Resesjon (fraengelskrecession, fralatinrecessio, «nedgang», «tilbakegang»)[1] er imakroøkonomi normalt definert som et fall i et landsbruttonasjonalprodukt (BNP) i to eller flere påfølgende kvartaler. Resesjoner fører ofte med seg økendearbeidsledighet og enten fallende eller sterkt økende priser (deflasjon ellerstagflasjon). Et av trekkene som sentralbankene bruker for å forsøke å motvirke resesjoner, er å skru opp renten i oppgangstider, for å redusere økonomisk vekst til et nivå som er forsvarlig, og å skru ned renten i nedgangstider, for å stimulere økonomien[2].
En langvarig eller særlig alvorlig resesjon blir kalt endepresjon. Den mest kjente depresjonen fulgte i kjølvannet avbørskrakket påWall Street iUSA i1929. Denne blir kaltden store depresjonen.
Det finnes flere typer resesjoner: I en V-formet resesjon vil økonomien synke mye en periode, for så å øke igjen. Det regnes som den normale typen resesjon. I en U-formet resesjon, vil økonomien være dårlig i en lengre periode før den øker til samme nivå. I en W-formet resesjon vil økonomien synke en periode, deretter øke mye, før den får en ny smell. Det kalles gjerne «dobbeldip». I en L-formet resesjon synker økonomien, og stagnerer på et lavere nivå.
Resesjonen i USA i 1953 var en V-formet resesjon.
Resesjonen i USA fra 1973 til 1975 var en U-formet resesjon, hvor økonomien var dårlig i flere år, før den økte igjen.
Resesjonen i USA på tidlig 1980-tall var en W-formet resesjon, hvor man fikk en såkalt «dobbeldip».
Japans resesjon var en L-formet resesjon, hvor økonomien ikke tok seg opp igjen til gamle nivåer.
