Sør-Afrikas historie har vært dominert av konflikter mellom ulikeetniske folkegrupper. Det opphaveligesanfolket har levd i regionen i tusenvis av år. Det meste av den øvrige befolkningen kan spore deres opphav til senere innvandring. Stedegne afrikanere iSør-Afrika er etterkommere avkhoikhoi- ogbantufolk som innvandret fra lengre nord i Afrika og som først kom inn den sørafrikanske regionen for rundt 2000 år siden. Hvite sørafrikanere er etterkommere av senere europeiske bosettere, hovedsakelig fra Nederland og Storbritannia. De som karakteriseres somcoloured («fargede») er etterkommere fra delvis alle disse gruppene, foruten ogsåslaver fraMadagaskar,Øst-Afrika ogde østindiske øyer. Det er også mange sørafrikanere av indisk og kinesisk opprinnelse, etterkommere fra arbeidere som kom til landet på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Historien til Sør-Afrika har blitt vurdert forskjellig av ulike forskere og av dets mange folkegrupper da Sør-Afrika er en flerkulturelt nasjon med sterke indre motsetninger. Særlig kom det et tydelig oppgjør med sørafrikansk historieforståelse i etterkant av oppløsningen av apartheidstaten, et oppgjør som handlet om på hvem sine premisser historien var skrevet for, hva som var blitt framhevet, og hva som var blitt utelatt.
Historien til Sør-Afrika er her vurdert mer bredt for å dekke historien til ikke bare den nåværende sørafrikanske staten, men også av andre samfunn i regionen, inkludert de tilkhoisanfolkene, flere bantu-kongedømmer i regionen førkoloniseringen av Afrika, styret til nederlenderne iKappkolonien, og det etterfølgende styret til britene der og i regionenNatal, ogboerrepublikkene, inkludertOranjefristaten ogDen sørafrikanske republikk. Sør-Afrika var underlagt et offisielt system medraseskille og et hvitt mindretallsstyre fra 1948 kjent somapartheid. Det varte fram til landets første likeverdige valg den 27. april 1994 da det politiske partietAfrican National Congress (ANC) fikk makten og dominerte politikken i landet.
SidenRaymond Dart oppdaget hodeskallen av det 2,5 millioner år gamleTaung-barnet (navngitt etter stedetTaung i nordvestlige Sør-Afrika) i 1924, ble det første eksempelet påAustralopithecus africanus som noen gang er funnet og Sør-Afrika har siden vært betraktet som det viktigste senteret for den tidligehominider (menneskeaper), ved siden avKenya,Tanzania ogEtiopia. I kjølvannet av Dart harRobert Broom i 1938 oppdaget en ny og langt mer robust hominid,Paranthropus robustus, vedKromdraai, og 1947 avdekket flere eksemplarer avAustralipitecus africanus iSterkfontein. Ytterligere av tidlige hominider har blitt avdekket i senere tiår. Den eldste er Little Foot, en samling på leggbein av en ukjent hominid som er mellom 2,2 til 3,3 millioner år gammel, avdekket ved Sterkfontein av Ronald J. Clarke i 1994. Et betydningsfullt nyere funn var av 1,9 millioner år gammelAustralopithecus sediba som ble oppdaget avpaleoantropologistenLee R. Bergers ni år gamle sønn Matthew i 2008.[1]
Sør-Afrika var også bosatt av tidligeHomo sapiens, noe som er vist ved oppdagelsene i grottene vedKlasieselvensom avslørte fossiler og redskaper fra 125 000-75 000 år siden i mellomsteinalderen. I 2002 iBlombos-grotten ble det oppdaget okersteiner som hadde gravert inn mønster med krysskraveringer, datert til rundt 70 000 år siden. Dette har blitt tolket som det tidligste eksempelet påabstrakt ellersymbolskkunst skapt av homo sapiens som noen gang er oppdaget.[2]
Oldowanredskaper ble utgravd ved et sted langsVaalelven.[3] Oldowan er betegnelsen på den eldste kjente tradisjonen med å framstille steinverktøy. Slike verktøy er mindre steiner avkvarts,kvartsitt ellerbasalt, som er hogd i to retninger til en redskap som kan hakke, skrape eller skjære med. De første som er funnet var iEtiopia, 2,6 millioner år gamle, og teknikken spredte seg til store deler av Afrika.[4]
Menneskeaper som vandret inn i Sør-Afrika for rundt 3 millioner år siden ble de første menneskelignende innbyggerne i området som i dag er kjent som Sør-Afrika. Representanter forhomo erectus erstattet dem gradvis for rundt en million år siden da de også spredte seg over Afrika og inn i Europa og Asia.Homo erectus måtte vike forhomo sapiens for rundt 100 000 år siden. De førstehomo sapiens formetbuskmennkulturen som besto av dyktigejegere og sankere.
Buskmennene ble antagelig det første moderne folkeslaget som innvandret til den sørlige spissen av det afrikanske kontinentet. Buskmennene hadde stor respekt for landet, og deres livsstil hadde liten innvirkning på miljøet, noe som gjorde dem i stand til å fortsette sitt levesett i årevis uten å etterlate noen særligearkeologiske spor, med unntak av en rekke slåendehulemalerier. Forsøk på å analysere de eksisterende prøvene gjennomkarbondatering indikerer at buskmennene levde i området for minst 25 000 år siden og muligens så tidlig som for 40 000 år siden. Et lite antall buskmenn lever fremdeles i Sør-Afrika, noe som gjør deres kultur til en av de eldste sammenhengende eksisterende kulturer i verden, sammen med kulturen tilaboriginene.
Noen grupper av buskmenn skaffet seg fra rundt 2500 år siden av husdyr fra nord. Gradvis måtte kulturen medjakt og sanking vike for gjeting som den dominerendeøkonomiske aktiviteten ettersom buskmennene tok seg av små flokker av kveg og okser. Ankomsten tilhusdyrhold introduserte forståelsen av personlig rikdom og eierskap i buskmennenes samfunn. Samfunnsstrukturene ble befestet og ekspanderte, og høvdingdømmer utviklet seg.
