Konsert iPadova iItalia, 22. juli 2003. Fra venstre: Mike Mills, Michael Stipe, Bill Rieflin og Peter Buck.
Utmerkelser
Rock and Roll Hall of Fame (2007) (Waldorf-Astoria Hotel)[1] Georgia Music Hall of Fame (2006) (Georgia International Convention Center) Grammy Award for Best Pop Performance by a Duo or Group with Vocals (1991) (for verk:Losing My Religion)
Losing My Religion,Everybody Hurts,It's the End of the World as We Know It (And I Feel Fine),Out of Time av R.E.M.,Automatic for the People,Stand,Shiny Happy People,Radio Free Europe
Etter at de debuterte medEP-enChronic Town i 1982 gav bandet ut seks album på like mange år, fraMurmur i 1983 tilGreen i 1988. Den klare R.E.M.-lyden og de kryptiske tekstene til Stipe hadde stor påvirkning på mange band, både skrangle-pop band på 80-tallet og alternativ rock-band på 90-tallet. Etter å ha oppnådd suksess med nytt plateselskap mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, kunne bandet fronte sine egne politiske meninger på samme tid som de spilte på store arenaer verden over. Plater somOut of Time (1991) ogAutomatic for the People (1992) solgte til platina flere ganger og var godt tatt imot både av fans og kritikere.
I 1997, etter at R.E.M. hadde signert ny kontrakt med plateselskapet sitt,Warner Bros. Records, for rekordsummen 80 millioner dollar, forlot trommeslager Bill Berry bandet. R.E.M. holdt fram med de tre gjenværende medlemmene. Etter en del forandringer i musikkstil holdt bandet frem i det neste tiåret med blanda kommersiell suksess. I 2007 var historien og påvirkningen til bandet hedret med plass i amerikanskeRock and Roll Hall of Fame. Det første offisielle konsertalbumet deres,R.E.M. Live, ble gitt ut i oktober 2007. Det siste studioalbumet deres,Collapse into Now, kom ut i mars 2011.
21. september 2011 uttalte R.E.M. på sin hjemmeside at gruppa var oppløst.[2] Ifølge Peter Buck ble avgjørelsen tatt på et hotellrom iBergen i 2008.[3]
I januar 1980 ble Michael Stipe kjent med Peter Buck i platebutikken iAthens i Georgia der Buck jobba. De to oppdaget at de hadde lik musikksmak, spesielt når det gjaldtpønkrock- og protopønk-artister somPatti Smith,Television, ogThe Velvet Underground. Stipe sa at «det virker som jeg kjøpte alle platene som Buck hadde lagt av til seg selv».[4] Kort tid etter møtte Stipe og Buck medstudentene påUniversity of Georgia, Mike Mills og Bill Berry, på en fest.[5] De to hadde spilt musikk sammen sidenhigh school.[6] Gruppa ble enige om å samarbeide med noen sanger, og Stipe har senere sagt at «det var aldri noen stor plan bak noe av det».[7] Bandet, som fremdeles ikke hadde fått et navn, brukte flere måneder på å øve inn den første konserten deres, som var 5. april 1980 på bursdagsfesten til en kamerat i en omgjort kirke. Etter å ha vurdert navn som «Twisted Kites», «Cans of Piss» og «Negro Wives», valgte bandet til slutt «R.E.M.», som Stipe tilfeldig plukka ut fra ei ordbok.[8]
Bandmedlemmene sluttet på skolen for å fokusere på gruppa, som var i stadig utvikling.[9] De fant en manager i Jefferson Holt, en plateselskapeier som var så imponert over en R.E.M.-konsert i hjembyen sin i Nord-Carolina, at han flytta til Athens.[10] Suksessen til R.E.M. i Athens og området rundt kom omtrent på en blunk. Bandet trakk gradvis mer og mer folk til konsertene sine, og dette skapte en forandring i musikkmiljøet i Athens.[11] I det neste halvåret reiste R.E.M. rundt på turné i allesørstatene iUSA. Turnéen var vanskelig siden det ikke eksisterte turneringsplaner for alternative rockeband på denne tiden. Gruppa måtte turnere i en gammel varebil som Holt kjørte, og økonomien var såpass stram at bandmedlemmene levde på en matrasjon til todollar dagen.