| Saarland | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
 | |||||
| Hovedstad | Saarbrücken | ||||
| Styreform | Republikk | ||||
| Historie | |||||
| - Grunnlagt | 1947 | ||||
| - Opphørte | 1956 | ||||
| I dag en del av | Tyskland | ||||
Saarland ble etterandre verdenskrig først okkupert av amerikanske tropper, men ble allerede høsten 1945 del avden franske okkupasjonssonen. I oktober 1946 ble området adskilt fra resten av sonen som et eget tollområde. En folkevalgt forsamling vedtok i 1947 egen forfatning for Saarland, og i perioden 1947–1956 eksisterte det som en autonom republikk.
Republikken var del av Frankrikes økonomiske system, og sto under kontroll- og instruksjonsmyndighet avden franske høykommissær. Borgerne var uten fullstendig presse- og ytringsfrihet. Partier og aviser som talte for en gjenforening med Tyskland, var forbudt.
Parisavtalene forutsatte at Saarland skulle styres avDen vesteuropeiske union. I en folkeavstemningen i 1955, ble denne styreformen forkastet med mer enn to tredjedels flertall. Resultatet ble tolket som et ønske om innlemmelse iForbundrepublikken Tyskland, og i 1957 bleSaarlandTysklands tiende delstat.
Saarland ble etter avslutningen avandre verdenskrig i mai 1945, befridd av amerikanske tropper. De allierte opprettet vedBerlin-erklæringen i juni 1945 fire okkupasjonssoner, og Saarland ble en del avden franske okkupasjonssonen. I august 1945 overtok en fransk militærregjering styret av den tidligere tyske delstaten. Mot slutten av 1946 trakk Frankrike opp en tollgrense, som skilte Saarland fra resten av den franske sonen.[1]
_01.jpg)
I 1947 vedtok en folkevalgt forsamling en egen forfatning for Saarland, og dermed ble regimet til den franske militærregjering avsluttet.[2] Forfatningen understreket blant annet Saarlands autonomi, tilknytningen til Frankrikes økonomi ogden franske høykommissærs kontroll- og instruksrett over området. Saarland hadde egen landdag. Denfranske franc ble innført som valuta. Saarland fikk et eget flagg, og borgerne fikk saarlandsk statsborgerskap, kalt «sarrois».[1][3][4]
I juridiske diskusjoner har det vært uenighet om det var naturlig å karakterisere Saarland som etprotektorat under Frankrike. Et slikt uttrykk inneholder forfatningen uansett ikke.[5][2]
Den franske franc var så lenge republikken varte, en stabil valuta. Saarland opplevde økonomisk fremgang, på et tidspunkt som lå forut for Tysklands såkalteWirtschaftswunder. Det ble blant annet grunnlagt et universitet, og bygget nytt nasjonalteater. Den saarlandske befolkning kunne takket være franske bevilgninger nyte godt av sosialbidrag som var langt bedre enn i Tyskland.[6]
Befolkningens politiske frihet var imidlertid begrenset. Det fantes ingen politiske partier, og ingen menings- eller pressefrihet. Presse eller partier som talte for en nærmere tilknytning til Tyskland, var forbudt.[1]
Situasjonen i Saarland ble en belastning for forholdet mellom Tyskland og Frankrike, som begge strevet for å finne frem til forsoning etter andre verdenskrig. Frankrike ville ikke gi slipp på dette rike industriområdet, og vurderte å annektere det. Den tyske regjeringen vegret seg mot en endelig beslutning.[4]
IParisavtalene fra 1955, ble det avtalt et eget saarstatutt, som endelig skulle avgjøres av en folkeavstemning. Forslaget kom opprinnelig fra Frankrikes utenriksministerRobert Schumann.[4] Saarland skulle etter statuttet ligge underDen vesteuropeiske union.[7]
Ideen om internasjonal administrasjon i området var ikke ny. Det noe mindreSaargebiet, som imidlertid lå innenfor grensene til det senere Saarland, ble etterVersaillestraktaten fra 1919, lagt under Folkeforbundet.[8] Etter en folkeavstemning i 1935 ble den internasjonale status opphevet og Saarland tilbakeført til Tyskland. Under avstemningen gikk 90,7 % for en gjenforening med Tyskland, mens 8,8 % stemte for status quo. Mindretallet var den gangen sosialister og kommunister, men også medlemmer avZentrum. HistorikerenHenning Köhler antar at deres motivasjon for å stemme nei, ikke var motstand mot gjenforening med Tyskland, men gjenforening med det nasjonalsosialistiske regimet som da eksisterte.[9]
Tre måneder før folkeavstemningen 23. oktober 1955, ble de tyske partiene igjen tillatt, og sensuren opphevet.[10]
Tysklands daværende kanslerKonrad Adenauer som hadde underskrevetParisavtalene, gikk inn for stadfestelse av statuttet.[11] I Tyskland møtte han motstand både fra SPD og FDP, men i også egne rekker.Jakob Kaiser, i samme parti som Adenauer og minister for indretyske forhold, bevilget penger til den tyske opposisjonen i Saarland.
