Sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen
Konflikt:den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 1775–1782 Sted Virginia og dagens sørøstligeUSA Resultat En britisk armé overgav seg vedYorktown
Stridende parter
USA Frankrike	Storbritannia
Kommandanter og ledere
Horatio Gates Nathanael Greene Marquis de Lafayette	Charles Cornwallis Henry Clinton

Sørfronten underden amerikanske uavhengighetskrigen ble det sentrale operasjonsområdet på land etter atFrankrike gikk inn i krigen påUSAs side. I løpet av de tre første årene i konflikten var de primære trefningene i nord. Etter det mislykkedeSaratogafelttoget, oppgav hovedsakeligbritene militæroperasjoner imidtkoloniene og startet strategien med å pasifisere befolkningen ide sørlige koloniene.

Det som ble kjent somGunpowder Incident fant sted iVirginia20. april1775, dagen etterslagene ved Lexington og Concord som hadde noen paralleller.Lord Dunmore, den kongelige guvernøren i Virginia, forsøkte å fjernekrutt som var lagret iWilliamsburg til et væpnet britisk skip iJames–elva. Dunmore så stigende uro i kolonien og forsøkte å ta forsyninger som militsen i Virginia trengte i opprøret.Patriotiskmilits ledet avPatrick Henry tvang Dunmore til å betale for kruttet.

Etter at krigen begynte, utstedte Dunmore en myndiggjøringssproklamasjon i november 1775 med løfte om frihet til rømteslaver som kjempet for britene.9. desember beseiret amerikanske revolusjonærelojaliststyrker (inkludert rømte slaver) under guvernør Dunmore islaget ved Great Bridge. Etter nederlaget søkte Dunmore og hans styrker tilflukt på britiske skip utenforNorfolk som Dunmore bombarderte og brant den1. januar1776. Han ble drevet fra en øy iChesapeake Bay den sommeren og kom aldri tilbake.

GeneralHenry Clinton seilte sørover i juni 1776 for å angripeCharlestown iSør-Carolina. Dette endte i et ydmykende nederlag for britene, og patriotene beholdt kontroll over de sørlige statene de neste tre årene.

I1778 begynte britene igjen å vende sin oppmerksomhet tilGeorgia, South Carolina,Nord-Carolina ogVirginia hvor de håpet å ta tilbake kontrollen ved å rekruttere tusenvis av lojalister.

Et ekspedisjonskorps på 3500 menn fra Clintons armé i New York erobret29. desember 1778Savannah i Georgia. Et forsøk på åta tilbake Savannah fra franskmenn og revolusjonære styrker slo feil den9. oktober1779. I dette angrepet ble grevKazimierz Pułaski, denpolske kommandanten ikavaleriet, dødelig såret. Savannah var sikret, og Clinton kunne nå sette i gang et nytt angrep på Charleston.

Clinton rykket til slutt frem mot Charleston i1780, blokkerte havnen i mars og bygget opp styrkene i området til 10 000 soldater. Inne i byen ledet generalBenjamin Lincoln rundt 2650kontinentale soldater og 2500 militsmenn. Da den britiske oberstBanastre Tarleton skar av byens forsyningslinjer i seirene vedMonck's Corner i april ogLenud's Ferry tidlig i mai, var Charleston omringet.

General Lincoln overgav sin hær på 5000 mann, den største overgivelsen til amerikanske styrker førden amerikanske borgerkrigen,12. mai 1780. Clinton hadde tatt den største byen og havnen i sør med relativt små tap, vant kanskje den største britiske seieren i krigen og la grunnlaget for det som så ut til å bli en sikker erobring av sør.

Restene av den sørlige kontinentale armé begynte å trekke seg tilbake til North Carolina, men ble forfulgt av oberst Tarleton som beseiret dem islaget ved Waxhaws den29. mai 1780. Blant amerikanerne spredte det seg en fortelling om at Tarleton hadde massakrert mange amerikanere etter at de hadde overgitt seg. Sannheten i dette ryktet diskuteres fortsatt. «Bloody Tarleton» ble et hatet navn, og «Tarletons kvarter» som henviste til ryktet om hans nådeløshet, ble snart et samlende krigsrop.