[12] Sommeren 1981 spilte R.E.M. inn den første singelen sin, «Radio Free Europe», på produsentMitch Easter sittdrive-in-studio iWinston-Salem iNord-Carolina. «Radio Free Europe» ble utgitt på det lokale plateselskapet, med et førsteopplag på tusen eksemplarer. Disse ble fort solgt vekk.[13] Til tross for det lille opplaget, fikk singelen gode kritikker fra større medium. Singelen var rangert som en av de ti beste singlene i 1981 avThe New York Times, ogVillage Voice gav den tittelen «Single of the Year» i jazz & pop-kritikeravstemningen dette året.[14]
R.E.M. spilte inn EP-enChronic Town med Mitch Easter i oktober 1981, og denne var også planlagt utgitt påHib-Tone.[15] Men en demo av den første innspillingen med Easter hadde sirkulert i månedsvis, ogI.R.S. Records fikk også tak i en kopi.[16] Bandet tok ikke imot kontrakten fraRCA Records, et større plateselskap, men valgte heller I.R.S., som de skrev kontrakt med i mai 1982.Chronic Town ble utgitt av I.R.S. i august samme år, som den første amerikanske utgivelsen til selskapet.[17] Det britiske musikkbladetNME trykket en positiv melding av EP-en der det var framhevet at sangene hadde en aura av mystikk, og det var konkludert med at «R.E.M. klinger godt, og det er flott å høre noe så lite framtvunget og utspekulert som dette».[18]
I.R.S. satt R.E.M. sammen med produsent Stephen Hague for å spille inn debutalbumet. Hague la mye vekt på teknisk perfeksjon og det gjorde at bandet ikke var fornøyde, og spurte derfor plateselskapet om å få arbeide med Easter istedenfor.[19] I.R.S. gikk med på ei «prøve»-økt der bandet fikk reise tilNord-Carolina, og spille inn sangen «Pilgrimage» med Easter og produsentpartneren hansDon Dixon. Etter å ha hørt opptaket lot I.R.S. bandet spille inn albumet med Dixon og Easter.[20] På grunn av den dårlige erfaringen med Hague, spilte bandet inn albumet gjennom en prosess der de nektet å ha med klisjéer fra rockemusikken, som gitarsoloer eller de populæresynthesizerane, dette for å gi musikken deres et tidløst preg.[21] Det ferdige albumet,Murmur, ble tatt imot med gode kritikker ved utgivelsen i 1983, og musikkbladetRolling Stone kåret albumet til den beste plata det året.[22] Albumet kom opp på 36.-plass på bladetBillboard sin albumliste.[23] En nyinnspilling av «Radio Free Europe» var hovedsingelen til plata, og nådde 78.-plass påBillboards singelliste i 1983. Til tross den gode mottagelsen fra publikum, solgteMurmur bare om lag 200 000 eksemplar, noe Jay Boberg på I.R.S. følte var under det en kunne forvente.[24]
R.E.M. gjorde den nasjonale fjernsynsdebuten sin påLate Night with David Letterman i oktober 1983,[25] der gruppa framførte en ny sang uten navn.[26] Sangen, som senere er kalt «So. Central Rain (I’m Sorry)», var den første singelen fra det andre albumet deres,Reckoning (1984), som også var innspilt med Easter og Dixon. Dette albumet fikk også gode kritikker, Mat Snow iNME skrev atReckoning «stadfester at R.E.M. er en av de mest vidunderlige og spennende gruppene på planeten».[27] Sent i 1983 startet bandet den første Europa-turnéen sin.Reckoning lå som nummer 27 på albumlistene i USA, som var en uvanlig høy plassering for etcollegerock-band på den tida, hadde lite spilletid på radio, og dårlig distribusjon utenfor USA gjorde at plata ikke kom høyere enn 91.-plass iStorbritannia.[28]
Michael Stipe (til venstre) og Peter Buck (til høyre) på scenen iGent iBelgia, under R.E.M.-turnéen i 1985.