Saarlands statsministerJohannes Hoffmann ledet kampen for saarstatuttet. Konrad Adenauer ble i valgplakater beskyldt for brodermord med følgende tekster: «Kain, hvor er din broder Abel – Adenauer, hvor erSaar?» (Kain, wo ist dein Bruder Abel? – Adenauer, wo ist die Saar?). OrganisasjonenHeimatbundes som var ledet av Heinrich Schneider, talte for gjenforening med Tyskland. Adenauer gjentok ofte opplysningen om at Schneider var tidligere medlem avNSDAP.[12] Schneider ble medlem av partiet i 1931, men i 1937 ekskludert for sin støtte til forfulgte.[12][4]
Den norske avisenAftenposten mente at et nei ville medføre at de tyske aviser igjen ville bli forbudt. Ved å si nei til statuttet ville saarlenderne ifølge avisen samtidig si nei til de demokratiske rettighetene statuttet ga dem.[13]Disse rettighetene omfattet ikke retten til å tale for retten til gjenforening med Tyskland.[1] Den tyske avisenFrankfurter Allgemeine Zeitung i Frankfurt mente derimot at et nei ikke kunne runge høyt nok.[14]
Valgdeltakelsen under folkeavstemningen var 97,5 %, og statuttet ble forkastet av et flertall på 67,7 %.[15]Avstemningen ble tolket som et ønske fra befolkningen om innlemming iForbundsrepublikken Tyskland.[15]
| Stemmer | % | |
|---|---|---|
| Ja | 201 973 | 32,29 |
| Nei | 423 434 | 67,71 |
| ugyldige/blanke | 15 725 | – |
| Sum | 641 132 | 100 |
| Registrerte velgere/valgdeltakelse | 662.849 | 97,55 |
| Kilde:[16] | ||
I en avtale inngått våren 1956 i Luxembourg, ble Tyskland og Frankrike enige om at Saarland fra 1. januar 1957 skulle være del av Tyskland.[1] Sammenslåingen ble i samtiden kalt «kleine Wiedervereinigung» (lille gjenforening).[17] Tyskland betalte kompensasjon for Saarland ved at landet finansierte kanaliseringen avMosel. Dette skulle lette transportkostnadene og dermed gjøre tysk kull billigere i Frankrike.[18]
Delstaten Saarland ble værende i fransk tollområde til 6. juli 1959, ogDeutsche Mark avløste da den franske franc.[19]
Aftenposten kommenterte valgresultatet med at Europa-tanken hadde måttet vike for «saarlendernes nasjonalisme» og «tyskdom».[20]Tim Greve har vist til at den senere etterkrigstidens økonomiske integrasjonsprosess i Europa, førte til at Saarlands tidligere problemer knyttet til tysk-fransk rivalisering, mistet sin aktualitet.[21]
Den autonome staten Saarland var representert med egne landslag i internasjonal idrett. Således deltok for eksempelSaarlands herrelandslag i fotball, under ledelse av trenerenHelmut Schön, i kvalifiseringen tilVM i fotball 1954, i samme gruppe som Tyskland ogNorge.[22] Saarland var deltaker undersommer-OL 1952, men vant ingen medaljer.[23]
.svg)
.svg)
