Religion[a] er en fellesbetegnelse for uliketrosforestillinger ogkulturelle handlinger som forutsetter atvirkeligheten omfatter mer enn den fysiske, målbare verden. Religioner presenterer gjerne svar på menneskerseksistensielle undring, og innebærer som oftest en overbevisning om at det finnes én eller flereguder (monoteistiske ogpolyteistiske religioner) eller andreovernaturlige vesener. Dette skiller religion fralivssyn som ikke nødvendigvis innebærer en tro på noe ikke-fysisk.
Religion og religiøsitet er menneskers forhold til dethellige, spirituelle og guddommelige, og de troende kan kommunisere medåndsmaktene gjennombønn,offer ellerriter.Myter, fortellinger og symboler er også vanlig i religion. Gudsdyrkelsen er ofte organisert i grupper og samfunn, og tradisjoner spiller stor rolle.
I 2017 oppga anslagsvis 84 prosent av jordas 7 milliarder at de var tilknyttet en religion.[1] Av de store verdensreligionene haddekristendommen 2,2 milliarder tilhengere,islam 1,6 milliarder,hinduismen 1 milliard ogbuddhismen 500 millioner. 1,1 milliarder hadde «ingen religiøs identitet».
Forskning på religion kallesreligionsvitenskap. Selv om det er vanlig å skille mellom religion ogmagi, tro ogovertro, er det kvalitative likheter. Mensdeister ogteister tror på guder, trorateister ikke på noen av dem.Agnostikere fremhever at ingen har sikker kunnskap om guder og det oversanselige.
Begrepet «religion» er overtatt fra detlatin «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene») viaanglo-frisisk «religiun» og oldfransk, hvor den nåværende formen «religion» betød «religiøst fellesskap.» Den nåværende betydningen kan spores tilbake til 1530-tallet.[2]
Religio hadde flere betydninger på latin: 'Gudsfrykt', 'fromhet', 'hellighet', men også hensikt, betenkelighet, skruppel, plikt, samvittighetsfullhet eller overtro. De tidligste skriftkildene for bruken av begrepet finnes iPlautus' komedier (ca. 250–184 f.kr.) og hosCato den eldre (234–149 f.kr.).[3]HosCicero (106-43 f.Kr.) stammerreligio frarelegere, med den bokstavelige betydningen «gjenopplese, gjensamle, gjenutvikle», men forstått som «'overveiende, med omhu». Cicero benyttet her begrepet med tanke på tempelkulten, hvor det ble utvist en nøye aktsomhet. Slikreligio – den samvittighetsfulle overholdelse av overleverte regler – satte han opp motsuperstitio – etter den opprinnelige betydningen avekstase – som en overdreven form for religiøsitet, eksempelvis det å be eller ofre i dagevis.[4]
I det 4. århundre oppga den kristneapologetenLactantius en annen etymologisk opprinnelse forreligio, nemlig ireligare med den bokstavelige betydningen «å binde seg til» i betydningen at «trosbåndet» binder den troende til Gud. Dette var også enpolemikk mot Ciceros skille mellomreligio ogsuperstitio.[5]
Begrepetreligio, alternativtreligiosus, ble brukt ommiddelalderenskirkeordner. Betydningen er bevart iden romersk-katolske kirkeskirkerett. I middelalderen og i den tidlige moderne tid kunne de troendes fellesskap bli beskrevet gjennom begrepene – (latin)fides - «tro» – (latin)lex – «lov» og – (latin)secta – «retning, parti».Religion kom til at bety en lære som, alt etter overbevisning, kunne holdes for falsk eller sann. Først etterreformasjonen, og spesielt iopplysningstiden kom en mer abstrakt betydning til, i likhet med de nåtidige utlegninger av religions-begrepet.
I de fleste ikke-europeiske språk fantes ikke noen presis oversettelse av ordetreligion før det 19. århundre.