Med det tredje albumet til bandet,Fables of the Reconstruction (1985), kom det flere endringer. I stedet for Dixon og Easter valgte R.E.M.Joe Boyd til produsent for innspillingen, som fant sted i England. Han hadde tidligere arbeidet med bland andreFairport Convention ogNick Drake. Bandmedlemmene syntes øktene var uventa vanskelige, og var misfornøyde grunnet det kalde vinterværet og dårlig mat.[29] I denne perioden var bandet på nippen til å løse seg opp.[30] Den dårlige stemninga under innspillingsøktene endte opp med å gi konteksten til albumet. Stipe begynte å lage tekster med sørgmodig preg, og han sa i et intervju i 1985 at han var inspirert av «hele idéen med de gamle mennene som sitter rundt bålet, og hvor de forteller videre … legender og fabler til barnebarna».[31]Fables of theReconstruction var den mestselgende plata som var utgitt i USA av I.R.S. til da. Men albumet gjorde det dårlig i Europa, og meldingene fra kritikerne var varierte. Noen mente albumet var kjedelig og dårlig innspillet.[32] Som tilfellet var med tidligere plater, var også singlene fraFables of the Reconstruction for det meste oversett av de fleste radiostasjonene. På samme tid begynte I.R.S. å bli frustrerte over bandet sin motvilje mot å oppnå vanlig suksess.[33]
Til det fjerde albumet fikk R.E.M. tak iJohn Mellencamp sin produsent,Don Gehman. Resultatet,Lifes Rich Pageant (1986), var mer tilgjengelig for lyttere utenom collegeradioene, og Stipe sin vokal var mer fremtredende i musikken. I et intervju medChicago Tribune fra 1986 fortalte Peter Buck at «Michael var bedre på det han drev med, og han var sikrere på det. Og det synes jeg at man hører på stemmen hans.»[34] Albumet hadde vesentlig bedre salgstall ennFables of the Reconstruction, og enda til slutt på 21.-plass på albumlista tilBillboard. Singelen «Fall on Me» var også spilt på kommersiell radio.[35] Albumet var det første av albumene deres som solgte til gull, opp imot 500 000 eksempler.[36] De amerikanske collegeradio-stasjonene holdt fram med å være den viktigste støtten til R.E.M., men nå kom bandet også høyere og høyere opp på de vanlige album- og singellistene. Likevel ville stasjonene, som bare spilte topp 40-musikk, fremdeles ikke spille musikken deres.[37] Etter suksessen medLifes Rich Pageant, gav I.R.S. utDead Letter Office, en samleplate med noen spor fra albumet, samt sanger som tidligere bare vært utgitt som b-sider eller ikke i det hele tatt. Kort tid etter satte I.R.S. sammen alle musikkvideoene deres (utenom «Wolves, Lower») til den første videoutgivelsen,Succumbs.
Don Gehman valgte å ikke produsere det femte albumet til R.E.M., og foreslo at gruppa burde arbeide medScott Litt,[38] som kom til å bli produsent for de fem neste albumene til bandet.Document (1987) inneholder noen av de mest åpenbare politiske tekstene til Stipe, spesielt gjelder dette «Welcome To the Occupation» og «ExhumingMcCarthy», som var reaksjoner på detkonservative politiske miljøet på 1980-tallet under presidentRonald Reagan.[39] Jon Pareles iThe New York Times skrev i meldinga at albumet «'Document' er både selvsikkert og trassig. Dersom R.E.M. holdt på å gå fra kultstatus til større popularitet viser dette albumet at bandet vil klare det på sine egne vilkår».[40]Document var albumet R.E.M. fikk gjennombruddet sitt med, og den første singelen «The One I Love» kom inn på topp 20 i både USA, Storbritannia ogCanada.[23] I januar 1988 varDocument det første albumet deres som solgte en million eksemplarer.[41] I lys av gjennombruddet erklærte bladetRolling Stone R.E.M. som «America’s Best Rock & Roll Band» i desember 1987.[42]
Frustrerte over at albumet ikke hadde god nok distribusjon utenfor USA, forlot R.E.M. I.R.S. da kontrakten deres gikk ut, og signerte en ny medWarner Bros. Records, et større selskap.[43] I 1988 slapp I.R.S. samleplataEponymous, som inneholdt de fleste av singlene til bandet, i tillegg til flere ukjente sanger. Debuten på Warner Bros. Records fra 1988,Green, var spilt inn iNashville iTennessee og viste at gruppa eksperimenterte med lydbildet sitt.[44] Sporene på plata var alt fra den første singelen «Stand» (en stor suksess i USA),[45] til mer politisk materiale, som de rockorienterte «Orange Crush» og «World Leader Pretend», som hovedsakelig handlet omVietnamkrigen ogden kalde krigen.[46]Green har solgt opp til fire millioner eksemplarer verden over.[47] Albumet var fulgt opp med den største og mest visuelle turnéen bandet har hatt til i dag.[48] EtterGreen-turnéen avgjorde bandmedlemmene uoffisielt at de ville ha en pause det neste året, og dette var den første lengre pausen i bandets sin historie.[49]
