Didrikssagaen (norrøntÞiðrekssaga, Thidreksaga, Thidrekssaga, Niflungasaga, ellerVilkina saga), ellerSaga om Didrik av Bern (norrøntÞiðreks saga af Bern), er ennorskhøvisk riddersaga om eventyrene til heltenDidrik av Bern (Dietrich von Bern) som er (antagelig) basert på den historiskeTeoderik den store,østgotisk konge, som regjerte fra474 til sin død i526. Bern refererer i denne tolkningen til byenVerona i nordligeItalia.[1][2]
Fortellingen ble skrevet ned på midten av1200-tallet iNorge, og var sannsynligvis den mest leste bok etterBibelen imiddelalderensNorden. På1400-tallet ble det laget en versjon påsvensk og pårim.Sagaen er en løs samling medsagn om ulikehelter og storverk, sydd løst sammen om heltedådene til Didrik av Bern. Kjente sagnfigurer somSigurd Fåvnesbane,smeden Volund ogAttila er også deler av persongalleriet. Deler av innholdet er kjent fraNibelungenlied ogDen yngre Edda, men noen av fortellingene er kun kjent og overlevert gjennom denne boken. Det er ukjent hvem som satte sammen verket, om han var nordmann ellerislending i Norge.
Ifølge forordet til den norskeDidrikssaga ble den skrevet etter «tyske menns segner» og «gamle tyske dikt» - og stemmer dette, kan man spørre seg om forfatteren selv har reist rundt iTyskland ogEuropa, eller satt på tyske dokumenter overtatt frahanseatiske kjøpmenn iBergen.[1]
Dette noe formløse verket yngler av sagnhelter fra ulike epoker, og ble omarbeidet til den senere svenskeDidrikssagan,Sagan om Didrik af Bern, fra midten av1400-tallet. Den svenske omarbeidelsen av fortellingen er svært uavhengig, mange gjentakelser er sløyfet, og stoffet gjort mer oversiktlig. Den svenske utgaven antas å være skrevet på anmodning av kongKarl Knutsson Bonde, kjent for sin interesse for litteratur.[1]
NavnetVilkinasaga ble først brukt i oversettelsen foretatt av Johan Peringskiöld (1654-1720)[3][4] fra1715. Peringskiöld navnga fortellingen etter Vilkinaland som sagaen hevder var det gamle navnet for Sverige ogGøtaland.[5]
I Tyskland har legenden om Dietrich og hans helter oppstått fra andre tradisjoner, fra den opprinnelige østgotiske legenden omErmanarik og denfrankisk-burgundiske legenden om Volsungætten og Nibelungætten slik disse er blitt gjengitt i det tyske eposetNibelungenlied (og den norrøneVolsungesaga), noe som førte til et forbund mellom densaksiske konge Etzel oghunerkongenAttila[2]. Ermanarik og Volsung-Nibelung-tradisjonene hadde nådd fram til Norden før den ble sammenslått med Dietrich-tradisjonene fra kontinentet, og Dietrich, somTeoderik den store (Þjóðríkr), er nevnt på den svenske runesteinenRöksteinen, og i noen fåEddadikt (som Þjóðrekr) og hvor han kun løslig er knyttet til andre tradisjoner[2].
Det eldste tyske sporet av Dietrich-tradisjonen er funnet i diktetHildebrandslied fra800-tallet hvor det er en tvekamp mellom Dietrichs fremste rådgiver og venn,Hiltibrant og Hadubrant (sønn av Hiltibrant). På1100-tallet ble det omskrevet og dette var sannsynligvis da en melodi (som fortsatt eksisterer) ble lagt til diktet. En annen antydning på den lange tilstedeværelsen av Dietrich-tradisjonen i nordlige Tyskland, og som sannsynligvis er av en betydelig alder, er balladen «Koninc Ermenrîkes Dôt», som forteller om et hærtokt til Dietrich mot den frankiske kong Ermanarik. Det var sannsynligvis mangekvad ogballader om Dietrich ettersom forfatteren avDidrikssagaen hevder i forordet at hvert eneste saksisk barn kjente til Dietrich og hans helter[2].
I sørlige Tyskland ble slike dikt og ballader satt sammen til større enheter og mest kjent til «Nibelunge-nôt» (ca.1140), som er blitt bevart i en utgave fra ca1210, det vil siNibelungenlied og hvor Siegfried, den norrøne heltSigurd Fåvnesbane, er i sentrum av fortellingen sammen med ødeleggelsen av hans drapsmenn fra Nibelungene fra hoffet til deres svoger Etzel[2].
Det er også andre dikt pågammelhøytysk som tilhører Dietrich-syklusen, blant annetKönig Ruother,Walther und Hildegund (1200-tallet), diktene omOrtnit og Wolfdietrich, om dvergen Laurin,Der grosse Rosengarten,Die Rabenschlacht,Dietrichs Flucht, og videre[2].