Gjeterbuskmennene, kjent somkhoikhoi («menn av menn»), eller senere kalt hottentotter av de hvite, begynte å flytte lenger sørover og nådde så langt sør sombukta som i dag er kjent somKapp det gode håp. På veien giftet de seg på tvers med buskmenn som var jegere og sankere som de henviste til somsan, til det punkt hvor det var umulig å skille mellom de to gruppene. Dette førte til bruken av begrepetkhoisan. Over tid etablerte khoikhoi seg langs kysten, mens små grupper av buskmenn fortsatte å bosette seg i det indre av landet.
For rundt 2500 år sidenmigrertebantu-folkene inn i det sørlige Afrika fra elvedeltaetNiger. De begynte å flytte på seg rundt år 1000 f.Kr. og nådde dagensKwaZulu-Natal innen 500 e.Kr. Bantuene hadde ikke bare husdyr, men praktiserte ogsålandbruk ved å dyrkehvete og andre avlinger. De var også dyktige i å arbeide medjern og levde i små faste landsbyer. Bantuene ankom i Sør-Afrika i små bølger fremfor en stor sammenhengende innvandring. Noen grupper, forfedrene til dagensnguni (zulu,xhosa,swazi ogndebele), foretrakk å leve nær kysten. Andre, nå kjent somsotho-tswana (tswana,pedi ogbasotho) slo seg ned på høysletten, mens dagensvenda,lemba ogshangaan-tsonga slo seg ned i de nordøstlige områdene av Sør-Afrika.
Buskmennene og bantuene levde for det meste fredelig sammen, men selv om ingen av dem hadde noen metode forskriftspråk, vet forskerne lite om denne perioden utover materiell kultur som redskaper og andre gjenstander. Bantuer og khoisan blandet seg, slik det er bevist gjennom hulemalerier som viser de to forskjellige gruppene i samarbeid. Det er ukjent hvordan denne kontakten artet seg, menlingvistiske bevis på integrasjon eksisterer, siden flerebantuspråk, særligxhosa ogzulu, tok til segklikklyden som er karakteristisk for tidligerekhoisanspråk. Arkeologer har funnet tallrike khoisan-gjenstander på stedene til bantubosetningene.
Selv om portugiserne lyktes i å bli de første som seilte rundt Kapp det gode håp, viste de liten interesse ikolonisering. Områdets harde værforhold og den steinete kysten var en trussel for deres skip, og mange av deres forsøk på å handle med de lokale khoikhoier endte i konflikt. Portugiserne syntes kysten avMosambik var langt mer attraktiv, med gode bukter som kunne brukes som havn og stasjoner, og forbindelser til gullforekomster i det indre av landet.
Portugiserne hadde lite konkurranse i regionen fram til sent på 1500-tallet da engelskmenn og nederlendere begynte å utfordre dem langshandelsrutene. Antallet stopp på kontinentets sørligste spiss økte, og Kapp ble en regulær stoppestasjon forskjørbuk-rammede mannskap. I 1647 gikk en nederlandsk fartøy på grunn i dagensTable Bay vedCape Town. Det skipbrudne mannskapet var de første europeerne som forsøkte å bosette seg i området, bygget enfestning og ble værende i ett år før de ble reddet. Kort tid etterpå bestemteVereenigde Oostindische Compagnie eller Det nederlandske ostindiske kompani, forkortet til VOC, å etablere en fast bosetning. VOC, et av de største europeiske handelshusene som seilte påkrydderrutene til Østen, hadde ingen intensjon om å kolonisere området, men ønsket i stedet å etablere en sikker base hvor passerende skip kunne søke ly og hvor sultne sjømenn kunne hente ferske forsyninger av kjøtt, frukt og grønnsaker. Med dette målet seilte en liten ekspedisjon fra VOC under kommandoen tilJan van Riebeeck og nådde Table Bay 6. april 1652.
Den nye bosetningen handlet med khoikhoiene i nabolaget ettersom de ikke hadde noe valg, men det var ikke et vennligsinnet forhold, og styresmakten la med vilje ned restriksjoner mot kontakt. Delvis som en konsekvens av dette, stod VOC-ansatte ovenfor mangel på arbeidskraft. For å bøte på dette, løslatte de en liten gruppe nederlendere fra deres kontrakter og tillot dem å etablere gårder som de kunne forsyne VOC-bosetningen med av sine avlinger. Dette tiltaket var svært vellykket og produserte en overflod av frukt, grønnsaker, hvete og til og med vin. Senere startet de med husdyrhold. Den lille opprinnelige gruppen av frieburghere som disse bøndene ble kjent som, økte jevnt og trutt og begynte å ekspandere sine gårder nordover og østover inn i territoriet til khoikhoiene.
Majoriteten av burgherne hadde nederlandsk opphav og tilhørte denNederlandske reformerte kirke, men der var også tallrike tyskere og noen skandinaver. I 1688 sluttet franskehugenotter, ogsåkalvinister, seg til nederlenderne og tyskerne. Hugenottene flyktet fra religiøse forfølgelser under den franske kongeLudvig XIV.
I tillegg til å etablere systemet med de frie burgherne, begynte også van Riebeeck og VOC å importere store antallslaver, først og fremst fraMadagaskar ogIndonesia. De nederlandske bosettere avlet mange barn med disse slavene, og deres etterkommere ble kjent somCape Coloureds (fargede) ogCape Malays. Et betydelig antall av avkommet fra ekteskap eller samkvem mellom hvite og slaver ble absorbert i den lokaleafrikaans-språklige hvite befolkningen. Med denne ytterligere arbeidskraften ekspanderte området som var okkupert av VOC enda lenger mot nord og øst og førte til uunngåelige sammenstøt med khoikhoi. Nykommerne drev de omringede khoikhoiene fra deres tradisjonelle land,desimerte dem med introdusertesykdommer og ødela dem med overlegne våpen når de tok til motstand, noe de gjorde i et antall betydelige kriger og med motstandsbevegelser som bruktegeriljakrigføring som fortsatte inn på 1800-tallet. De fleste overlevende stod uten annen mulighet enn å arbeide for europeerne i en utnyttende ordning som skilte seg lite fra slaveri. Over tid blandet khoisan, europeere og importerte slaver seg og dannet grunnlaget for dagens fargede befolkning.