R.E.M. kom tilbake i 1990 for å spille inn det syvende albumet,Out of Time. I motsetning til tidligere album, inneholdt sangene på dette albumet utradisjonelle rockeinstrumenter, sommandolin,orgel ogakustisk gitar.[50] Det kom i mars 1991, og var det første albumet som både toppet listene i USA og Storbritannia.[23] Albumet solgte til slutt 4,2 millioner bare i USA,[51] og om lag 12 millioner eksemplar på verdensbasis (frem til 1996).[47] Hovedsingelen fra albumet, «Losing My Religion», var en suksess verden over, og var ofte spilt på radio og vist påMTV.[52] «Losing My Religion» var også den høyest rangerte singelen til R.E.M. på listene i USA, med 4.-plass påBillboard-lista.[23] «Det har vært svært få hendinger som har endret livene våre i karrieren vår, fordi alt har hendt gradvis», har Mills sagt senere. «Dersom du vil snakke om endringer i livet, trur jeg «Losing My Religion» er det nærmeste man kommer».[53] Den andre singelen fra albumet, «Shiny Happy People» (en av tre sanger på albumet som haddeKate Pierson fra Athens-bandetThe B-52’s med som vokalist) var også en stor suksess, og nådde 10.-plass i USA og 6.-plass i Storbritannia.[23]Out of Time gav R.E.M. syv nominasjoner tilGrammy Awards i 1992, det meste noen artister fikk det året. Bandet vant tre av prisene, en for beste alternative musikkalbum og to for «Losing My Religion», beste korte musikkvideo og beste popframføring av duo eller gruppe med vokal.[54] R.E.M. hadde ingen turné for å promotereOut of Time, i stedet spilte de inn flere fjernsynsprogrammer, et av de til en episode avMTV Unplugged.[55]
Etter en pause på noen måneder vendte R.E.M. tilbake til studioet i 1991 for å spille inn det neste albumet, som kom ut sent i 1992 med tittelenAutomatic for the People. Selv om bandet ville lage et album med hardere rock etter det mykeOut of Time,[56] virket det alvorligeAutomatic for the People «å gå enda lenger mot pine og grøssing», ifølge musikkavisenMelody Maker.[57] Albumet handlet om temaer som savn og sorg, inspirert av «følelsen av … å fylle tretti», ifølge Buck.[58] På flere av sangene var strengeinstrumentene arrangert av tidligere bassist iLed Zeppelin,John Paul Jones.Automatic for the People ble regnet som det beste albumet til bandet, både av mange kritikere og av Buck og Mills.[59] Det kom opp på flere første- og andreplasser på de britiske og amerikanske salgslistene, og singlene «Drive», «Man on the Moon» og «Everybody Hurts» kom på den amerikanske topp 40-lista.[23] Albumet solgte om lag ti millioner eksemplarer verden over.[47] På samme måte som medOut of Time var det ingen turné for albumet. Dette, og hvordan Stipe så ut, fikk det til å oppstå rykte om at han var døende, noe som var sterkt tilbakevist av bandet.[57]
Etter to plater på rad med rolig tempo, varMonster fra 1994, som Buck sa, «en 'rocke'-plate, med rock i hermetegn». I kontrast til lydbildet på de tidligere platene, inneholdt musikken påMonster forvridde gitartoner, fåoverdubbinger og litt av stilen fraglamrocken fra 1970-tallet.[60] I likhet medOut of Time, toppaMonster albumlistene i både USA og Storbritannia.[23] Plata solgte om lag ni millioner eksemplarer verden over.[47] Singlene «What’s the Frequency, Kenneth?» og «Bang and Blame» ble de siste topp 40-sangene til bandet i USA, selv om alle singlene fraMonster, også singlene «Crush With Eyeliner» og «Tongue», som bare ble gitt ut i Storbritannia, nådde topp 30 på de britiske listene.[23]
I januar 1995 dro R.E.M. ut på den første turnéen på seks år. Det ble en stor kommersiell suksess, men denne tida var vanskelig for gruppa.[61] 1. mars dette året kollapset Berry på scena under en konsert iLausanne iSveits. Det var klart at han hadde fått enhjerneaneurisme. Han ble operert med en gang og var helt frisk igjen etter en måned. Aneurismen Berry hadde var bare begynnelsen på helseplagene som plaget bandet underMonster-turnéen. Mills måtte gjennom bukkirurgi for å fjerne enintestinal adhesjon i juli det året, og bare en måned senere måtte Stipe gjennom en nødoperasjon for å få reparert etbrokk.[62] Til tross for alle problemene hadde gruppa spilt inn mesteparten av det nye albumet selv om de var ute og reiste. Bandet hadde med seg åttesporsopptaker for å ta opp konsertene, og brukte opptakene som grunnelement til albumet.[63] Etter å ha fullført turnéen var bandet i studio, og spilte inn resten av albumet.
R.E.M. signerte en ny kontrakt med Warner Bros. Records i 1996, til en verdi av 80 millionerUSD, som var ny rekord på dette tidspunktet.[64]New Adventures in Hi-Fi fra 1996 debuterte på andreplass i USA og førsteplass i Storbritannia.[23] De fem millioner eksemplarene albumet solgte var en tilbakegang etter de høye salgstallene de fem siste årene.[65] Skribent iTime Christopher John Farley, mente de dårlige salgstallene skyldes den matte kvaliteten og de minkende markedskreftene til alternativ rock i det hele.[66] Samme år skilte R.E.M. lag med manageren Jefferson Holt, etter beskyldninger omseksuell trakassering fra en av de ansatte på kontoret deres i Athens.[67] Advokaten til gruppa,Bertis Downs, IV, tok på seg manageroppgavene.
