk Entomologisk Tidsskrift 17, 107-108
Galvagni A. 1994.Chelidurella guentheri specie nuova dell’Europa centrale e della Norvegia Sud-orientale (Insecta Dermaptera Forficulidae). Atti Accad. Rov. Agiati, Cl. Sci. Mat. Fis. Natur. Ser. VII, Vol. III, B, 243(1993): 347-370