De mest kjente khoikhoi-gruppene inkludertegriqua som opprinnelig levde på den vestlige kysten mellomSt. Helena Bay ogCederbergfjellene. I slutten av 1700-tallet klarte de å skaffe seg skytevåpen og hester og begynte å trekke nordøstover. Andre grupper av khoisaner, fargede og til og med hvite eventyrere sluttet seg til dem, og de fikk raskt et rykte som en formidabel militær styrke. Griquasene nådde til slutt høylandet rundt dagensKimberley hvor de tok territoriet som ble kjent somGriqualandalina.
Siden burgherne også fortsatte å ekspandere inn i det barske landet innenfor kysten mot nord og øst, begynte mange et seminomadisk gjeterliv, på noen måter ikke så forskjellig fra det livet som khoikhoiene de fortrengte levde. I tillegg til flokkene sine, kunne en familie havogn, ettelt, enbibel og noen få skytevåpen. Etterhvert som de ble mer bosatt, bygget de enhytte med vegger av gjørme, ofte lokalisert, gjennom bevisst valg, flere dagers reise fra nærmeste europeer. Disse var de førstetrekboerne (vandrende bønder, senere forkortet tilboere), fullstendig uavhengig av offisiell kontroll, helt selvforsynte og isolerte. Deres harde livsstil produserte individualister som var godt tilpasset til landet. Som mange pionérer medkristen bakgrunn, forsøkte burgherne å leve sitt liv basert på kunnskap fra Bibelen.
Mot slutten av 1700-tallet begynte nederlandskmerkantil makt å avta, og britene rykket inn for å fyllevakuumet. De tok Cape i 1795 for å forhindre at den falt i rivaliserende franske hender, ga den for en kort tid tilbake til nederlenderne i 1803 før de til slutt skaffet seg anerkjennelse for deressuverenitet over området i 1815. På spissen av kontinentet fant britene en etablertkoloni med rundt 25 000 slaver, 20 000 hvite kolonister, 15 000 khoisaner og 1000 frigitte svarte slaver. Makten lå hos den hviteelite iCape Town, og differensiering på grunnlag avrase ble hardt håndhevet. Utenfor Cape Town og det umiddelbare innlandet, befolket isolerte svarte og hvite gjetere landet.
I likhet med nederlenderne før dem, hadde britene innledningsvis lite interesse iKappkolonien, utenom som en strategisk plassert havn. Siden ett av sine første gjøremål, forsøkte de å ordne en problematisk grensetvist mellom boerne og xhosaene på koloniens østlige grense. De britiske styresmaktene overtalte i 1820 rundt 5000 britiske immigranter fra middelklassen (de fleste av dem handelsmenn) til å forlate England og slå seg ned på landområder mellom de kranglende gruppene med tanke på å skape en buffersone. Planen var fullstendig mislykket. Innen tre år hadde gått, hadde nesten halvparten av dissenybyggerne i 1820 trukket seg tilbake til landsbyer, hovedsakeligGrahamstown ogPort Elizabeth for å drive med handel som de hadde gjort i Storbritannia.
Mens dette ikke bidro med noe for å få slutt på grensetvisten, befestet dette britenes nærvær i området og splittet dermed den relative enheten i det hvite Sør-Afrika. Hvor boerne og deres idéer tidligere hadde vært ubestridt, hadde det sørlige Afrika nå to språkgrupper og to kulturer. Det dukket snart opp et mønster hvor deengelskspråklige i høy grad ble urbanisert og dominertepolitikk,handel,finanser,gruvedrift ogindustri, mens de stort sett uutdannede boerne ble begrenset til gårdene sine.
Gapet mellom britiske bosettere og boerne ble ytterligere utvidet med avskaffelsen av slaveri i 1833, et trekk som boerne vanligvis så på som mot Guds ordning av rasene. Men de britiske bosetternes konservatisme og forståelse av overlegenhet stoppet ytterligere radikale sosiale reformer, og i 1841 vedtok styresmakten enordning for herrer og tjenere som sikret hvit kontroll. Imens økte antallet briter raskt i Cape Town, området øst for Kappkolonien (dagensiMpuma-Koloni),Natal og, etter at det ble oppdagetgull ogdiamanter, deler avTransvaal, for det meste rundt dagensGauteng.
På begynnelsen av 1800-tallet var det en tid med omfattende oppbrudd som skyldtes ekspansjonen tilzulueneskongedømme.Sotho-språklige kjenner denne perioden somdifaqane («tvunget migrasjon»), menszulu-språklige kaller denmfecane («knusing»).
De fullstendige årsakene tildifaqane forblir omdiskutert, selv om enkelte faktorer peker seg ut. Fremveksten til et forent zulukongedømme var spesielt viktig. Tidlig på 1800-tallet begyntengunistammene iiKwaZulu-Natali å endre seg fra løst organiserte samlinger av kongedømmer til en sentralisert, militaristisk stat.Shaka Zulu, sønn av høvdingen i den lille zuluklanen, ble den drivende maktfaktoren bak denne endringen. Shaka ble til å begynne med sett på som en avviker, men fremhevet seg i slag og lyktes gradvis i å konsolidere makten i sine hender. Han bygget store hærer, brøt med klantradisjonene ved å plassere arméene under sine egne offiserers kontroll fremfor de nedarvede høvdingene. Shaka satte så i gang et massivt program som innbefattet ekspansjon og drap eller slavegjøring av de som gjorde motstand i territoriene han erobret. Hansimpier (krigerregiment) var ekstremt disiplinerte: Nederlag i slag betydde døden.