I april 1997 var bandet samlet i feriehuset til Buck påKauai påHawaii for å spille inn demoer av materiale til det neste albumet. Bandet søkte en nyskapende stil, og ville ha med trommesløyfer og eksperimenterte medslagverksinstrument.[68] Da opptakene skulle ta til i oktober hadde Berry avgjort, etter måneder med ettertanke og diskusjoner med Downs og Mills, at han ville fortelle resten av bandet at han ville slutte.[69] Berry fortalte kameratene at han ikke kom til å slutte dersom det førte til at bandet ble oppløst, så Stipe, Mills og Buck ble enige om å holde fram med velsigning fra han.[70] Berry gikk offentlig ut med avgangen sin tre uker senere, i oktober 1997. Berry sa til pressen at «jeg har bare ikke lenger den entusiasmen jeg hadde tidligere når jeg gjorde dette. Jeg har den beste jobben i verden, men jeg er på en måte klar til å lene meg tilbake og tenke, og kanskje ikke være noe popstjerne mer.»[71] Stipe aksepterte at bandet kom til å være annerledes uten den viktige bidragsyteren som Berry vært: «Med meg, Mike og Peter igjen som R.E.M., er vi fremdeles R.E.M.? En hund med tre føtter er vel fremdeles en hund. Han må bare lære seg å springe på en annen måte.»[70]
Bandet avlyste opptaksøktene på grunn av at Berry slutta. «Uten Bill ble det annerledes, forvirrende», har Mills senere sagt. «Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi kunne ikke øve uten en trommeslager.»[72] De resterende medlemmene i R.E.M. startet opp arbeidet med albumet i februar 1998 i Toast Studios iSan Francisco.[73] Bandet avslutta det ti år lange samarbeidet med Scott Litt, og fikkPat McCarthy til å produsere plata. DagensRadiohead produsentNigel Godrich var assisterende produsent, og fikk inn tidligereScreaming Trees-medlemBarrett Martin og turné-trommeslageren tilBeck,Joey Waronker. Innspillingen var prega av spenning, og gruppa var nær oppløsning. Bertis Downs kalte inn til krisemøte der medlemmene i bandet fikk tatt opp problemene sine og avgjorde at de ville holde frem som gruppe.[74] Etter singelen «Daysleeper», kom albumetUp (1998), som debuterte på topp 10 i både USA og Storbritannia. Likevel ble albumet relativt sett på som en fiasko, med bare 900 000 solgte eksemplarer i USA ved midten av 1999, og til slutt rett over to millioner verden over.[51] Fordi salgstallene i USA svikta, flytta den kommersielle basisen til R.E.M. seg til Storbritannia, der det var solgt flere R.E.M.-plater per innbygger enn i noen andre land, og singlene til bandet var regelmessig på topp 20.[75]
Et år etter atUp kom ut, skrev R.E.M. musikken til den biografiske filmenMan on the Moon omAndy Kaufman, og dette var den første filmmusikken de laget. Filmen fikk tittelen fra sangen med samme navn fraAutomatic for the People.[76] Sangen «The Great Beyond» ble utgitt som en singel fra filmmusikk-albumet til filmen,Man on the Moon. «The Great Beyond» kom bare til 57.-plass på de amerikanske poplistene, men var den høyest rangerte singelen bandet noen gang har hatt i Storbritannia, med en tredjeplass i år 2000.[23]
R.E.M. spilte inn størsteparten av det tolvte albumetReveal (2001) i Canada ogIrland fra mai til oktober 2000.[77]Reveal hadde samme «dystre stemning» somUp,[78] og hadde med Joey Waronker på trommer, i tillegg til bidrag fraScott McCaughey (som hadde starta bandetThe Minus 5 med Buck) ogKen Stringfellow som hadde startaPosies. Salget av plata, over hele verden, var mer enn fire millioner, men i USA solgteReveal omtrent det samme somUp.[79] Albumet kom etter singelen «Imitation of Life», som kom opp på en 6.-plass på listene i Storbritannia.[80] For internettsidenRock’s Backpages, skildra Al «The Rev.» Friston albumet som «fylt med gylden herlighet i hver skru og sving», i motsetning til «hovedsakelig lite overbevisende arbeid påNew Adventures in Hi-Fi ogUp».[81] På samme måte kalteRob SheffieldReveal for «en åndelig fornying med musikalske røtter» i bladetRolling Stone og rosa det «forbløffende vennskapet som ikke slutter».[82]
I 2003 gav Warner Bros. Records ut samlealbumetIn Time: The Best of R.E.M. 1988-2003, som også hadde med to nye sanger, «Bad Day» og «Animal». Samme år dukka Berry overraskende opp under en R.E.M.-konsert iRaleigh iNord-Carolina, der han sang støttevokal på sangen «Radio Free Europe». Siden satt han seg bak trommesettet for å spille til den tidlige sangen «Permanent Vacation». Dette var den første gangen han opptrådte siden han slutta i bandet.[83]
R.E.M. gav utAround the Sun i 2004. Under produksjonen av albumet i 2002, sa Stipe at «albumet høres ut som det tok av fra de siste platene inn til tidligere uoppdaget R.E.M.-territorium. På en måte er det primitivt og brølende».[84] Etter at albumet hadde komme ut, sa Mills: «Jeg tror ærlig talt at tempoet på albumet var lavere enn det vi ville, når man tenker på den vanlige farten.»[85]Around the Sun fikk blandet mottagelse av kritikerne, og debuterte på 13.-plass påBillboard-listene.[86] Den første singelen fra albumet, «Leaving New York», var på topp fem i Storbritannia.[87] Til platen og den etterfølgende turnéen leide bandet inn en ny trommeslager på heltid,Bill Rieflin, som tidligere hadde vært med i bandetMinistry. Sent i 2004 var R.E.M. på turné medBruce Springsteen,Pearl Jam,Bright Eyes og andre under «Vote for Change» i anledning det amerikanske presidentvalget det året. I 2005 dro bandet ut på den første verdensturnéen med full lengde siden turnéen etter plataMonster ti år tidligere. Under turnéen deltok de også på London-konserten tilLive 8.
