Resitativ (avitalienskrecitare: «foredrag»)[1] er talenær sang (sang som minner om tale) brukt ioperaer,kantater,messer ogoratorier, som i ulike utforminger har vært i bruk siden ca. 1600. Opphavet ligger imonodi, en musikkform som ble utviklet i Italia i overgangen mellomrenessansen ogbarokken. Utviklingen av resitativet er tett knyttet tilgeneralbassen.
Under framføringen av et resitativ kan sangeren i varierende grad deklamere teksten rytmisk fritt:seccoresitativet som bare akkompagneres av enbasso continuo tillater den største rytmiske friheten, mensaccompagnato-resitativet har orkesterstøtte, noe som fører til at den rytmiske friheten blir mindre.
I operaformeneseria ogbuffa drives handlingen framover under resitativene, mensariene sjelden inneholder annet enn statiske betrakninger.
Et kjent resitativ er introduksjonen av hovedtemaetFreude, schöner götterfunken... på begynnelsen av siste sats iBeethovens 9. symfoni.