Folkene som var i Shakas hærers vei, flyttet vekk og trengte seg aggressivt inn på sine naboer. Denne bølgen av forflytning spredte seg gjennom det sørlige Afrika og videre. Den akselererte også dannelsen av flere stater, mest kjent av disse er Sotho (dagensLesotho) ogSwazi (nåSwaziland). Shaka ble i 1828 drept av sine halvbrødreDingane ogUmthlangana. Den svakere og mindre dyktige Dingane ble konge og løsnet på den militære disiplinen mens han fortsatte despotismen. Dingane forsøkte også å etablere relasjoner med britiske handelsmenn på kysten avNatal, men hendelser begynte å skje som ville gjøre slutt på zuluenes uavhengighet.
Imens hadde boerne begynt å bli stadig mer misfornøyde med det britiske styret i Kappkolonien. Den britiske proklamasjonen om likeverd mellom rasene hadde særlig irritert dem. Flere boergrupper, sammen et stort antall khoikhoi og svarte tjenere, begynte i 1835 å dra inn i den indre delen av landet på leting etter større uavhengighet. Denne migrasjonen ble kjent somdet store trekket. Nord og øst for elvenOranje som utgjorde Kappkoloniens grense, fant disse boerne ellervoortrekkers («pionérer») store områder av tilsynelatende ubebodd beiteland. Det virket som de hadde gått inn i sitt lovede land med rom nok for deres kveg og hvor deres kultur av anti-urban uavhengighet kunne blomstre. Lite visste de om hva de hadde funnet, forlatt land utarmet av beiting, uorganiserte flyktningebander og fortellinger om brutalitet, dette skyldtesdifaqane og representerte ikke normaltilstanden i området.
Med unntak av de mektigendebelene, møtte voortrekkerne lite motstand blant de spredte folkene på slettene.Difaqane hadde spredt dem, og de som var igjen manglet hester og skytevåpen. Deres svekkede tilstand befestet også boernes tro på at europeisk okkupasjon betydde ankomsten til sivilisasjon til et barbarisk land. Men fjellene hvorkong Moeshoeshoe I hadde startet å smi basothonasjonen som senere ble Lesotho og de skogdekkede salene iZululand viste seg å være en mye vanskeligere utfordring. Her møtte boerne sterk motstand, og deres inntrengninger utløste en rekke trefninger, krangler og skjøre avtaler som skulle prege de neste 50 årene med økende hvit dominans.
Great Trek stoppet først vedThaba Nchu, nær dagensBloemfontein, hvor pionérene etablerte enrepublikk. Etter uenigheter i deres lederskap, delte forskjellige voortrekkergrupper opp. Mens noen dro nordover, krysset de flesteDrakensberg og dro inn i Natal med plan om å etablere en republikk der. Siden zuluene kontrollerte dette territoriet, besøkte lederen for voortrekkerne,Piet Retief, kong Dingane. De mistenksomme zuluene drepte ham umiddelbart. Dette drapet utløste andre angrep fra zuluene mot boerbefolkningen og et hevnangrep fra boerne. Kulminasjonen kom 16. desember 1838 islaget ved Blood River som ble utkjempet ved elvenNcome i Natal. Flere boere ble skadet, men de drepte flere tusen zuluer, noe som skal ha farget elven Ncome rød.
Etter denne seieren som skyldtes overlegne våpen, følte boerne at deres ekspansjon virkelig hadde guddommelig godkjennelse, noe de mistenkte fra før. Men deres håp om å etablere en republikk i Natal forble kortvarig. Britene annekterte området i 1843 og grunnla sin nye koloni, Natal, ved dagensDurban. De fleste boerne følte at de i økende grad ble klemt mellom britene på den ene siden og innfødt afrikansk befolkning på den andre og dro nordover.
Britene satte i gang med å etablere storesukker-plantasjer i Natal, men fant få innbyggere i naboområdene til zuluene som var villige til å bidra med arbeidskraft. Britene stod ovenfor sterk motstand i sin ekspansjon fra zuluene, en nasjon med godt etablerte militærtradisjoner som påførteBritish Army et av de mest ydmykende nederlagene islaget ved Isandlwana i 1879 hvor over 1400 britiske soldater ble drept. I løpet avanglo-zulu-krigene etablerte britene til slutt sin kontroll over det som ble kalt Zululand og i dag er kjent somNatal.
Britene vendte seg til India for å løse sin mangel på arbeidskraft siden zulumennene nektet å finne seg i tjenerposisjonen som arbeidere, og i 1860 ankomdampskipetTruro i havnen til Durban med over 300 mennesker ombord. I løpet av de neste 50 årene ankom det ytterligere 150 000 indiskekontraktstjenere, i tillegg til tallrike frie «indiske passasjerer» som la grunnlaget for det som skulle bli det største indiske samfunnet utenfor India. Så tidlig som i 1893, daMohandas Karamchand Gandhi ankom til Durban, var det flere indere enn hvite i Natal.
Boerne fortsatte sin leting etter land og frihet og etablerte seg til slutt i forskjellige boerrepublikkeneTransvaal, ellerDen sørafrikanske republikk, ogOranjefristaten. For en stund så det ut til at disse republikkene skulle utvikle seg til stabile stater, til tross for at de var tynt befolket av individuelle boere, ikke hadde industri og bare hadde minimalagrikultur. Oppdagelsen avdiamanter nær Kimberly snudde boernes verden på hodet i 1869. De første diamantene kom fra landområder som tilhørte griqua, men som både Transvaal og Oranjefristaten la krav på. Storbritannia gikk raskt inn og løste saken ved selv å annektere området.
Oppdagelsen av diamanter ved Kimberly utløste et skred av europeisk og svart arbeidskraft inn i området. Landsbyer spratt opp hvor innbyggerne ignorerte «korrekt» adskillelse av hvite og svarte, og boerne uttrykte sinne over at deres fattige republikker hadde gått glipp av de økonomiske fordelene fra gruvene.