Diktene om Dietrich synes å ha nådd Norden på 1100-tallet da de, mest merkbart iSverige ogDanmark, ble blandet med legendene om Sigurd Fåvnesbane og andre norrøne helter. Begge disse tradisjonene førte til ballader hvor en del har blitt bevart, blant annetVidrik Verlandssons kamp mot Langben Riske og Sivard Snarensvends turnering med sin venn, den unge Humlung. Den norske historikerenGustav Storm hevdet at disse diktene ble avledet fra det svenskeDidrikssagan, men dette forslaget ble sterkt imøtegått av hans norske kollegaSophus Bugge og den danskeN.F.S. Grundtvig[2].
På midten av 1200-tallet satte en ukjent nordmann disse «fortellingene fra tyske menn» sammen og la til egne kjente norske tradisjoner om Sigurd Fåvnesbane og Nibelungene (Gjúkungar), det som bleDidrikssagaen. I Tyskland ble det gjort en lignende, men mindre fargerik og mindre fullstendig samling en gang rundt1477 som ble kalt forHeldenbuch («Helteboken»).[2]
Saga om Didrik av Bern skiller seg fra den øvrige av den samtidige sagalitteraturen. Boken har mest til felles med riddersagaene, men er eldre enn de fleste av disse. I klassifisering av sagalitteraturen blirDidrikssagaen derfor stundom plassert alene i sin egen kategori.
Sagaen var trolig meget populær i samtid, men etter middelalderen tapte interessen seg. I moderne tid er interessen svært liten, da den litterært sett vurderes som mindreverdig. Den er blitt oversatt tilengelsk ogtysk, men aldri i sin helhet tilmoderne norsk. Vurderingen fraKulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er typisk for det moderne synet på fortellingen: «De gamle sagn er her popularisert og ofte vulgarisert, det er lite igjen av det tragisk heroiske iEddakvadene. (...)Personskildringen er skjematisk, uten psykologisk innsikt, de mest populære helter er slåsskjemper (...)og frierhistoriene er reneparodier».[6]
Didrikssagaen hadde en betydelig påvirkning på svenskhistoriografi da sagaen identifiserte landet «Vilkinaland» med Sverige og slik at dens opplisting av konger ble således lagt til den svenske kongelisten. Til tross for det faktum at den tidlige forskerenOlaus Petri var kritisk ble disse kongene betraktet som historiske svenske konger fram til nyere tid hvor de selvsagt ble forkastet som legendariske. Oppfatningen av at kongelisten fra Vilkinaland var korrekt fikk ytterligere et oppsving i 1634 da historikeren og mystikerenJohannes Bureus oppdaget at den norske pergamentene hadde kommet til Sverige på 1400-tallet[2].
Richard Wagner benyttetDidrikssagaen ogSagan om Didrik af Bern som kilder til sin operaDer Ring des Nibelungen (Nibelungenringen).
Heinz Ritter-Schaumburg har i bokenDie Nibelungen zogen nordwärts (Nibelungene dro nordover,1981) har satt den historisk korrektheten imytologien om Nibelungene og påliteligheten i de ulike kildene, og bryter således med tradisjonen slik den fremstår iNibelungenlied. Ritter-Schaumburgs nye teori hevder at Nibelungene ikke varburgundere og at Dietrich av Bern ikke var Teoderik den store, men tvert i mot en konge iBonn på 500-tallet.
Forfatteren demonstrerer at middelalderens forfatterne ikke forsto de ulike fortellingene om Nibelungene. En mer «ren» versjon av disse fortellingene finnes i den norskeDidrikssagaen, og enda mer nøyaktig og original er den svenskeSagan om Didrik af Bern. Ritter-Schaumburg framholder at den svenske utgaven ikke er en oversettelse og en bearbeidelse av den norske, slik det hittil har vært oppfattet, men en uavhengig kilde satt sammen fra en mulig dansk eller lavtysk kilde. Den svenske utgaven har korrektelavtyske navn, både av personer som steder, og mange av disse stedsnavnene eksisterer fortsatt, og at dentopografien som er beskrevet er nøyaktig tilpasset disse.
I henhold til Ritter-Schaumburg harDidrikssagaen ingenting medTeoderik den store avVerona å gjøre. Bern er det gamle og opprinnelige navnet for dagens tyske byBonn. Didriks våpenskjold er Bonns gamle våpenskjold og han var derfor mest sannsynlig en historisk konge av Bonn (Bern) på500-tallet. Nibelungene (svensk «Nöfflunge», «Nyfflunge») er de ved elven Neffel og deres hovedstad var Virmenich, nærZülpich, rundt 40 km vest for Bonn. I dag har dette området ingen betydning, menarkeologien har vist at området var betydningsfullt for frankernes makt og rikdom. Ritter-Schaumburg fremmer også andre argumenter basert på stedsnavn og personnavn, som lar seg bevise i henhold til distanse og geografi, men til tross for forfatterens revisjon av den tradisjonelle identifikasjonen har andre forskere generelt ignorert hans arbeid.[7][8]