Det finnes ingen enighet blant forskere om hvordan begrepet religion skal defineres. De fleste definisjoner er enten for snevre, slik at noen religioner faller utenfor definisjonen (for eksempel: «religion er kommunikasjon med overnaturlige vesener.»)[6][7]– eller definisjonene er for brede slik at forhold som ikke naturlig regnes som religion blir inkludert. De fleste definisjoner av religion faller i to hovedgrupper: Substansielle definisjoner og funksjonelle definisjoner.
Substansielle definisjoner søker å beskrive religionenes felles innhold ut fra deres innhold (substans). Da tar man utgangspunkt i menneskers tro på bestemte fenomener som går ut over det hverdagslige.[8] Eksempler på slike fenomener kan være troen på en gud, påånder eller påmagi.
Funksjonelle definisjoner prøver å beskrive religion ut fra hva den gjør med mennesker og/ellersamfunn.[9] Eksempler på slike funksjoner kan være at religion skaper mening ogidentitet for det enkelte menneske, gjennom å gi svar på hva som er meningen med livet, hvorfor mennesket er til, og hva som skjer etterdøden.
Andre funksjonelle definisjoner fokuserer på at religion først og fremst har ensosial funksjon gjennom å skape et felles verdigrunnlag for en nasjon eller en annen type sosial gruppe. Eksempler på dette er kristendommens rolle iEuropa imiddelalderen, og indianskekulter knyttet tiltotem. Den islamske republikkenIran er et moderne eksempel. Men religion er også en viktig identitetsskaper for mindre grupper av mennesker. Oppblomstringen av religiøsitet i enkelte grupper av innvandrere kan delvis forklares ved dette sosialeaspektet av religion.[10]
Religionsforskere skiller mellom ulike uttrykk (dimensjoner) for det religiøse livet. En av de mest kjente definisjonene er gitt av Ninian Smart, som sier at enhver religion er kjennetegnet av 7 ulike dimensjoner:[11]
Begrepet religion beskriver en mer eller mindre fast definert, organisert utøvelse og/eller troslære knyttet til eksistensielle spørsmål. Men i dag anser stadig flere mennesker seg som religiøse elleråndelige, men uten å ha noen tilknytning til en bestemt religion. Dette har blitt beskrevet som «religion smurt tynt utover».[12]
Den rumenske religionsforskerenMircea Eliade hevder at så godt som alle mennesker er religiøse – selv de som hevder at de ikke er det.[13] Han omtaler derfor mennesket somhomo religiosus – «det religiøse mennesket».[14]
Sentralt i de fleste større religioner er troen på en eller flere guder eller høyere makter. Unntaket her erbuddhismen, der Læren (det vil si Buddhas lære om de fire edle sannhetene og den åttefoldige veien som skal lede til et mer tilfredsstillende liv og på lang sikt, etter mange liv,Nirvana) utgjør den åndelige kjernen. Rendyrket buddhisme erkjenner ikke noe overnaturlig vesen, men det er ikke uvanlig i østre Asia, der buddhismen er mest utbredt, at mennesker er tilhengere av flere religioner og dermed involverer en eller flere guder i sin tro. Mange buddhister praktiserer religiøse ritualer som er konsistente med tro på en gud.Taoisme ogjainisme holder heller ikke en gud som det helligste i sine respektive trosoppfatninger.
Kjennetegnende for de tidligste historiske religionene erpolyteisme ogantropomorfe guder, det vil si at gudene var mer eller mindre menneskelignende. Forestillingene om disse guder har blitt bevart litterært i epos somIliaden ogMahabharata, i kunstnerisk form som gravmalerier og statuer. Polyteistisk praksis blir polemisk skildret i jødiske og kristne skrifter. I de egyptiske, indianske, indiske og greske religionene forekom dessuten dyreguder og dyrelignende guder, somPan ogGanesha.
I polyteistiske religioner har guder gjerne ulike virkeområder som tilsvarer verdslige forhold, som avlinger, kjærlighet, fruktbarhet med mer. Gudene er ofte hierarkisk ordnet.
Den germanske eller nordiske religionenåsatru er et annet eksempel på et polyteistisk religiøst system.