Utdypende artikler:Boerkrigen ogTransvaalkrigen
Boernes langvarige oppgitthet vendte seg til et fullstendig opprør i Transvaal som kom under britenes kontroll i 1877, ogførste boerkrig, kjent forafrikandere som «uavhengighetskrigen», brøt ut i 1880. Konflikten endte nesten like fort som den begynte med en knusende boerseier islaget ved Majuba Hill (27. februar 1881). Republikken fikk tilbake sin uavhengighet somZuid-Afrikaansche Republiek («Den sørafrikanske republikk»), eller ZAR.Paul Kruger, en av lederne i opprøret, ble president i ZAR i 1883. Britene så på sitt nederlag ved Majuba som en feiltakelse og fortsatte arbeidet med sitt ønske om å skape enføderasjon av sørafrikanske kolonier og republikker. De så på dette som den beste måten å komme den store hvite afrikandermajoriteten i møte på, i tillegg til at det fremmet deres større strategiske interesser i området.
Zululand kom under britisk kontroll i 1879. Enaustralsk gullgraveroppdaget gull iWitwatersrand i 1886, noe som akselererte føderasjonsprosessen og ga boerne nok et slag. Befolkningen i Johannesburg eksploderte til rundt 100 000 innen midten av 1890-årene, og ZAR gjestet plutselig tusenvis avuitlandere, både svarte og hvite, mens boerne var skjøvet ut på sidelinjen. Det var særlig mengden av svart arbeidskraft som bekymret boerne, mange av dem led harde tider økonomisk og så ned på svarte lønnsmottakere.
Den økonomiske velstanden i gruvene som stort sett ble kontrollert av europeiske «randlorder», ble snart uimotståelig for britiskeimperialister. En gruppe eventyrere ledet av kapteinLeander Starr Jameson gikk i 1895 inn i ZAR med mål om å starte et opprør på Witwatersrand og innsette en britisk administrasjon. Denne inntrengningen ble kjent somJameson-raidet. Planen endte i fiasko, men det virket opplagt for Kruger at det i det minste hadde stilltiende støtte av styresmakten i Kappkolonien og at hans republikk stod i fare. Han svarte med å danne en allianse med Oranjefristaten.
Situasjonen toppet seg i 1899 da britene krevdestemmerett for de 60 000 utenlandske hvite på Witwatersrand. Frem til dette punktet hadde Krugers regjering ekskludert alle utlendinger frastemmerett. Kruger avslo det britiske kravet og krevde at britene skulle trekke tilbake sine styrker fra grensen til ZAR. Da britene nektet, erklærte Kruger krig. Denneandre boerkrigen varte lenger, og britene var langt mer forberedt enn ved Majuba Hill. Innen juni 1900 haddePretoria, den siste av de store boerbyene, overgitt seg. Men motstanden fra boernesBittereinderere fortsatte i mer enn to år med geriljaslag som britene møtte medbrent jords taktikk. Innen 1902 hadde 26 000 boere mistet livet avsykdom og grov britisk forsømmelse ikonsentrasjonsleirer. 31. mai 1902 ble en overfladisk fred inngått gjennom signeringen avVereenigingavtalen. Boerrepublikkene anerkjente britisk suverenitet, mens britene forpliktet seg til å gjenoppbygge området under sin kontroll.
.jpg)
I årene etter krigen fokuserte britene på å gjenoppbygge landet, særlig gruveindustrien. Innen 1907 produserte gruvene på Witwatersrand nesten en tredjedel av verdens årlige gullproduksjon. Men freden som avtalte førte med seg, forble skjør og utfordret på alle sider. Afrikanderne levde som fattige bønder i et land hvor store gruveforetak og utenlandskkapital gjorde dem irrelevante. Storbritannias mislykkede forsøk på å anglifisere dem og å innføre engelsk som det offisielle språket i skoler og på arbeidsplassene irriterte dem. Boer begynte å se påafrikaans somvolkstaal («folkets språk») og som et symbol på afrikandernes nasjonalitet, delvis på grunn av dette. Flere nasjonalistiske organisasjoner dukket opp.
Systemet gjorde at svarte og fargede var fullstendig marginalisert. Autoritetene innførte hardeskatter og reduserte lønninger, mens den britiske administrasjonen oppmuntret immigrasjonen til tusenvis av kinesere for å undergrave motstand. Oppgittheten eksploderte iBambathaopprøret i 1906 hvor 4000 zuluer mistet livet etter protester mot byrdefull skattelovgivning.
Britene fortsatte imens med planene sine om en union. Etter flere år med forhandlinger, førteSør-Afrikaresolusjonen 1909 koloniene og republikkene, Kappkolonien, Natal, Transvaal og Oranjefristaten, sammen somUnionen Sør-Afrika. Under betingelsene til resolusjonen forble unionen britisk territorium, men medselvstyre for afrikanderne. Britisk høykommissærterritorieneBasutoland (nåLesotho),Bechuanaland (nåBotswana),Swaziland ogRhodesia (nåZambia ogZimbabwe) fortsatte under direkte styre fra Storbritannia.
Engelsk ognederlandsk ble de offisielle språkene.Afrikaans fikk ikke anerkjennelse som offisielt språk før 1925. Til tross for en betydelig kampanje fra svarte og fargede, forble stemmeretten som den var før unionen i republikkene og koloniene, og bare hvite kunne bli valgt tilparlamentet.
Sør-Afrika var tett knyttet tildet britiske imperiet og sluttet seg automatisk til Storbritannia og deres allierte motdet tyske riket iførste verdenskrig. BådestatsministerLouis Botha og forsvarsministeren deltok i betydelige militære operasjoner mot Tyskland. Til tross for motstand fra boerne hjemme, nølte ikke den afrikanerledede regjeringen under Botha med å slutte deg tilde allierte i første verdenskrig og kjempe sammen med deres arméer. Den sørafrikanske regjeringen gikk med på at enheter fraden britiske hæren trakk seg ut slik at de kunne slutte seg til krigen i Europa. Den planla også å invadereTysk Sydvest-Afrika. Elementer fra den sørafrikanske hæren nektet å kjempe mot tyskerne, og sammen med andre opponenter av regjeringen brøt det ut åpent opprør. Regjeringen erklærtunntakstilstand den 14. oktober 1914, og regjeringslojale styrker under kommandoen til generalene Louis Botha ogJan Smuts satte i gang med å slå nedMaritzopprøret.
