Hans far, hornblåseren Franz Joseph Strauss (1822–1905), var enkemann etter en kone som døde avkolera, da han giftet seg med sin andre kone og i en alder av 42 ble far til sitt første barn, Richard Strauss. Gutten vokste opp som vitne til det anspente forholdet mellom sin hissige far («Han var en såkalt karakter», skrev sønnen senere) og sin vennlige mor som etter hvert fikk problemer med nervene. Hun hjalp sønnen å transkribere hans første verker, og faren hans sørget for å fremføre trettenåringens første komposisjoner med orkesterklubben han var medlem av, selv om han mislikte sønnens interesse for musikken tilRichard Wagner ogFranz Liszt.[10]
I september 1894 giftet Richard Strauss seg medsopranen Pauline de Ahna (1863-1950), en verdenskjentLied-sangerinne som gjorde seg 11 år yngre enn hun var av karrierehensyn. Som kapellmester fridde han til henne under en turbulent prøve påGuntram. Pauline var betenkt med tanke på sitt svært skiftende humør, men det ble ekteskap og bryllupsreise tilVenezia. Sønnen Franz Alexander («Bubi») ble født i april 1897. Fødselen var livstruende, så det kom ikke flere barn. I 1906 avsluttet Pauline sin karriere, noe hennes mann beklaget: «Det er for galt at hun ble en slik eksepsjonellhusmor og mor så tidlig!»[11]
I1880-årene og1890-årene konsentrerte han seg om å komponere symfoniske verk basert på episke beretninger («tonedikt»). Dette er orkesterverker som har til hensikt å skildre bestemte hendelser eller visjoner gjennom toner. For eksempel er tonediktetAlso sprach Zarathustra en illustrasjon avNietzsches verk.Eine Alpensinfonie forteller om en dramatisk dag iAlpene.
Strauss' musikk er utpregetromantisk, hovedsakelig tonal og med tydelig melodisk struktur. Den preges imidlertid også av komponistens særegneekspresjonistiske tonespråk, avanserteharmonier og oppfinnsomme bruk avdissonanser. Orkestreringen er kompleks, og gjør bruk av allesymfoniorkesterets instrumenter. Musikken har klare likheter med tonespråket tilRichard Wagner.
Richard Strauss' politiske oppfatning er omstridt. Han var i årene1933–1935 president forReichsmusikkammer, en avdeling avJoseph Goebbels'Reichskulturkammer som hadde som oppgave å ensrette musikklivet iDet tredje rike. Her kom han snart i konflikt medWilhelm Furtwängler. Strauss underskrev et manifest motThomas Mann i 1933, og til sin 70-årsdag i 1934 mottok han innrammedeportretter medautografer fraAdolf Hitler og Goebbels, dedisert til «den store ærverdige tonemester med respektfull takknemlighet». Om seg selv sa han: «Jeg er det siste fjellet i en mektig fjellkjede. Etter meg kommerlavlandet.»[13] Men han sa også om seg selv: «Jeg er kanskje ingen førsteklasses komponist, men jeg er en førsteklasses annenklasses komponist.»[14]
Strauss hadde enorm prestisje i sin posisjon som Tysklands største dalevende komponist, forAlban Berg,Anton Webern ogArnold Schönberg varjøder. Dalibrettisten hans, von Hofmannstahl, døde, innledet Strauss (som ikke hadde maktet å gå i vennens begravelse[15]) i stedet et samarbeid medStefan Zweig som fikk inntrykk av at Strauss' støtte til Hitlers regime skyldtes personlig ambisjon og streber-mentalitet, like mye som ønsket om å skåne familien for ubehag. Strauss' svigerdatter Alice von Grab-Hermannswörth (1904-91) var jødinne, og de to sønnesønnene dermed halvjøder.Alfred Rosenberg klaget i 1934 til Goebbels over at Strauss var for overbærende mot jøder, og Goebbels prøvde seg med en bløff om at det var skjedd en forveksling med forfatterenArnold Zweig som var utvandret tilØsterrike. Strauss roste Hitlers musikksmak, og da jødenBruno Walter ble oppsagt fra sitt orkester, overtok Strauss en konsert for ham. DaArturo Toscanini ga oppfestspillene i Bayreuth, overtok Strauss også her.[16]