Greske religion ble også preget av dyrkingen av helter, som var mennesker med overnaturlige styrker, og som inntok en mellomstilling mellom guder og mennesker.
I blant annet indianske,afrikanske og østasiatiske religioner forekommer en tro påÅnder som ikke har noe kjent motsvar i de kulturene som er nevnt over. Det abstrakte gudsbegrepet som forekommer innen nyåndelige bevegelser er et resultat av sammenført tankegods fra buddhismen og vestlige religioner. Historisk tilsvarer dette den hinduistiskepanteismen som vesten kom i kontakt med underhellenismen.
Utbredt over verden er også forfedredyrking, blant annet i Japan, hvor landets ledere dyrkes. den romerske keiserAugustus lot seg utrope til gud (divus); et herskersyn som forekom også i Egypt.
Monoteisme er kjent fra blant annetzoroastrismen samt frajødedommen og de religionene som har utviklet seg fra den; de såkalteabrahamittiske religionene. Gudsbegrepet i disse religionene erantropomorft: mennesket er skapt i gudens bilde, hvilket omvendt gir at den ene allmektige guden er lik menneskene. Også den abrahamittiske gudensengler er i fysisk henseende menneskelignende.
Deisme er, i motsetning tilteisme, troen på at den høyere makten er avleggs og uoppnåelig og ikke griper inn i verdslige anliggender.Pandeisme er en kombinasjon av deisme ogpanteisme.
Ateisme (ikkegudstro) betegner oppfatninger der troen på atguder og andre overnaturlige vesen fins ikke er til stede. Ateisme innbefatter ofte, men ikke nødvendigvis, et aktivt avstandstagende fra religiøs tro og kult, noe som betraktes som overtro.Ateisme kan også være en beskrivende term for et religiøst eller filosofisk system som mangler en egentlig gudsforestilling, for eksempel visse former for buddhisme.
Agnostisismen utelukker ikke muligheten av at mektige vesen kan eksistere, men mener at det til dags dato ikke er hverken behov for dem eller bevis for deres eksistens.
Fem av verdens religioner er så omfattende at de kallesverdensreligioner. Disse er utbredt i store deler av verden og omfatter hver for seg flere hundre millioner mennesker. De tre store verdensreligionene med utspring i Midtøsten,kristendom,jødedom,islam ermonoteistiske. De to store religionene fra Sør-Asiahinduisme ogbuddhisme er basert på helt andre forestillinger om verden.[15]
Andre religioner som har en betydelig tilhengerskare ersikhisme,shintōisme,bahai ogjainisme. Ulike former foranimisme ogsjamanisme er fortsatt utbredt i noen verdensdeler, mens nyere religioner som ofte kategoriseres somNew Age har et stort og voksende antall tilhengere.
Jødedom er den eldste abrahamittiske religionen, med opprinnelse i folket ioldtidens Israels og Judeas. Primært er jødedommen basert påTorahen, en tekst noen jøder mener ble overlevert til folket i Israel gjennom profetenMoses. Denne, sammen med resten avden hebraiske Bibelen ogTalmud, er de sentrale tekstene i jødedommen.Det jødiske folket ble spredt etter ødeleggelsen avtempelet i Jerusalem i år 70 e.Kr. I dag er det rundt 13 millioner jøder, om lag 40 prosent bor i Israel og 40 prosent i USA.[17]
Bahai er en abrahamittisk religion grunnlagt i det 19. århundre i Iran som siden har spredt seg over hele verden. Den forkynner en enhet av alle religiøse filosofier og aksepterer alleprofeter innen jødedom, kristendom og islam, samt ytterligere profeter inkludert religionens grunnleggerBahá'u'lláh.
Mindre regionale abrahamittiske grupper omfattersamaritanisme, som hovedsakelig finnes i Israel og påVestbredden).
Midtøsten rommer mange religiøse minoriteter med før-islamske røtter.
Zoroastrismen er en religion og filosofi basert på læren til profetenZarathustra (Zoroaster) i det 6. århundre f.Kr. Tilhengerne tilber skapergudenAhura Mazda. Zoroastrisk religion erdualistisk, godt og ondt har forskjellige kilder.