Den sørafrikanskeUnion Defence Force deltok i aksjoner i et antall områder:
Mer enn 146 000 hvite, 83 000 svarte og 2500 mennesker av blandet bakgrunn («Coloured») og asiater tjente i densørafrikanske hæren under krigen, inkludert 43 000 i Tysk Sydvest-Afrika og 30 000 på vestfronten. Det er anslått at 3000 sørafrikanere også sluttet seg tilRoyal Flying Corps. De totale sørafrikanske tapene under krigen var rundt 18 600 der 12 452 ble drept, mer enn 4 600 bare i Europa.
Der er ingen tvil om at Sør-Afrika i stor grad hjalp de allierte, og særlig Storbritannia, i å erobre de to tyske koloniene Tysk Sydvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika i tillegg til i slagene i Vest-Europa og Midtøsten. Sør-Afrikas havner somCape Town,Durban ogSimon's Town, var også viktige stoppesteder og forsyningsstasjoner og tjente som en strategisk ressurs for den britiskeRoyal Navy under krigen. De hjalp til med å holde avgjørende skipsruter tilBritisk India åpne.
Ved utbruddet avden andre verdenskrig befant Sør-Afrika seg i et unikt politisk og militært problem. Landet var nært alliert med Storbritannia gjennom å være likeverdigedomener underWestminsterstatuttet av 1931, statsoverhodet var den britiske kongen, men den sørafrikanske statsministeren den 1. september 1939 var ingen ringere ennBarry Hertzog, lederen for det proafrikand og antibritiskeNasjonalistpartiet som hadde inngått regjering sammen medUnited Party.
Herzogs problem var at Sør-Afrika var konstitusjonelt forpliktet til å støtte Storbritannia motNazi Tyskland. Denpolsk-britiske forsvarspakten forpliktet Storbritannia, og igjen deres domener, til å hjelpe Polen dersom de ble angrepet av nazistene. Etter at Hitlers styrker angrep Polen natten 31. august 1939, erklært Storbritannia få dager senere krig. En kort, men intens, debatt utspant seg i Sør-Afrika, særlig iSør-Afrikas parlament, der debatten gikk i favør av de som ønsket å gå inn i krigen på britisk side, ledet av den proallierte, probritiske afrikanderen, eksgeneralen og tidligere statsministerenJan Smutsmot den daværende statsministeren Barry Hertzog som ønsket å holde Sør-Afrika «nøytralt», om ikke proaksemaktene.
4. september 1939 nektet United Party å akseptere Hertzogs nøytralitetspolitikk i andre verdenskrig og avsatte ham til fordel for Smuts. Smuts erklærte krig mot Nazi-Tyskland og aksemaktene da han ble statsminister. Han satte umiddelbart i gang med å befeste Sør-Afrika mot enhver mulig tysk sjøinvasjon på grunn av Sør-Afrikas globale strategiske posisjon, landet kontrollerte den lange sjøruten rundtKapp det gode håp. Smuts satte i verk omfattende aksjoner mot den pronazistiske sørafrikanske bevegelsenOssewabrandwag (de ble tatt for å ha utført sabotasjehandlinger) og fengslet deres ledere under krigen. En av dem,John Vorster, skulle senere bli statsminister i Sør-Afrika.
Statsminister Jan Smuts var den eneste viktige ikke-britiske generalen som Storbritannias statsministerWinston Churchill jevnlig rådførte seg med. Smuts ble invitert tilImperiets krigskabinett i 1939 som Sør-Afrikas øverste leder i krigen. 28. mai 1941 ble Smuts utnevnt tilfeltmarskalk iden britiske hæren og ble den første sørafrikaner som hadde denne graden. Til slutt måtte Smuts betale en høy politisk pris for sitt tette samarbeid med britene, han ble svært upopulær blant de konservative nasjonalistiskeafrikanderne, noe som førte til hans fall. De fleste engelsk-språklige hvite og en minoritet av liberale afrikandere forble lojale mot ham.
Sør-Afrikas militære styrker bidro i mange felttog i krigen. Sør-Afrikas bidrag bestod hovedsakelig med militære styrker, menn og materiell ifelttoget i Nord-Afrika (ørkenkrigen) ogfelttoget i Italia i tillegg til allierte skip som lå ved kai i landets viktige havner vedAtlanterhavet ogIndiahavet som møtes ved spissen av det sørlige Afrika. Tallrike frivillige fløy også forRoyal Air Force.
Av de 334 000 mennene som meldte seg frivillig til full tjeneste i den sørafrikanske hæren under krigen (inkludert 211 000 hvite, 77 000 svarte og 46 000 fargede og asiater), ble nesten 9000 drept i tjenesten.
Sør-Afrika kom fra den allierte seieren med sin prestisje og nasjonale ære intakt siden landet hadde kjempet urokkelig for de vestlige allierte. Sør-Afrikas posisjon i det internasjonale samfunnet var oppadstigende i en tid da den tredje verdens kamp mot kolonialismen ennå ikke hadde satt i gang for alvor. I mai 1945 representerte statsminister Smuts Sør-Afrika iSan Francisco i skisseringen avFN-charteret. Akkurat som i 1919, oppfordret Smuts delegatene til å skape en mektig internasjonal organisasjon som kunne opprettholde fred. Han var fast bestemt på at i motsetningen tilfolkeforbundet, skulleFN ha tenner. Smuts signerteParis-avtalen som avsluttet krigen i Europa og ble dermed den eneste som skrev under i begge avtalene som gjorde slutt på første og andre verdenskrig.
Men intern politisk kamp i det misfornøyde og stort sett fattigeafrikandersamfunnet, skulle snart føre til Smuts nederlag vedvalgurnene i 1948, hvor bare hvite og fargede fikk stemme, for et fornyet National Party etter krigen. Dette begynte Sør-Afrikas ferd til isolasjonen fra en verden som ikke lenger ville tolerere enhver form for politisk diskriminering eller differensiering kun basert på rase.
