Relieff (viafranskrelief, fraitalienskrilievo, avledet avrilevare, «løfte på nytt»; opphøye; «framheve»)[1][2] er etskulpturarbeid, bilde eller ornament, som er opphøyd eller uthevet på en flat bakgrunn.[3] Ordet relieff kan også brukes i overført betydning, for eksempel i uttrykk som «å sette noe i relieff», det vil si «å framheve eller understreke noe sterkt» ved at en form til noe som trer fram i (og danner kontrast til), og er iøynefallende særpreget i forhold til omgivelsene.[1] Relieff som et begrep ibilledkunsten først brukt av den italienske malerenCennino Cennini (1370–1440) omkring år1390 i en håndbok med praktiske råd for kunstnere.[4][5]
Relieff er en skulpturell metode der de skulpturerte stykkene forblir festet til en solid bakgrunn av samme materiale. Å lage en skulptur i relieff er å gi inntrykk av at det skulpturerte materialet er hevet over bakgrunnsflaten.[6] Når et relieff er skåret inn i en flat overflate av stein (relieffskulptur) eller tre (relieffskjæring), senkes feltet faktisk, slik at de områdene som ikke er skulpturerte ser høyere ut. Tilnærmingen krever mye meisling fjerner bakgrunnen, noe som tar lang tid. På den annen side sparer et relieff å danne baksiden av et motiv, og er mindre skjørt og mer sikkert festet enn en skulptur av en stående figur der anklene er et potensielt svakt punkt, spesielt i stein.
Relieffer er vanlige over hele verden på veggene til bygninger og en rekke mindre omgivelser, og en sekvens av flere paneler eller deler av relieff kan representere en utvidet fortelling. Relieff er mer egnet for å skildre kompliserte motiver med mange figurer og svært aktive positurer, som kamper, enn frittstående «skulptur i runden». De fleste eldgamle arkitektoniske relieffer ble opprinnelig malt, noe som bidro til å definere former i lavt relieff.
Nedsenket relieff (relief en creux) brukt på husalter fra det18. egyptiske dynasti og som viserAkhenaten,Nefertiti og tre av døtrene deres. Denne reliefftypen er karakteristisk foroldtidas Egypt.Karakteristisk flattlavrelieff ellerbas-relief fraAssyria viser kongAsurnasirpal II fra 800-tallet f. Kr.
Til forskjell fra frittståendestatuer og rundskulpturer, men i likhet med flatemalerier ogtegninger, kan relieffer bare sees fra én side. Motivet i relieffene kan værefigurative ellerabstrakte. De inneholder oftedekorelementer og inskripsjoner medbokstaver,symboler ogtekst. Relieffene tar mindre plass enn større skulpturer og er mer slitesterke enn malerier. De utgjør en slags mellomting mellom disse kunstartene og brukes som dekor på små og store flater, enten det ermonumenter,husfasader,sarkofager,prekestoler, støpejernsovner,segl ellermynter. De tåler dessuten ofte å bli utsatt for berøring og hardt vær. Relieffene formes vanligvis ileire ellergips ogstukkatur, støpes ibronse eller andremetaller, bankes ut eller preges, hogges istein eller skjæres ut itre,elfenbein, formes ipappmasjé eller andre materialer. Monumentale bronserelieffer er laget ved støping. De kan også være malt som sluttprosess.
Det er forskjellige grader av relieff avhengig av graden av projeksjon av den skulpturerte formen fra feltet, som de italienske og franske begrepene fortsatt brukes i faglitteraturen. Hele utvalget omfatter:
Lavt relieff ellerbasrelieff,[7][8] også omtalt som mellomrelieff (italiensk:mezzo-rilievo), «planrelieff» eller «malerisk relieff» (italiensk:basso-rilievo, fransk:bas relief, uttales «ba-reljeff»). Her er framstillingen bare svakt opphøyd fra bakgrunnen og ingen figurer står helt fritt fra denne. Dybdeforholdene er sterkt forkortet og sammenpresset og relieffet kan nærme seg tegningen i uttrykk. En slik type ble brukt i for eksempelassyrisk kunst.
Høyrelieff ellerhautrelieff (italiensk:alt-rilievo, fransk:haut-relief, uttales «å-reljeff»),[9] der mer enn 50 % av dybden vises og det kan være underskårne områder. Her trer motivet kraftig fram og figurene står helt eller delvis fritt fra bakgrunnen. Dette gjelder relieffer i for eksempelromersk kunst og innennyklassisismen.
Grunt relieff ellerdemi-relieff (italiensk:rilievo schiacciato),[10] er en mellomform mellom høy- og lavrelieff der flaten bare er kun litt lavere enn de skulpturerte elementene.
Nedsenket relieff, også omtalt som «dyprelieff» eller «hulrelieff» (på italiensk:intaglio; fransk:relief en creux) som hovedsakelig var begrenset tiloldtidens Egypt.
Skillet mellom høy relieff og lav relieff er imidlertid det klareste og viktigste, og disse to er generelt de eneste begrepene som brukes for å diskutere det meste av arbeid.
Definisjonen av disse begrepene er noe varierende, og mange verk kombinerer områder i mer enn ett av dem, og glir sjelden mellom dem i en enkelt figur; følgelig foretrekker noen forfattere å unngå alle distinksjoner.[11] Det motsatte av relieffskulptur er motrelieff,intaglio ellercavo-rilievo,[10] der formen kuttes inn i feltet eller bakgrunnen i stedet for å reise seg fra den; dette er svært sjelden i monumental skulptur.
De eldste relieffene en kjenner, stammer fra kunstneriske representasjoner isteinalderen. Siden har de fleste kulturfolk hatt en eller annen form for relieffer eller skulpturell flatekunst. Bådesumererne,assyrerne ogegypterne lagde relieffer i karakteristisk stil som de dekorerte sinesteinmonumenter,steler, byggverk og kunstgjenstander med. Det samme gjaldtoldtidens middelhavsfolk, grekere og romere. De smykket alt fragravminneer ogtempler til medaljonger og mynter med utskårne, uthogde eller pregede relieffer. Av utallige eksempler kan nevnes de greskeParthenonrelieffene og den 40 meter høyeTrajansøylen avmarmor iRoma. Relieffer er også kjent fra templer og byggverk ellers i verden, for eksempel på øyaElephanta vedMumbai iIndia og tempelruinenBorobudur påJava iIndonesia.
^ For eksempel Charles Avery iGrove Art Online (internettutgaven av det trykteGrove Dictionary of Art), hvor hans lange artikkel om «Relief sculpture» knapt nevner eller definerer dem, bortsett fra senket relieff.
_-_Arte_Romana_-_Photo_Paolo_Villa_FO232047_ombre_gimp_bis.jpg)