Mandeanismen er en monoteistisk religion med et sterktdualistisk verdensbilde. Mandeanistene omtales noen ganger som "de sistegnostikerne".
Drusernes tro har utspring i Sjia-islam, men blir i dag ansett som en egen religion. Den er utbredt i Libanon, Syria og Israel.
Yazdanisme er en gruppe religioner knyttet til forhistoriske tradisjoner somMithraisme ogGnostisisme, men med historisk bakgrunn i islam. De kjennetegnes av enesoterisk struktur og bygger sin myter rundt et hierarki av engler. De viktigste er
Jesidismen hovedsakelig utbredt blant kurdere i Irak, Tyrkia og Armenia.
De ulike religionene som har sin opprinnelse i Sør-Asia utgjør en egen gruppe som skiller seg markant fra demonoteistiske tros-systemene fra Midtøsten.
Hinduisme er et konglomerat av religiøse grupper som er grunnlagt eller praktiseres pådet indiske subkontinentet, og har sine røtter i forhistorisk tid.[18] Hinduisme er ikke en monolittisk religion, men en religiøs kategori som inneholder dusinvis av forskjellige filosofier og rituelle tradisjoner. Tradisjoner som aksepterer de vediske skriftenes autoritet, og har felles konsepter som inkludererkarma,kaste,reinkarnasjon,mantraer ogyantraer sammenfattes i dag under betegnelsenSanatana Dharma. Hinduismen karakteriseres ofte som eldste religionen som fortsatt praktiseres,[19][20] Man regner med fire hovedretninger:
Shaktisme som forutsetter at de kvinnelige energier er de grunnleggende, og tilber kvinnelige guddommer somKali ogDurga.
Jainismen en gammel indisk religion med utgangspunkt iParshvas (9. århundre f.Kr.) ogMahaviras (6. århundre f.Kr.) lære. Blant doktrinene er et forbud mot all slags vold mot alle levende vesener. Jainer finnes særlig i India.
Buddhismen ble grunnlagt avSiddharta Gautama i det 6. århundre f.Kr. De fleste buddhister er enige om at Buddhas lære tar sikte på å hjelpe sansende vesener å avslutte sin lidelse (dukkha) ved å forståtilværelsens sanne natur, og dermed unnslippe syklusen av lidelse og gjenfødelse (samsara) og oppnånirvana.
Theravada, som hovedsakelig praktiseres påSri Lanka og i Sørøst-Asia i tillegg til folkereligioner, er en retning innen buddhismen som deler noen kjennetegn ved indiske religioner. Den er basert på en stor samling av tekster kaltPalikanonen.
Mahāyāna (ellerDen store vogna) praktiseres i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Denne retningen innen buddhismen legger vekt på universell medfølelse og dealtruistiskebodhisattva-idealene. Retninger innen mahayanabuddhismen omfatterZen,Det rene land ogSoka Gakkai.
Vajrayana dukket først opp som en buddhistisk retning i India i det tredje århundre e.Kr.[21] Den er i dag mest utbredt i Himalayaregionen, men strekker seg over hele Asia.[22]
To nye buddhistiske retninger som er verdt å nevne erHoa Hao ogDalitbevegelsen, som har utviklet seg uavhengig av hverandre i det 20. århundre.
Sikhismen er en monoteistisk religion grunnlagt på læren tilGuru Nának og ti påfølgendeSikh-guruer i det 15. århundre iPunjab. Sikhene finnes særlig i India.
Nyreligiøse bevegelser, som kan være ny i opprinnelse eller en del av en bredere etablert religion, inkluderer:
Shinshūkyō er en generell kategori for et bredt spekter av religiøse bevegelser grunnlagt i Japan siden det 19. århundre. Disse bevegelsene har nesten ingenting til felles bortsett fra opprinnelsestedet. De største religiøse bevegelser sentrert i Japan inkludererSoka Gakkai,Tenrikyo ogSeicho-no-ie blant hundrevis av mindre grupper.