Fra 1910 til i dag har det blitt avholdt en rekke viktigvalg i det forente Sør-Afrika. Fra 1910 til 1948 ble stemmeretten kun gitt til hvite ogKapp-provinsensCape Coloureds (fargede), mennesker av multikulturelt opphav. Etter at National Party overtok makten i 1948, ble de fargede i Kapp-provinsen fratatt sin stemmerett. Kun hvite fikk stemme frem til 1994 da stemmeretten ble gitt til alle sørafrikanere.Valget i Sør-Afrika i 1994 var det første valget som var basert påallmenn stemmerett.
Der har vært trefolkeavstemninger i Sør-Afrika:folkeavstemningen i 1960 om landet skulle bli republikk,innføringen av trekammersparlament i 1983 oginnføringen av multikulturelt demokrati i 1992. Alle ble holdt mens National Party satt ved makten.
Utdypende artikkel:Apartheid
GeneralLouis Botha ledet den første regjeringen til den nye unionen, med generalJan Smuts som hans nestkommanderende. DeresSouth African National Party, senere kjent somSouth African Party eller SAP, fulgte en generelt probritisk, hvit enhetslinje. De mer radikale boerne trakk seg ut under lederskapet til generalBarry Hertzog og dannetNasjonalistpartiet, NP, i 1914. NP kjempet for afrikandernes interesser, talte for en separat utvikling for de to hvite gruppene og uavhengighet fra Storbritannia.
Den nye unionen hadde ikke plass for svarte, til tross for at de utgjorde over 75 % av befolkningen. Unionsvedtaket fratok dem stemmerett i områdene Transvaal og Oranjefristaten, og iKapp-provinsen fikk svarte stemmerett bare dersom de oppfylte krav til fast eiendom. De svarte så på den manglende stemmeretten som i lys av den britiskekrigspropagandaen som lovet dem frihet fra «boerslaveriet», som et rent svik. Det gikk ikke lenge før unionen vedtok undertrykkende lovgivining som gjorde det ulovlig for svarte arbeidere å streike, reserverte krevende jobber for hvite, hindret svarte fra å delta i militæret og institusjonaliserte restriktive passlover. Parlamentet vedtok i 1913loven om de innfødtes land og reserverte åtte prosent av Sør-Afrikas land som de svarte kunne slå seg ned på. Hvite som bare utgjorde 20 % av befolkningen, kontrollerte 90 % av landet. Svarte afrikanere kunne ikke kjøpe eller leie land eller til og med arbeide som avlingsdyrkere utenfor sine tildelte områder. Styresmaktene forviste tusenvis avhusokkupanter fra gårder og tvang dem inn i stadig mer overbefolkede og fattige reservater, eller inn i byene. De som forble fikk lavere status som eiendomsløse arbeidere.
Svart og farget opposisjon begynte å danne seg, og ledende figurer somJohn Jabavu,Walter Rubusana ogAbdullah Abdurahman la grunnlaget for nye ikke-stammelige svarte politiske grupper. Mest betydningsfull varPixley ka Isaka Seme, advokat utdannet vedColumbia University, som sammenkalte representanter fra de forskjellige afrikanske stammene for å danne en forent, nasjonal organisasjon som skulle representere interessene til svarte og sikre at de hadde en effektiv stemme i den nye unionen. På denne måten oppstodSouth African Native National Congress, kjent fra 1923 somAfrican National Congress (ANC). Parallelt med dette arbeidetMahatma Gandhi med den indiske befolkningen i Natal og Transvaal for å kjempe mot den stadig økende frarøvingen av deres rettigheter.
Den internasjonale nedgangstiden som fulgteførste verdenskrig, satte gruveeierne under press, og de forsøkte å redusere kostnadene ved å rekruttere lavt betalte, svarte, halvdyktige arbeidere. Hvite gruvearbeidere så på dette som en trussel, og i 1922 gjorde opprør iRandopprørert, støttet av det nyeSør-Afrikas kommunistparty under slagordet «Verdens arbeidere, foren dere og kjemp for et hvitt Sør-Afrika». Smuts slo opprøret brutalt ned, men hendelsen førte til en sammensmeltning av syn mellom afrikandernasjonalister og hvite engelsk-språklige handelsunionister. Kommunistene forklarte nederlaget med manglende mobilisering av svarte arbeidere og reorienterte sin rekruttering.
NP, under Hertzog, kom i 1924 til makten i enkoalisjonsregjering medarbeiderpartiet, og afrikandernesnasjonalisme fikk sterkere grep. Afrikaans som tidligere ble sett på som en laverestående dialekt av nederlandsk, erstattet nederlandsk som offisielt språk i unionen, og den såkalteswart gevaar («svarte trussel») ble den dominerende saken i valget i 1929. I midten av 1930-årene forente Hertzog NP med den mer moderate SAP til Jan Smuts og dannetUnited Party. Denne koalisjonen falt fra hverandre ved starten avandre verdenskrig da Smut på kontroversielt vis inntok førersetet og ledet Sør-Afrika inn i krigen på de alliertes side. Men ethvert håp om at afrikandernes nasjonalisme skulle snu, forsvant daDaniel François Malan ledet en radikal utbryterbevegelse, Purified National Party, inn i en sentral posisjon i afrikandernes politiske liv.Afrikander Broederbond, en hemmelig afrikanderbrødreorden dannet i 1918 for å beskytte afrikandernes kultur, fikk snart ekstraordinær innflytelse bak både NP og andre organisasjoner som skulle fremmevolk («folk», afrikanderne).
På grunn av den blomstrende krigsøkonomien, ble svarte arbeidere i økende grad viktige for gruvedriften og industrien, og den svarte bybefolkningen ble nesten fordoblet. Enormeslummer vokste opp i utkantene til Johannesburg og, i mindre grad, utenfor de andre store byene. Til tross for avskyelige forhold i townshipene var det ikke bare de svarte som kjente til fattigdom. Undersøkelser i krigstiden viste at 40 % av hvite skolebarn led avunderernæring.
