SemittiskŠîn («tenner») representerte enustemt postalveolar frikativ/ʃ/ (som iskjære).Gresk manglet denne lyden, og den greske bokstavensigma (Σ) ble tegnet som skulle representere/s/. Ietruskisk oglatin ble/s/-verdien opprettholdt, og kun i moderne språk har bokstaven blitt brukt til å representere andre lyder.
Fram til rundt 1400-tallet ble denlille bokstavens skrevet som «lang s», altså tegnet ſ (som ser ut som en f uten tverrstrek,Unicode 017F). Den slyngende S-formen, kalt «rund s», ble bare brukt tilstore bokstaver. Vedboktrykkerkunstens inntog begynte noen trykkere å bruke den moderne, runde formen avs i slutten av ord og i slutten av ledd i sammensatte ord. Senere ble den moderne formen brukt overalt, og spredte seg tilmanuskripter også.
Tegnet er egentlig enligatur, det vil si en typografisk sammensmelting, av tegneneſ (lang s) og s (rund s), eller ſ ogz ifrakturskrift («tysk gotisk skrift»). Som hovedregel i tysk brukes rund s bakerst i ord, mens lang s brukes først i et ord og etter sammensetningsfuge inne i et ord. Det finnes imidlertid flere unntak. Dobbel s ble på norsk satt som sſ, unntatt i slutten av ord, hvor det ble skrevet som ſs. Denne bokstavkombinasjonen dannetligaturenß som fremdeles er i bruk itysk skriftspråk.
Skilt som varsler om minefelt, malt av tyske okkupasjonsstyrker iNorge under andre verdenskrig. Skiltet har både tysk og norsk tekst, og ordet «Forsiktig» er skrevet med lang s etter tysk mønster.
Lang ſ gikk ut av bruk iantikva omtrent år 1800, etter at skriftdesignere som franskmannen François-Ambroise Didot begynte å lage «moderne» skrifter uten lang ſ, og forleggere som den britiske John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s. Lang ſ har ikke gått ut av bruk ifraktur, men fraktur har stort sett gått ut av bruk – i Norge i begynnelsen av 1900-tallet.Aftenpoſten, som ble grunnlagt i 1860, skiftet utbrødskriften fra fraktur-skrift til antikva i påsken 1912, men beholdt fraktur med lang s i avishodet.