Raëlisme er en ny religiøs bevegelse grunnlagt i 1974 som forkynner at menneskene ble skapt av romvesener. Det er tallmessig verdens størsteUFO-religion.
Noahidisme er en bibelsk-talmudisk og monoteistisk ideologi for ikke-jøder basert påNoahs syv lover, og på de tradisjonelle tolkningene av disse innenfor jødedommen.
Scientologi lærer at folk er udødelige vesener som har glemt sin sanne natur. Deres metode for åndelig rehabilitering er en type rådgivning som kalles «revisjon», hvor utøvere tar sikte på å bevisst gjenoppleve smertefulle eller traumatiske hendelser i fortiden for å frigjøre seg fra de begrensende effekter de har.
Eckankar er enpanteistisk religion med det formål å gjøre Gud en hverdagslig virkelighet i ens liv.
Wicca er ennypaganistisk religion først popularisert i 1954 av den britiske embetsmannen Gerald Gardner, som involverer tilbedelse av en Gud og en Gudinne.
Neodruidisme er en religion som ønsker å fremme harmoni med naturen. Religionen har hentet mye inspirasjon fra praksisen tildruidene.
Satanisme er en bred kategori av religioner som for eksempel tilber Satan som en guddom (teistisk satanisme) eller bruker Satan som et symbol på kjødelighet og jordiske verdier (LaVey-satanisme).
Åsatru elleråsatro er en gren innenfor et mangfold avnyhedenske trosretninger, og betegner flere nyreligiøse ogsubkulturelle bevegelser som henter inspirasjon inorrøn mytologi.
Enhetsbevegelsen grunnlagt av Sun Myung Moon (1920-2012) i Sør-Korea, lærer at idealet Gud vil realisere, dreier seg ikke bare om en individuell enhet mellom sinn og kropp, men også enhet mellom mann og kone, i våre familier, samfunn, land, globalt og både i den fysiske og den åndelige verden, samt enhet mellom Gud og menneske.
Tabellen gir en oversikt over hvor mange tilhengere de ulike verdensreligionene har i 2010, og hvor mange de vil forventes å ha i år2050. Oversikten innbefatter også ikke-troende. Tallene er basert på en studie som amerikanskePew Research Center publiserte i 2015. Undersøkelsen tar utgangspunkt i en befolkningsprognose utarbeidet av FNs i 2010 som forventer at verdens befolkning vil stige til 9,3 mrd i 2050 (medium variant).[23]
Religion / Gruppe
Antall i 2010
Andel i 2010
Antall i 2050
Andel i 2050
Endring i antall (og prosent)
Endring i andel
Fertilitetsrate (2010-2015)
Alderssammensetning (0–14 år / 15–59 / 60 +)
Konvertering
Muslimer
1,60 mrd
23,2 %
2,76 mrd
29,7 %
1,6 mrd. (+73 %)
Økning på
28 %
3,1 barn per kvinne
34 % / 60 % / 7 %
3,2 mill
Kristne
2,17 mrd
31,4 %
2,92 mrd
31,4 %
750 mill (+35 %)
Uendret
2,7 bpk
27 % / 50 % / 14 %
-66,1 mill
Ikke-troende1
1,13 mrd
16,4 %
1,23 mrd
13,2 %
99 mill. (+9 %)
Nedgang på 20 %
1,7 bpk
19 % / 68 % / 13 %
61,5 mill
Hinduer
1,03 mrd
15 %
1,38 mrd
14,9 %
352 mill. (+34 %)
Nedgang på 1 %
2,4 bpk
30 % / 62 % / 8 %
0
Buddhister
488 mill
7,1 %
486 mill
5,2 %
-1,5 mill. (-0,3 %)
Nedgang på 27 %
1,6 bpk
20 % / 65 % / 15 %
-2,9 mill
Folkereligioner2
405 mill
5,9 %
449 mill
4,8 %
45 mill. (+11 %)
Nedgang på 19 %
1,8 bpk
22 % / 67 % / 11 %
2,6 mill
Andre religioner3
58,2 mill
0,8 %
61,5 mill
0,7 %
3,3 mill. (+6 %)
Nedgang på 13 %
1,7 bpk
21 % / 65 % / 14 %
1,9 mill
Jøder
13,9 mill
0,2 %
16,1 mill
0,2 %
2,2 mill. (+16 %)
Uendret4
2,3 bpk
21 % / 59 % / 20 %
-0,3 mill
Totalt / Gjennomsnitt
6,896 mrd
100 %
9,307 mrd
100 %
2,41 mrd (35 %)
—
2,5 bpk
—
—
Fotnoter
Ateister, agnostikere og folk uten tilknytning til religion.
