Ramayana (sanskrit रामायण «Ramas vandring») er et indiskepos, et langt heltedikt som regnes som en avhinduismens viktigste og mest populærehellige tekster. Det er i henhold til tradisjonen skrevet av vismannenValmiki ca. 800 f.Kr., men er i sin klassiske form antagelig sammenstilt ca. år 100, med bidrag av ulik alder.
Rama kjemper sammen med apegudenHanuman mot demonen Ravana
Verket består avsju bøker, på tilsammen ca. 50 000 linjer. De sju bøkene er
Balakanda – barndommens bok
Ayodhyakanda – Ayodhyas bok
Aranyakanda – skogens bok
Kishkindkanda – apenes bok
Sundarakanda – skjønnhetenes bok
Yuddhakanda – krigens bok
Uttarakanda – den avsluttende bok
Ramayanas hovedperson er prinsRama fraAyodhya i Nord-India. På grunn av konflikter innad i familien mister han retten til tronen i 14 år og må leve i skogen i enkle kår i disse årene. Så må han utkjempe et stort slag mot Ravana, den ondeste av demonene, for å vinne tilbake sin bortrøvede kone, Sita. Slaget står på øya Lanka. To av hans beste hjelpere under slaget er Ape-generalenHanuman og Ramas bror, prins Laksmana. Kampen ender med at Rama vinner riket tilbake, og styrer som en god konge.
Flere år senere, i det som skildres i den siste boken, forviser han imidlertid Sita, på mistanke om at hun har levd med en annen mann. Hun flytter inn i skogen, og føder der tvillingsønnene Lava og Kusha som hun lar Valmiki oppdra. Når hun vender tilbake til Rama får hun guddommelige bevis for sin troskap. Ramas periode som jordisk inkarnasjon avVishnu er over, og han opptas igjen i gudeverdenen.
Verket personifiserer de hinduistiske dydene: Rama er rettferdig, tapper, ridderlig og pliktoppfyllende. Sita er trofast og hengiven. Hanuman er sterk og klok. «Ved siden av Mahabharata er Ramayana det betydeligste litterære verk i hinduismen og har hatt umåtelig innflytelse på hinduistisk tro og idealer».[1]
«Rama og Krishna fremviser to svært forskjellige aspekter av Gud. Mens Rama personifiserer rett adferd (dharma) fremviser Krishna Guds frihet [...] Rama og Sita er det perfekte ekteparet, og de fremviser det dominerende ideal i hinduismen om at oppfyllelse av sosiale plikter er viktigere enn personlige ønsker.»[2]
Ramayana-eposet har spredd seg, og er idag en kjent fortelling i heleSørøst-Asia, der det eksisterer i lokale varianter og er levende i dans, teater, arkitektur, billedkunst og moderne adapsjoner: Tv-serienRamayana (1987–88) var en nasjonal begivenhet i India, tegneserienRamayan 3392 A.D. (2006) er utviklet avDeepak Chopra ogShekhar Kapur. Tegnefilm-musikalenSita Sings the Blues (2009) av Nina Paley ser historien fra Sitas synsvinkel.
Eposet overlevde denindonesiske kulturens overgang tilislam og er fremdeles en kjent fortelling i verdens mest folkerike muslimske land. IThailand er Ramayana-eposet kjent somRamakian, og har hatt en stor påvirkning, f.eks. var den gamle hovedstadenAyutthaya oppkalt etter prins Ramas byAyodhya. IWat Phra Kaew i Bangkok er murene som omgir tempelområdet dekorert med bilder fra eposet.
Arne Garborg var fascinert av verket, og sammen medSwami Sri Ananda Acharya oversatte han et utdrag som ble utgitt i 1922 under tittelenRama-kvædet. Eit gamalindisk dikt.
Tove Nicolaisen.Fortellingene om Rama og Sita, reiser i den ytre og den indre verden.Høyskoleforlaget, 2006.ISBN 978-82-7634-689-3. En gjenfortelling, og en drøfting av versjoner og idealer
