Riksrådsforhandlingene var forhandlinger som foregikk i perioden13. juni–18. september1940 mellom detyskeokkupasjonsmyndighetene og norske representanter, fra 16. juniStortingets presidentskap, etter at de siste norske styrkene haddelagt ned våpnene, ogregjering ogkongehus hadde flyktet tilLondon. Formålet med forhandlingene var fra tysk side å få fram en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten.
Riksrådet skulle erstatteAdministrasjonsrådet som fra 15. april hadde vært det øverste sivile styringsorgan i detyskokkuperte delene av Norge. Stortingsrepresentantene fortok gruppevise avstemninger der de var villige til avsette kongen og regjeringen og dermed oppheveElverumsfullmakten, men forhandligene strandet 18. september fordi tyskerne forlangte å få inn et flertall av NS-medlemmer eller NS-sympatisører som medlemmer av riksrådet. Deretter proklamerteJosef Terboven etkommissarisk råd.
Forhandlingene kom i stand på tysk initiativ, mens bruken av selve ordetriksråd var biskopEivind Berggravs idé, etter mønster av middelalderensriksråd.[1] Om formiddagen onsdag 12. juni avlaHans Dellbrügge et besøk hos biskop Berggrav iOslo bispegård.[2] 38 år gamle Dellbrügge hadde tittelen regjeringspresident, vardr. jur. medforfatningsrett som spesialitet, og var en av Terbovens direkte underordnede. Samme kveld kom Dellbrügge tilbake og møtte, foruten Berggrav, medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiariusPaal Berg.[3] Torsdag 13. juni møtte så Administrasjonsrådets medlemmer hos Dellbrügge iStortingsbygningen og fikk der forelagt et ultimatum: Skulle Norge beholde sin selvstendighet, måtte det skje på Tysklands premisser, hvis ikke ville Norge måtte styres som et tyskprotektorat.[4] Premissene var at Stortinget skulle sammenkalles til møte på Eidsvoll og vedta at regjeringen og kongehuset måtte avskaffes og at det måtte velges en ny regjering.[4] I forståelse med Administrasjonsrådet avla Berggrav samme kveld et besøk i den svenske legasjonen i Inkognitogaten 27 derJohan Beck-Friis var svensksendemann.[5] Formålet med besøket var å bruke Sverige som en kanal overfor tyske myndigheter til å få dem til å lempe på kravene.[5]
Fredag 14. juni var det et møte i Administrasjonsrådets lokaler iregjeringsbygningen. Foruten Administrasjonsrådet deltok Paal Berg, Eivind Berggrav, Stortingets visepresidentMagnus Nilssen og LOs fungerende lederElias Volan.[6] Samme kveld og dagen etter var det nye møter der også flere representanter for Arbeiderpartiet, Bondepartiet, Høyre og Venstre deltok. De 22 deltakerne skrev under på en anmodning til Høyesterett om å innkalle Stortinget til møte for å etablere et riksråd.[7] Berg, Berggrav ogOle F. Harbek fra Administrasjonsrådet ble utpekt til å forhandle med Rikskommisariatet.[8] De tre møtte Dellbrügge om kvelden 15. juni der han viste til at Stortinget en gang før hadde avsatt en konge (7. juni 1905), og at dette kunne gjøres igjen.[9]
Søndag 16. juni var det nytt møte i regjeringsbygningen der de tre forhandlerne redegjorde for at de ikke kom videre, ogStortingets presidentskap ble gitt ansvaret for videre forhandlinger.[10] Høyesterett hadde dagen før utarbeidet etP.M. der det ble slått fast at det ville være grunnlovsstridig av Stortinget å avsette regjeringen og kongen. Dette P.M. ble imidlertid ikke framlagt i møtet.[11]
Presidentskapet bestod av visepresidentMagnus Nilssen (Ap), som var fungerende stortingspresident iCarl Joachim Hambros fravær, odelstingspresidentPeter Olai Thorvik (Ap), visepresident i OdelstingetNeri Valen (V),lagtingspresidentGabriel Moseid (Bp) og visepresident i lagtingetAndreas Moan (Ap). Dessuten varIvar Lykke oppnevnt av Høyre til å delta i forhandlingene i stedet for stortingspresident Hambro.[10] Biskop Berggrav deltok fortsatt i den norske forhandlingsdelegasjon, i egenskap av å være tyskkyndig.
Om kvelden 16. juni holdt kong Haakon en fem minutter lang radiotale til det norske folk. Dette var hans første tale etter at han og regjeringen kom til London. I talen sa kongen at han sammen med regjeringen «ville ta hånd om de mange administrative, finansielle og politiske saker». Han viste også til 1814 og 1905 og avsluttet med å sitere fra «Ja, vi elsker» om Gud: «Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut».[12] Like før talen ble holdt mottok kongen en henvendelse som kom fra forhandlerne i Oslo om ikke å holde talen. Paal Berg hadde henvendt seg til Norges minister i Stockholm,Johan Wollebæk, som via den britiske minister i Stockholm formidlet anmodningen til det britiske utenriksdepartementet.[13]
Tyskerne framsatte en rekke krav som ble godtatt av Stortingets presidentskap27. juni, mot atVidkun Quisling skulle holdes unna. Kravene var:
I juli forlot Quisling landet og presidentskapet skrev brev til kongen som svarte i en radiosending overBBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folketsmotstand mot okkupantene.
IBerlin hadde Quisling mange støttespillere som overtalteHitler til å sende Quisling tilbake til Norge mot rikskommissærJosef Terbovens ønske. De norske forhandlerne gikk med på også disse kravene og etter flere voteringer i september vedtok Stortinget avtalen med 92 mot 55 stemmer.
Stortinget slapp med skammen da forhandlingene sprakk18. september etter at tyskerne forlangte å få inn fem NS-statsråder. I en radiotale25. september forkynte Terboven dannelse av etkommissarisk råd med et flertall av NS-statsråder der Vidkun Quisling ikke hadde noen formell rolle, men der han hadde regelmessige møter med de kommisariske statsrådene i egenskap av å være NS-leder.[14]