Jean-Jacques Rousseau, 1712-1778, opplysningsfilosof og førromantiker; en av de store inspirasjonskilder for europeisk romantikk.Henrik Wergeland (1808-1845) er blant de norske romantiske dikterne.
Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerteeuropeiskkunst og intellektuellkultur fra slutten av1700-tallet og gjennom første halvdel av1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også somtypologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».
Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. INorden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den ungeHenrik Wergeland kjente til bådeRousseau ogJames Macpherson (jf. sistnevntesOssians sanger) og tok sterke inntrykk avShakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kallespoetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon mednasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge ennyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.
Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenhengfransk,italiensk ellerspansk.[1] Fortellingene er knyttet til ridder- oghøvisk litteratur på1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovligkjærlighet ogridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles«den gotiske romantikken» ihøymiddelalderen. Typisk er historien omTristan og Isolde. Begrepetroman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var pålatin. jf.Chanson de geste.
Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fraJean-Jacques Rousseau ogMontesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I1750 gav han ut en artikkel som hetDiscours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten)[2] hvor han mente at mennesket var godt av natur, men atvitenskap ogsivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med atteknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.[3] Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i bokenLovenes ånd (1748) spredte seg på liknende vis.[4] Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.[5]
HistoriefilosofenJohann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu ogKant. Med sin samling avVolkslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også forfolkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.
(Wergeland:Til en ung Digter, iDigte anden Ring 1834)
Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk.Gudsoppfatningen går fra å være overveiendedeistisk til å blipanteistisk ellerpanenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blandergenrene og skaper nye, og verdsetter fortellinger omdet fantastiske, inspirert aveventyr ogmyter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremstFriedrich Schlegel.
I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter.[7][8] Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.
Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger iKants ogFichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning forHegels filosofi.
Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt avFriedrich Schlegel mellom1798 og1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham.[9][10]Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen.[11]Friedrich Schelling, den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor).[12]August Wilhelm Schlegels oversettelser av blant annetWilliam Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken.[13] Schelling, Fichte,Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byenJena, og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk.[14] Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvisNovalis,Ludwig Tieck ogE.T.A. Hoffmann.
Dennasjonalromantiske retningen, også kaltHeidelberg-romantikken etter den tyske byen Heidelberg,[15] tar utgangspunkt i filosofenHerder og hans tanker om folkekultur (Volksgeist).[16][17] Han hadde alt på1700-tallet gitt ut en samlingfolkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater.Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poeteneAchim von Arnim ogClemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også omdas gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.[18]
Henrik Steffens (1773–1845), dikter ogmineralog, bragte tysk høyromantikk til Norden.[19] Han hadde dansk mor og tysk far, men var født iStavanger og bodde de første årene i Norge. Han kalte seg nordmann og besøkte også Norge senere. Han hadde møtt Jena-romantikerne personlig, og var især en formidler av naturfilosofien. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med utgangspunkt i Steffens' forelesninger i1802 ogAdam Oehlenschlägers diktGuldhornene, som var inspirert av Steffens. Fra Danmark spredte romantikken seg til Sverige, og etterhvert også til Norge, der Wergeland allerede tidlig var kjent med fransk og engelsk førromantikk.Henrik Wergeland hyllet Steffens i innledningsdiktet iSkabelsen, Mennesket og Messias og kalte ham for «Norges bortblæste Laurblad».N.F.S. Grundtvig karakteriserte Steffens i et dikt ved Steffens død i 1845, der han er betegnet som «Lynildsmanen» som på nytt veltet stenen bort fraOrdets grav, eller, som han skriver, «Troes-graven». Videre heter det:
Ordet, som afAanden føres,
Skaber Syn hvor Røsten høres,
Vaagned,Steffens her med dig!
(N.F.S.Grundvigs Udvalgte Skrifter b. IX, 1909, s. 45-48)
Romantikken bygger på arven fraPlaton,nyplatonismen ogkristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene erlengsel,erindring, skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er myeratio (=fornuft)[20] i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf.Kant.[21]
Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikerenJakob Böhme, som regnes som pietismens «far».[22] Tankegangen gikk på at den religiøse skulle søkeGud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.
Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme.[23][24][25] Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale.[26] Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:
Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når detflettes inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».
Erindring, eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet påeros.[27] Den platonske eros-lære[28] er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode. Det er sagt at den platonske eros erromantikkens sjel.[29] Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke,agape, Guds kjærlighet til mennesket.
Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder).
Den romantiskeFrihetstanken bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet.Napoleon var en frihetshelt forBeethoven. Han skrevEroica,symfoni nummer 3Op.55 iEss-dur, som han dediserte til Napoleon, men i1804, da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk.[30] Den engelske dikterLord Byron reiste ut og tok del iden greske selvstendighetskrigen mot tyrkerne, og hans gode vennShelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819).[31] Det polske og det belgiske opprøret i1830, ogjulirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det atRussland gikk inn og knuste opprøret iWarszawa var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hansCæsaris.[32]Welhavens diktRepublikanerne har en tilsvarende bakgrunn.[33]
En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.
Mye av den romantiske tenkningen er i slekt medpanteisme: Gud er i alt, eller aller helst,panenteisme: alt er i Gud.[34][35] Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren.[36] Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikterenHenrik Steffens,[37] og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet tilSkabelsen, Mennesket og Messias. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofenNiels Treschow.
Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring avturismen. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvisJotunheimen ogRondane.
Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse.[38] Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også inasjonalromantikken med dens tro på at det mest ekte var å finne i «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt avfolkeånden.
I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.
Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.[39]
Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så somden industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider.Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kallesgullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken omgullalderen skrev seg fraHesiod ogVergil, og er til stede igresk mytologi. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.[Note 1]
Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur».[40] I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denneutviklingstroen finnes første gang hosHerder, som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk forHenrik Wergeland og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelenHistoriens resultat og i epilogen tilMennesket(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid motdiktatoriske tendenser:
«Thi om den Herr Chef for en Republik
bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
han flux blir henviist til et bedre Maal:
til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.»Mennesket (dikt) (1845) s. 533
Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikterenOehlenschläger som høyreromantiker. Den unge franske dikterenVictor Hugo representerte venstreromantikken.[41] Det samme gjordeHenrik Wergeland i Norge.[42]
Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrepidealrealisme (ev. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. Ifølge poeten og eventyrsamlerenJørgen Moe er det dikternes oppgave å «lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt.»[43] Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark varH.C. Andersen ogJohan Ludvig Heiberg på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg varvaudeville-dikter, kritiker, mangeårig sjef forDet Kongelige Teater i København og redaktør avDen flyvende Post. Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – påWelhavens kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark».[44] I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen.[45]
Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister.Thomasine Gyllembourg, mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist i 1820-årene i Danmark, kalte sine fortellinger for nettoppHverdags-Historier. Den svenskeFredrika Bremer kalte sitt debutverk forTeckingar utur hvardagslifvet(1828–31). I Norge komCamilla Collett etter medAmtmandens Døtre i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyrJan van Huysums Blomsterstykke (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret.Amtmandens Døtre peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine groteske innslag, regnes diktere somVictor Hugo ogCharles Dickens av mange til den poetiske realisme.
Johan Sebastian Welhaven. Han var påvirket av J.L. Heibergs estetikk.Biskopen og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) ixylografisk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem
Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Welhaven,Camilla Collett,Jørgen Moe).
Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot1814, kallespatriotismen og har sine røtter idet norske selskab i1770-årene. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før1830 var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. ProfessorEdvard Beyer har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris».[46] BådeWergeland ogWelhaven som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt iopplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første,Fredrik Paasche, som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske».[47] Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning iDigte. Første Ring 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt»,Skabelsen, Mennesket og Messias, må karakteriseres som romantisk diktning.Skabelsen, Mennesket og Messias er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet.[48] Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og iNicolai Wergelands gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».[49]
Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet ogDe britiske øyer. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter1840. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.
Poetisk realisme er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor).Nasjonalromantikken viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespillFjeldstuen (1845).[Note 3]Welhaven,Andreas Munch,Jørgen Moe ogA.O. Vinje var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks.Sancthansnatten. Et verk somPeer Gynt (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.
Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til1849, et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst avJørgen Moe og melodi avOle Bull – er karakterisert somsæterjentens søndag i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilteMyllargutenhardingfele for et borgerlig publikum iChristiania. Det skjedde i Logens store sal påOle Bulls initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger iChristiania Theater der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil siimprovisasjoner overnorsk folkemelodier.