EMI, som ny eier av plateselskapet I.R.S., gav ut en samleplate med de beste av R.E.M. sine verk på deres plateselskap i september 2006, med navnetAnd I Feel Fine... The Best of the I.R.S. Years 1982-1987.DVD-enWhen the Light Is Mine: The Best of the I.R.S. Years 1982-1987 kom ut på samme tid. Samme måned spilte alle de fire opphavlige bandmedlemmene under seremonien da de var med i Georgia Music Hall of Fame.[88] Samtidig som de øvde til seremonien, spilte bandet inn en coverversjon av «#9 Dream» avJohn Lennon til platenInstant Karma: The Amnesty International Campaign to SaveDarfur, et tributtalbum til inntekt forAmnesty International.[89] Sangen, som også ble utgitt som en egen singel i samband med albumet og kampanjen, var den første studioinnspillingen til Bill Berry med bandet siden han sluttet, nesten ti år tidligere.[90] I oktober 2006 ble R.E.M. for første gang nominert til å være med i Rock and Roll Hall of Fame.[91] Bandet var et av fem nominerte som var tatt med det året, og seremonien gikk for seg 12. mars 2007 på Waldorf-Astoria Hotel iNew York. Gruppa, som var satt inn av vokalist i Pearl Jam,Eddie Vedder, framførte fire sanger sammen med Bill Berry.[92]
Arbeidet med det fjortende albumet til gruppa,Accelerate, begynte tidlig i 2007. Bandet startet innspillingen samman med produsentJacknife Lee i Vancouver og Dublin, der de spilte fem kvelder mellom 30. juni og 5. juli iOlympia Theatre, som en del av en «øving til arbeidet».[93]R.E.M. Live, det første konsertalbumet til bandet, med opptak fra en konsert i Dublin i 2005, kom i oktober 2007.[94] R.E.M. gav utAccelerate tidlig i 2008. Albumet debuterte som nummer to påBillboard-listene,[95] og var det åttende albumet til bandet som toppet de britiske albumlistene.[96] Musikkanmelderen iRolling Stone, David Fricke, regnetAccelerate for å være en bedring etter de andre albumene som hadde komme etter at Berry hadde slutta. Han kalte albumet «en av de beste platene R.E.M. noensinne har laget.»[97]
I et intervju fra 1988 skildret Peter Buck en typisk R.E.M.-sang slik: «Musikk i moll, middels rask, gåtefull, delvis folk-/rock-/balladestil. Det er det alle mener, og det er til en viss grad sant.»[101] Alle sangane er krediterte hele bandet, selv om enkelte av medlemmene noen ganger har skrevet størsteparten av sangene.[102] Alle medlemmene er med og avgjør i denne prosessen, men Buck har vedgått at Stipe, som er hovedlåtskriver, sjeldent kan bli overbevist til å følge opp en idé han ikke er enig om.[57] Før Berry sluttet foregikk prosessen på en spesiell måte; Stipe skrev tekstene og tenkte ut melodiene, Buck flyttet bandet til nye musikalske retninger, og Mills og Berry finjusterte komposisjonene grunnet den større musikalske erfaringen deres.[103]
Michael Stipe synger i «klagande, skarpe, krummende vokaltoner» som biografiskrivaren David Buckley sammenligner med keltiske folkemusikk-artister og enmuslimskmujahid.[104] Stipe harmoniserer ofte med Mills i sangene, for eksempel i refrenget på «Stand», der Mills og Stipe bytter på å synge teksten, slik at det blir en slags dialog mellom de to.[105] Tidligere artikler om bandet fokuserte ofte på syngemåten til Stipe (skildra som «momlende» avThe Washington Post), som ofte gjorde tekstene hans uforståelige.[106] Skribent i bladetCreem, John Morthland skrev i musikkmeldingen avMurmur, at «jeg aner fremdeles ikke hva disse sangene handler om, fordi verken jeg eller noen andre jeg kjenner har vært i stand til å oppfatte tekstene til R.E.M.»[107] Stipe kommenterte i 1984 at «det er bare måten jeg synger på. Dersom jeg prøvde å kontrollere det, ville det være ganske falskt».[108] Produsent Joe Boyd overtalte Stipe til å begynnee å synge tydeligere under innspillingen avFables of the Reconstruction.[109]
