Rustning er en fellesbetegnelse på særlig eldre tiders stridsdrakt og annet utstyr som skulle beskytte bæreren, og eventuelt hesten hans, mot hugg, slag, stikk og prosjektiler. I tidligere tider var rustningene laget avhorn,bein,tre,lær,tøy ellermetall.
Frem til ca. 1200 ble enridders fulle utrustning ofte kaltharnisk på det europeiske kontinentet: Ordet ble siden hovedsakelig brukt om ridderens platerustning, spesielt bryst- og ryggpanser. De forble i bruk hos tungt kavaleri i flere europeiske land inn iFørste verdenskrig, og er senere blitt brukt i ulike former av enkelte militære avdelinger. Moderne rustninger og skuddsikre drakter er laget av forskjellige kunststoffer som beskytter mot splinter fraartillerigranater og kuler frahåndvåpen. Betegnelsen rustning brukes også om anskaffelse av våpen og annet krigsutstyr generelt, som iopp- ognedrustning ogrustningsindustri.[1]
Blant metallrustningene skiller vi gjerne mellom fire hovedgrupper:Brynje, satt sammen av et nett av sammennitede metallringer.Skjellrustning er små metallplater festet til et under- eller overlag av skinn eller tekstil.Lamellrusting er små metallplater som er festet til hverandre med snorer av skinn eller fiber.Platerustning er satt sammen av større plater som enten er festet sammen med hverandre eller til et under- eller overlag.
Mykensk dendrarustning i bronse, ca. 1400 fvt.Bronselameller,Vietnam, 300 BC – 100 fvt.
Gjennom historien har bruken av rustning endret seg med i takt med utviklingen av våpen på slagfeltet, organisasjonsnivå og krav til mobilitet. Den eldste kjente avbildningen av rustning er på gribbestelen fra det gamleSumer i dagensIrak fra omkring 2460 fvt.[2] Den eldste bevarte platerustningen er fraDendra fra denmykenske kulturen omkring 1400 fvt.Brynjer av sammennitede ringer ser ut til å ha blitt oppfunnet avkelterne.[3]. De ble senere tatt i bruk avRomerne som lorica hamata, i tillegg til at de brukte andre former for metallrustning somlorica segmentata oglorica squamata og ikkemetallisk rustning.
I det gamleKina er skinnrustning avNesehorn brukt førQin-dynastiet, og det fantes ulike former forlamellrustning og metallplater festet til tekstil, senere platerustning. PåKoreahalvøya er segmentert platerusting av jern kjent fraGaya-føderasjonen, men forsvant senere ut av bruk.
Brynja hadde vært enerådende som kroppspansring for eliten på 1000- og 1100-tallet. Fra slutten av århundret ser vi en begynnende forsterking med stålplater på enkelte steder, og i løpet av 12- og 1300-tallet utviklet det seg i Europa en særegen form for rustning som på slutten av århundret skulle inneslutte krigereliten i plate fra topp til tå. Omkring 1400 var en full platerustning blitt utviklet ved våpensmiene iLombardia. Utviklingen av den middelalderske platerustningen settes i sammenheng med introduksjonen avmasovnen, som revolusjonerte stålproduksjonen.[4]
Tidligmoderne rustning for tungt kavaleri.Fransk 1800-tallsKyrassér (tegning avÉdouard Detaille, 1885).
I løpet av 1300-talletkrutt ble kruttdrevne våpen tatt i bruk på slagmarken. Sammmen med stadig sterkerelåsbuer ogbuer drev de frem en utvikling av kvaliteten på platerustningen.[5] I flere hundre år utviklet våpenteknologi og rustning seg parallelt, men økende vekt og pris gjorde at man i stadig større grad sendte fotsoldatene og lettere kavaleri ut på slagmarken uten rustning.
Rusting fra Første verdenskrig, slålhjelm, platevest, stålhanske med dolk og splintbriller.
Rustning forble i bruk også etter at lands armeer sluttet å utstyre sine soldater med dem. Soldater iDen amerikanske borgerkrigen kjøpte selv stålvester av varierende kvalitet. I begynnelsen avFørste verdenskrig red franskekyrassérer ut iført rustning, ved slutten av krigen hadde tyskerne laget omkring 400 000Sappenpanzer-rustninger. De var for tunge for infanteriet, ble brukt av utkikker, poster, maskingeværskyttere og andre.[6]
De store tapstallene amerikanske soldater led iVietnamkrigen ledet til ny satsing på bruk rustning.[7] Særlig var splintskader fragranater,bomber ogminer utbredt, og tekstilbasertesplintvester ble utviklet og tatt i bruk. Det blir også bruktskuddbeskyttende vester med elementer av tekstil, syntetiske aramidfiber somkevlar og metalliske eller keramiske plater.
Rustningshistorikeren Mathias Goll har utviklet et skjema for ordning av rustningsdeler basert på den menneskelige anatomi, med hode, hals, armer, hender, torso og bein som hovedkategorier, og underkategorier som for eksempel for arm: skulder, armhule, overarm, underarm og albu.[8]
Et skjold holdes i handa, er festet til armen eller rustningen eller plassert på bakken. Formålet er å avverge angrep ved å stanse eller endre retningen på dem. De kan også brukes offensivt til å støte med. De varierer i størrelse fra små buklere til store kroppsdekkende paviser.
Hjelmen er blant de eldste formene for rustning vi kjenner. De er kjent fraIndia rundt 1700 fvt., fraAssyria rundt 900 fvt. og opp gjennom historien til moderne tid.[9] Vi har hjelmer laget avlær,bein,horn,tre, kobberlegeringer, jern og stål.