Tradisjonelle religioner man typisk finner iAfrika samt religion til urfolk (naturreligioner) i Amerika, Asia og Australia. Kinesiske folkereligioner er også innbefattet.
De er prognosert å gå ned fra 0,2 % til 0,17 %, men siden man vil avrunde for så små tall blir de stående med samme tall som i 2010.
Tabellen viser at muslimer er den eneste gruppen som forventes å øke rasker enn befolkningen på verdensbasis. Deres andel av verdens befolkning vil derfor forventes å bli noe større i 2050 og vil bli nesten jevnstore med gruppen kristne. Den muslimske delen av befolkningen hadde en årlig vekst på 1,8 % i perioden 2010-2015, mens den årlige veksten for verden forøvrig var på 1,1 %. Den årlige veksten for muslimer vil imidlertid synke og forventes være på 1 % i 2050. Gruppen kristne og hinduer vil ha en økning som er i takt med den globale befolkningsøkningen. Deres andel av verdens befolkning vil dermed forventes å være den omtrent den samme som i 2010. Også gruppene Andre religioner, Folkereligioner og ikke-troende vil ifølge prognosen øke, men likevel betydelig mindre enn befolkningen på verdensbasis. Dette gjør at deres andel av verdens befolkning vil bli noe mindre enn i 2010. Buddhistene er den eneste gruppen som forventes å gå litt tilbake i antall. Derfor vil deres andel av verdens befolkning få den største tilbakegangen. Gruppen ikke-troende forventes å øke med 100 millioner, fra 1,1 til 1,2 milliarder. Til tross for det vil dens andel av verdens befolkning reduseres fra 16 % til 13 %. Gruppen vil likevel øke sin andel betydelig i Europa og Nord-Amerika.
Afrika sør for Sahara (Sub-Sahara) forventes å få den største befolkningsøkningen av alle regionene i studien. Befolkningsandelen i denne regionen vil øke til 20 % i 2050 (mot 12 % i 2010). Andelen i regionen Midtøsten og Nord-Afrika vil forventes å øke fra 5 % til 6 %. Videre vil regionen Asia-Stillehavet forventes å ha en nedgang fra 59 % til 53 %, Latin-Amerika en nedgang fra 9 til 8 %, Nord-Amerika en nedgang fra 5 til litt under 5 % og Europa en nedgang fra 11 til 8 %.
Undersøkelsen prosjekterer videre med at antall muslimer vil passere antall kristne rundt 2070. Det forventes videre at de to religionene vil utgjøre over to tredjedeler (69 %) av verdens befolkning i år 2100 (mot 61 % i 2050 og 55 % i 2010).
Ifølge Pew Research Center vil fordelingen i all hovedsak styres av fertilitetsrate og aldersammensetning. Konverteringer vil bare utgjøre en liten del av endringene. Størst er konverteringen hos kristne og ikke-troende. Gruppen kristne vil ha et forvente nettotap på 66 millioner, mens gruppen ikke-troende vil få en forventet økning på over 61 millioner. Hos de andre religionene er det forventet at konverteringer vil utgjøre en langt mindre del. Gruppen folkereligioner vil etter prognosene få en tilvekst i form av konverteringer på 2,6 millioner, noe som er av en viss betydning siden den er en av de minste gruppene. Konverteringer vil få størst betydning i Europa og Nord-Amerika.
.jpg)