Stipe insisterte på at mange av de tidligere tekstene hans var «tull», og sa på en Internett-chat i 1994, at «alle vet at tekstene til mange av de tidligere sangene ikke har ordi seg selv. Jeg kan ikke engang huske de.» Sannheten er at mange av de tidligere R.E.M.-sangene hadde tydeligt innhold som Stipe skrev med omtanke.[110] Stipe forklarte i 1984 at da han begynte å skrive sangtekster var de som «enkle bilder», men etter et år var han lei av denne måten å skrive på og «begynte å eksperimentere med tekster som ikke hadde nøyaktige lineære tydinger, og siden har det utviklet seg fra det.»[111] På midten av 1980-tallet, etter hvert som Stipe sin uttale ble tydeligere når han sang, avgjorde bandet at sangene deres skulle formidle innholdet sitt mer bokstavelig.[112] Mills forklarte: «Etter at man har laget tre plater, man har skrevet flere sanger og tekstene har blitt bedre og bedre, måtte det neste skrittet være å få noen til å spørre, mener de virkelig noe med de? Og Michael hadde på det punktet selvtillit nok til å svare ja på det spørsmålet …»[113] Andre sanger som «Cuyahoga» og «Fall on Me» på plataLifes Rich Pageant handler om samfunnsproblem, som blant annetforurensning.[114] Stipe tok med mer politikkorienterte emner i tekstene påDocument ogGreen. «Den politiske aktivismen vår, og innholdet i sangene var bare en reaksjon på hva vi var og hva som var rundt oss, og dette var bare elendig», sa Stipe senere. «I 1987 og 1988 var det ikke noe annet å gjøre enn å være aktive.»[115] Stipe begynte med å skrive sanger med politiske tema på denne tida, som «Ignoreland» og «Final Straw», som fokuserte på andre.Automatic for the People omhandlet «dødelighet og det å dø. Ganske svulstige saker», ifølge Stipe,[116]Monster kritiserte kjærligheten ogpopulærkulturen.[117]
Måten til Peter Buck å spille gitar på har av mange blitt trukket fram som det mest karakteristiske aspektet i musikken til R.E.M. På 1980-tallet skrev britiske musikkjournalister at den «sparsomme, arpeggio-baserte, poetiske» stilen minnet de om det amerikanskefolkrock-bandetThe Byrds fra 1960-tallet.[118] Buck har uttala at «gitarist i The Byrds,Roger McGuinn var en stor inspirasjonskilde for meg da jeg spilte gitar».[119] Gitarspillinga hans var også sammenlignet medJohnny Marr, som spilta i alternativ rock-bandetThe Smiths på samme tid. Da Buck hevdet han var tilhenger av gruppa, innrømte han at han tidligere hadde kritisert bandet bare fordi han var lei av å bli spurte om han var påvirka av Marr.[102] Buck misliker generelt gitarsoloer, og han forklarte dette i 2002: «Jeg vet at når gitaristene går inn i disse tøffe soloene, folk går amok til slikt, men jeg skriver ikke sanger som passar til det, og jeg er ikke interessert i det. Jeg kan gjøre det dersom jeg må, men jeg liker det ikke.»[120] Mike Mills sin melodiske tilnærming til basspillingen er inspirert avPaul McCartney ogChris Squire i bandetYes. Han har sagt at han «alltid spilte melodisk bass, som pianobass på en måte … Jeg ville aldri spille på den tradisjonelle måten».[121] Mills har mer erfaring med musikk enn de andre i bandet, noe han har sagt «gjorde det enklere å gjøre abstrakte musikalske idéer om til realitet».[122]
Gjennom karrierene sine har medlemmene i R.E.M. prøvd å få sosiale og politiske saker fram i lyset. Ifølge avisaLos Angeles Times, er R.E.M. regnet for å være en av de «mest liberale ogpolitisk korrekte rockegruppene» i USA.[123] Medlemmene er «på samme side» politisk, og deler et utsyn som er liberalt og progressivt i amerikansk forstand.[124] Mills har vedgått at det av og til er uenigheter mellom bandmedlemmene om hvilken saker de skal støtte, men sa at «av respekt for den eller de som er uenige pleier de diskusjonene å være private, også fordi vi ikke vil la folk få vite hva som skiller oss, så de kan utnytte det til sine egne formål». Et eksempel på dette er at Buck i 1990 sa at Stipe arbeidet med den omstridte organisasjonenPeople for the Ethical Treatment of Animals (PETA), men at resten av bandet ikke gjorde det.[125]
