Deripuariske frankerne (latin:Ripuarii) var en undergruppe avfrankerne som bodde i et område langs midtre deler avRhinen i romertiden.
Romernes navn på disse stammene,Ripuarii, med varianteneRipaurii ogRiparii, kan ha sin opprinnelse i ordet for «elvebredde» på latin,ripa, og i så fall henspille på bostedet deres,[1][2] i kontrast til desaliske frankerne, som bodde lenger ute, og har navnet sitt enten etter elvenSal (IJssel)[3] eller etter det at det bodde nær (den salte) sjøen.[4]) Den første som nevner et folk som kan være de samme som ripuarierne, selv om navnet kunne betegne andre elveboere også, erJordanes,[3] som omkring551 fører oppRiparii i verketGetica blantAetius' allierte islaget ved Chalons:
- «Hi enim affuerunt auxiliares: Franci, Sarmatae, Armoriciani, Liticiani, Burgundiones, Saxones, Riparii, Olibriones ...»[5]
I første halvdel av600-tallet ble en lovbok for de ripuariske frankerne skrevet,Lex Ripuaria.[6]
- ^Perry, 1857:48.
- ^Chisholm 1910:35-36.
- ^abPerry 1857:48.
- ^Chisholm 1910:35.
- ^Getica, Jordanes 551 v.191.
- ^Rivers 1986:_?.
- Chisholm, Hugh (1910).Franks, iThe Encyclopædia Britannica: A Dictionary of Arts, Sciences, Literature and General Information, V. 11, ss. 35-36.[1]
- Jordanes (ca. 551 AD).Getica, v. 191. Oversettelsen etter tilgang 1. november 2007.[2]Arkivert 30. desember 2008 hosWayback Machine.
- Perry, Walter Copland. (1857)The Franks, from Their First Appearance in History to the Death of King Pepin. Longman, Brown, Green: 1857.
- Rivers, Theodore John. (1986)Laws of the Salian and Ripuarian Franks. New York: AMS Press, 1986.
- France: Early Frankish Period, iEncyclopædia Britannica, s. 119. Tilgang 1. november 2007, fraEncyclopædia Britannica Online.[3]