Som leder forReichsmusikkammer plasserte Strauss vennene sine i lederstillinger. Med Stefan Zweig som librettist skapte han operaenDie schweigsame Frau («Den tause kvinnen»), basert på en novelle avBen Jonson og med planlagt uroppføring iDresden sommeren 1935. Myndighetene ville ha Zweigs navn fjernet fra plakatene fordi han var jøde, noe Strauss fikk forhindret, men operaen fikk bare to forestillinger i Dresden. Stefan Zweig skrev i juni 1935 et brev til Strauss der han foreslo at deres samarbeid fortsatte i det skjulte, slik at Zweig ga instrukser til en stråmann. Dette var Strauss uenig i, men svarbrevet hans ble oppsnappet avGestapo og kom aldri Zweig i hende. Strauss hadde ikke hatt anelse om at han ble overvåket, men nå falt han i unåde. I brevet skrev han til Zweig at han ikke handlet «somgermaner», men utelukkende ut fra «kunstnerisk pliktbevissthet». Han oppfordret til fortsatt samarbeid, undertegnet «den stadig like sta Richard Strauss» og hilste til Zweigs familie. Dermed falt han i unåde. Hitler nektet ham å ta oppdrag i Tyskland, men han fikk lov å bli boende i landet, og han fikk reise inn og ut som han ville. Familien ble heller ikke plaget. Strauss klarte seg pga sitt internasjonale publikum og dirigerte i utlandet, men ikke en gang avbrekket under deolympiske leker i1936, der han hadde komponert åpningshymnen, førte til noen endring. Som de fleste hadde han ikke forstått at nazismens iboende natur var en ustanseligradikalisering, der tilintetgjørelse av jøder ogkommunister var hovedtrekkene, og bare den uvanlige posisjonen han hadde oppnådd i forkant, sørget for relativ beskyttelse.[17]
Dette verket ble ansett som tapt, men rekonstruert i2014.[19] I1938 skrev han dessuten denpasifistiskeenakters operaenFriedenstag (= Fredsdag).
I 1942 tok Richard Strauss med seg familien tilWien, der Alice og barnebarna stod underBaldur von Schirachs beskyttelse som byensGauleiter. Men mot slutten av krigen, en gang Strauss var bortreist, ble Alice arrestert og fengslet i flere dager. Det var så vidt Strauss fikk henne løslatt. Han flyttet deretter familien tilGarmisch der de satt ihusarrest til krigen var over. I tillegg ble mange av Alices slektninger deportert tilTheresienstadt. Strauss skrev forgjeves og ba om å få dem satt fri, og reiste til sist selv til leiren og meldte seg personlig, også det forgjeves. Alle ble drept, enten der eller i andrekonsentrasjonsleire.[20]
Svigerdatteren Alice var fra starten en uunnværligsekretær for sin svigerfar. En gang sa han til henne:Gelt, Alicerl, wir zwei sind die einzigen in dem Haus, die was arbeiten. («Vel, Alice, vi to er de eneste i huset som gjør noe arbeid.») Hun løste den vanskelige oppgaven med trygg transport av familiensarkiver og verdisaker som var truet medbeslagleggelse, fra Wien til huset i Garmisch. Etter sin svigerfars død vedlikeholdt hun arven etter ham frem til sin egen død i 1991. Av barnebarna ble Richard (1927-2007) operadirektør, mens Christian (f. 1932) studerte medisin. Richards andre kone, Gabriele Strauss-Hotter, var utdannetbibliotekar og tok seg av arkivene.[21]
I sin samtid var Strauss kjent for å skrive teknisk krevende musikk, og etter første prøve på et nytt verk skal en av hornistene i orkesteret ha kommet bort til ham. «Herr Strauss, jeg tviler ikke på at De klarer å spille denne passasjen påpianoet, men påwaldhorn er det faktisk helt ugjennomførbart.» Strauss skal da ha svart: «Min gode mann, der tar De feil. Jeg klarer ikke å spille det på piano heller.»