Norges svar påbrødrene Grimm i Tyskland er forfatterparetPeter Christen Asbjørnsen ogJørgen Moe, som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr.Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellersP.Chr Asbjørnsen:Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger. Til det nasjonale gjennombrudds menn hører ogsåIvar Aasen ogLudvig Mathias Lindeman. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk,landsmål. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelenÆldre og nyere norske Fjeldmelodier. PrestedatterenOlea Crøger og prestenM.B. Landstad, samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.
Etter1850 endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet størrerealisme i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme.Nyromantikken oppsto i Norden i1890-årene, og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk somWilhelm Krag,Tryggve Andersen,Knut HamsunPan (roman)). IPan spøker ridderromantiske forestillinger.Hans E. Kincks novellesamlingFlaggermusvinger, med undertittelenEventyr vestfra), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning ogessayistikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».
Også den eldre generasjonen med diktere somJonas Lie ogArne Garborg, skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingeneTrold og diktringenHaugtussa, verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.
Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnesJohn Constable i England,Eugène Delacroix ogThéodore Chassériau i Frankrike,Caspar David Friedrich i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at landskapsmaleriet kom i skuddet.
Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert eksperimenterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være emosjonell.[50] I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf.programmusikk.[51]
Utpregede senromantiske komponister varHugo Wolf ogGustav Mahler, begge fra Østerrike, ogRichard Strauss, som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet avførste verdenskrig i1914. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. MenRichard Strauss fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i1949.
Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.[54]
Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog medkristendommen og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var ifølge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald».[55] Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt medpragmatisme,materialisme ogkynisme.
Romantikken ble en avgjørende faktor i1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering avnasjonalstater. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet. Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk.[56][57]
Synet på barn og barndom endret seg med RousseausÉmile som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på1800-tallet og1900-tallet resulterte denne holdningen i en fornyet syn påpedagogikk og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.[58]
Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning påhistorie ogspråk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagenshumaniora. Det er enpositiv subjektiv-kulturellnasjonalisme farget av nasjonalromantikken.
Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning forturismen og for den moderne miljøbevegelsen.
Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene tilJ.R.R. Tolkien (1892–1973), en forfatter som ikke regnes til den romantiske epoken.
^Jf. forøvrigPaulus Svendsens avhandlingGullalderdrøm og utviklingstro.
^Om Wergelands historiesyn, se Øystein Rians artikkel iSåmannen 2008, red. av Kydland, Myhren og Ystad
^Wergeland reagerte på det tilbakeskuende ved nasjonalromantikken. Han ville blant annet bidra til å gjøre bonden politisk aktiv. Jf.Konflikten mellom Wergeland og Welhaven
^«Beethoven Pastoral Symphony (6th): A Love of Nature»,Favorite Classical Composers. Sitat: «How happy I am to be able to walk among the shrubs, the trees, the woods, the grass and the rocks! For the woods, the trees and the rocks give man the resonance he needs.»
^Edvard Beyer iNorges litteraturhistorie b. 2 (1974) s. 40
^Ingard Hauge iApalen: Feskrift til Aslaug Groven Michaelsen 1997, s. s. 42
^Karakteristikken av åndlæren er Wergelands egen, hentet fra et brev til fru Malthe av 10. oktober 1827. Jf. Samlede Skrifter V,1 s. 25.
^Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833), gjenutgitt for første gang i 1995, og med innledning og kommentarer. Sitatet er fra innledningen s. xxv. Jf.Johan Sebasian Welhaven 1832:Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. Welhavens skrift er gjenutgitt mange ganger, og sist i forbindelse med utgivelsen av hans samlede verker ved Ingard Hauge 1990-92.
Nilsson, Albert (1964):Svensk romantik : Den platonska strömningen
Paasche, Fredrik (1932):Norsk litteraturhistorie, bind 2
Schjeldrup, H.K. og Winsnes, A.H. (1959):Den eruropeiske filosofi
Steffens, Henrich (1967): «Indledning til Philosophiske Forelæsninger», ved Emil Boyson, i:Norsk filosofi i det 19. århundre, red. E-A. Wyller og Asbjørn Aarnes
Welhaven, Johan Sebastian:Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. bl.a. gjenoptrykt i hans samlede skrifter 1991-92
Wellek, René (1963):Concepts of Criticism
Wergeland, Nicolai (1933):Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer; ny utgave 1995.
.jpg)
_-_Caspar_David_Friedrich_(MKK%2c_Dortmund).jpg)