Med disse hendelsene kollapset den amerikanske militære aktiviteten i sør. Statene fortsatte derimot sine funksjoner og krigen ble ført videre avpartisaner somFrancis Marion. General Clinton overlot de britiske operasjonene i sør til lord Cornwallis.Den kontinentale kongress sendte generalHoratio Gates til unnsetning med en ny hær. Men Gates led umiddelbart et av de verste nederlagene i amerikansk militærhistorie islaget ved Camden16. august, noe som satte scenen for Cornwallis sin invasjon av North Carolina.

Men krigslykken vendte seg raskt mot Cornwallis. En ving av hans armé ble knust islaget ved Kings Mountain7. oktober 1780 som forsinket hans fremrykning inn i staten. Kings Mountain var bemerkelsesverdig siden det ikke var et slag mellom britiske rødjakker og kolonistyrker, men mellomamerikanske lojalistmilitser og patriotmilitser. Den britiske planen om å reise en stor lojalisthær slo feil. Det var ikke mange nok lojalister som meldte seg, og de som gjorde det var sårbare når den britiske hæren rykket videre. Bare i Georgia klarte britene å skape en motrevolusjonært styre.

Gates ble erstattet av Washingtons dyktigste underordnede, generalNathanael Greene. Greene gav generalDaniel Morgan 1000 mann, og den utmerkede taktikeren knuste Tarletons styrker islaget ved Cowpens17. januar1781. Greene fortsatte med å utmatte sine motstandere i en rekke slag (Guildford Court House,Hobkirk's Hill,Ninety Six ogEutaw Springs), hver av dem entaktisk seier for britene, men de gav intet strategisk overtak til seierherrene. Greene oppsummerte sin innfallsvinkel i et motto som ble berømt: «Vi kjemper, blir slått, reiser oss og kjemper igjen». Ute av stand til å ta eller ødelegge Greenes armé, beveget Cornwallis seg nordover til Virginia.

Britiske styrker plyndret Virginia sporadisk i løpet av krigen. I januar 1781 ble opprørshovedstadenRichmond satt i brann av ingen andre ennBenedict Arnold som hadde solgt sine tjenester til den andre siden og som nå var britisk general.

General Washington sendte i 1781Lafayette for å forsvare Virginia. Den unge franskmannen hadde 3200 menn under sin kommando, men britiske styrker i staten som nå var forsterket og ledet av Cornwallis, bestod nå av 7200 menn. Lafayette hadde trefninger med Cornwallis og unngikk avgjørende slag mens han samlet forsterkninger. «Gutten kan ikke unnslippe meg,» skal Cornwallis ha sagt. Men han klarte ikke fange Lafayette og flyttet sine styrker tilYorktown, Virginia i juli for å slutte seg til den britiske marine. I stedet var den franske marine der, og Cornwallis ble tvunget til å overgi seg ibeleiringen av Yorktown.

• Alden, John R.The South in the Revolution, 1763–1789. Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1957.
• Cashin, Edward J.William Bartram and the American Revolution on the Southern Frontier. Columbia: University of South Carolina Press, 2000.ISBN 1-57003-325-0.
• Chidsey, Donald Barr.The War in the South: the Carolinas and Georgia in the American Revolution, an Informal History. New York: Crown Publishers, 1969.
• Crow, Jeffrey J. and Larry E. Tise, eds.The Southern Experience in the American Revolution. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1978.ISBN 0-8078-1313-3.
• Eckenrode, H. J.The Revolution in Virginia. Hamden, Conn.: Archon Books, 1964.
• Lumpkin, Henry.From Savannah to Yorktown: the American Revolution in the South. Columbia, S.C.: University of South Carolina Press, 1981.ISBN 0-87249-408-X.
• O'Donnell, James H.Southern Indians in the American Revolution. Knoxville: University of Tennessee Press, 1973.ISBN 0-87049-131-8.
• Selby, John E.The Revolution in Virginia, 1775–1783. Williamsburg, Va.: University Press of Virginia, 1988.ISBN 0-87935-075-X.
• Thayer, Theodore.Nathanael Greene: Strategist of the American Revolution. 1960.

• Den amerikanske uavhengighetskrigen
• Konflikter i 1775
• Konflikter i 1782

• Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
• Sider som bruker magiske ISBN-lenker