Etterfølgende administrasjoner fra NP formaliserte og utvidet fra 1948 av det eksisterende systemet av segregasjon og fornektelse av rettigheter til lovsystemetapartheid som varte til 1990-årene. Selv om mange viktige hendelser skjedde i denne perioden, forble apartheid det sentrale systemet som de fleste historiske hendelsene i perioden handlet om.
Med den økende opposisjonen til apartheid i de siste tiårene av det 20. århundre, inkludert en væpnet kamp, økonomiske og kulturelle sanksjoner av det internasjonale samfunnet, press fraanti-apartheid-bevegelsen rundt omkring i verden, et opprør blant afrikandere og engelsk-språklige ungdommer samt åpent opprør innenfor det herskende NP, annonsertestatspresidentF.W. de Klerk forbudet mot ANC ogPan Africanist Congress for opphevet og løslatelsen avNelson Mandela den 2. februar 1990. Dette signaliserte begynnelsen på overgangen tildemokrati. Ifolkeavstemningen som ble holdt den 17. mars 1992 stemte 68 % av de hvite stemmeberettigede for å oppheve apartheid gjennom forhandlinger.
Etter forhandlinger underkonvensjon for et demokratisk Sør-Afrika (CODESA), ble det lagt frem et utkast tilkonstitusjon den 26. juli 1993 som inneholdt innrømmelser for alle sider: Et føderalt system av regionaleforsamlinger, lik stemmerett på tvers av raser og en tokammers nasjonalforsamling.
Den sørafrikanske befolkningen stemte fra 26. til 29. april 1994 idet første valget med allmenn stemmerett. ANC vant valget og fikk makten for første gang og la NP ogInkatha Freedom Party bak seg. Partier somDemocratic Parti og PAC inntok seter som del av opposisjonen.Nelson Mandela ble valgt til president den 9. mai 1994 og dannet, i henhold til interimkonstitusjonen av 1993, en regjering av nasjonal enhet som bestod av ANC, NP og Inkatha. Mandela som Sør-Afrikas president ogThabo Mbeki og FW de Klerk som hans visepresidenter ble tatt i ed iPretoria den 10. mai.
Etter valget ble det viktig å fostre en kultur som anerkjentemenneskerettighetene. Parlamentet vedtoken ny konstitusjon og rettighetslovgivning i 1996 etter betydelig debatt og etter innspill fra interessegrupper, individer og vanlige borgere.
Fokuset vendte seg så motsannhets- og forsoningskommisjonen som ble etablert i 1995 for å avsløre apartheidtidens forbrytelser under ledelsen til erkebiskopDesmond Tutu: «Uten tilgivelse er der ingen fremtid, men uten innrømmelse kan der ikke bli tilgivelse.» Kommisjonen hørte mange fortellinger om forferdelig brutalitet og urettferdighet fra alle sider og tilbødkatarsis til mennesker og samfunn som var knust av deres tidligere erfaringer.
Kommisjonen opererte ved å la ofre fortelle sine historier og ved å la overgripere innrømme sin skyld, det ble tilbudtamnesti til de som tilstod. De som ikke valgte å stå frem for kommisjonen ville stå ovenfor rettslig forfølgelse dersom myndighetene kunne bevise deres skyld. Men mens noen soldater, politimenn og vanlige borgere tilstod sine forbrytelser, var det få av dem som hadde gitt ordrer eller ledet politiet som stod frem. StatspresidentP.W. Botha nektet å møte for kommisjonen. Det har vist seg vanskelig å samle bevis mot disse høyerestående påståtte kriminelle.
Sør-Afrika holdt sittandre allmenne valg i 1999. Mandela hadde i 1997 overlatt lederskapet for ANC til sin nestleder,Thabo Mbeki, og spekulasjoner vokste derfor om at ANC dermed ville få lavere tilslutning i valget. Men partiet fikk flere stemmer, og ANC var bare en representant fra å ha to tredjedelers flertall som ville tillate dem å endre konstitusjonen.
NP, fornyet somNew National Party (NNP), mistet to tredjedeler av sine representanter, i tillegg til statusen som offisielt opposisjonsparti til Democratic Party (DP). DP hadde tradisjonelt fungert som en festning for liberale hvite, og nå fikk de ny støtte fra konservative som var misfornøyde med NP og fra noen svarte fra middelklassen. Rett bak DP kom KwaZulu-Natal Inkathapartiet som historisk sett var stemmen til zulunasjonalismen. Mens Inkatha mistet noe støtte, fortsatte høvdingMangosuthu Buthelezi å utøve makt sominnenriksminister.
Mbeki var ikke like avholdt blant grasrota i ANC som «Madiba» (Mandela), men han har vist seg å være en dyktig politiker som har opprettholdt sitt politiske lederskap ved å isolere eller samarbeide med opponerende partier. Mbeki manøvrerte i 2003 ANC til et to tredjedelers flertall i parlamentet for første gang. Alt har likevel ikke gått ANCs vei. I Mbekis tidlige dager som president, inviterte hans reelle fornektelse avHIV-krisen til global kritikk, og hans manglende evne til å fordømme den tvunge beslageleggingen av gårder eid av hvite i nabolandetZimbabwe, gjorde både sørafrikanske landeiere og utenlandske investorer nervøse.
The Economist har rapportert drap på rundt 1500 hvite bønder i ikke-politiske angrep siden 1991. Sør-Afrika hadde i 1998 det høyeste antallet drepte og ran i verden, selv omColombia vanligvis hadde litt høyere andel med drap før og etter.South African Police Service ogSouth African Medical Research Council har fra 1994 av publisert statistikker som viser en jevn nedgang i antall drap på nasjonalt nivå og i byene.[6][7][8] Et vidt utbredt anslag på over 32 000 drap ble rapportert av SAMRC i finansåret 2000/01. Men dette er et omstridt anslag og regnes nå for å være feil.[9]
IfølgeThe Economist er det anslått at 250 000 hvite sørafrikanere har emigrert siden 1994.[10]
.svg)
.svg)