R.E.M. har fått inn penger til fond innenfor miljøvern, kvinnesak og menneskerettigheter, og har vært involvert i kampanjer for å støtte opp om registrering av nye røystarar ved valg. UnderGreen-turnéen tok Stipe seg tid til å informere publikumet om ulike viktige sosialpolitiske spørsmål.[126] På slutten av 1980-årene og i 1990-årene brukte bandet (spesielt Stipe) i økende grad mediedekningen sin på nasjonalt fjernsyn til å nevne mange saker de mente var viktige. Et eksempel på dette er da bandet var med påMTV Video Music Awards i 1991, og Stipe hadde på seg hvite skjorter med påskrifter som «regnskog», «kjærlighet kjenner ingen farger» og «kontroll av pistoler nå».[127] R.E.M. fikk også operksomhet rundtAung San Suu Kyi og brott på menneskerettighetene iBurma da de jobbet med ulike frihetskampanjer.[128] Bandet var med påVote for Change-turnéen i 2004, der de som var med ville mobilisere de amerikanske velgerne til å støtte dendemokratiske presidentkandidatenJohn Kerry.[129] Det at de politiske holdningene til R.E.M. kommer fra et rikt rockeband som har kontrakt med et multinasjonalt plateselskap, har fått kritikk fra noen kanter. Tidligere redaktør i bladetQ, Paul Du Noyer, kritiserte «kjendisliberalismen» til bandet, og sa: «Det er en helt smertefri opprørsform de har. Det er ingen risiko i det i det hele tatt, men ganske mye framvising av lojalitet ovenfor kundene. Og når jeg hører uttrykkene de bruker for å si hvor lite de liker valget avGeorge W. Bush, til president i USA, hører jeg bare lyden av demokratiske teddybjørner som blir kastet ut av barnesenger.»[130]
Siden sent i 1980-årene har R.E.M. vært involvert i lokalpolitikken i hjembyen Athens i Georgia.[131] Buck forklarte i 1987 til bladetSounds at «Michael sier alltid 'tenk lokalt og handle lokalt' – vi har gjort mange ting i byen vår for å prøve å gjøre den til en bedre by».[132] Bandet har ofte donert penger til lokale velgjerande formål, og hjulpet med oppussning og bevaring av historiske bygninger i byen.[133] Valget av Gwen O’Looney til borgermester to ganger i 1990-årene var på grunn av R.E.M. sin politiske påvirkning.[134]
^«It turns out that I was buying all the records that [Buck] was saving for himself.» – Gumprecht, Blake: «R.E.M.» iAlternative America, vinteren 1983.
^Holdship, Bill: «R.E.M.: Rock Reconstruction Getting There» iCreem, september 1985.
^«[Reckoning] confirms R.E.M. as one of the most beautifully exciting groups on the planet.» – Snow, Mat: «American Paradise Regained: R.E.M.’s Reckoning» iNME, 1984.
^«[Stipe was inspired by] the whole idea of the old men sitting around the fire, passing on … legends and fables to the grandchildren.» – «Interview with R.E.M.» iMelody Maker, 15. juni 1985.
^«Michael is getting better at what he's doing, and he's getting more confident at it. And I think that shows up in the projection of his voice.» – Popson, Tom: «Onward and Upward and Please Yourself» iChicago Tribune, 17. oktober 1986
^De Muir, Harold: «There’s No Reason It Shouldn't Be A Hit» iEast Coast Rocker, 10. juli 1987.
^«'Document' is both confident and defiant; if R.E.M. is about to move from cult-band status to mass popularity, the album decrees that the band will get there on its own terms.» –Pareles, Jon (13. september 1987).««R.E.M. conjures dark times on 'Document'»».The New York Times. Besøkt 18. desember 2008.
^abc«[Automatic for the People seemed] to move at an even more agonized crawl.» – Fricke, David: «Living Up toOut of Time/Remote Control: Parts I and II» iMelody Maker, 3. oktober 1992
^«[Inspired by] that sense of ... turning thirty.» – Buckley, s. 218
^Longino, Miriam: «R.E.M.: To a different beat the famed Athens band becomes a threesome as drummer Bill Berry leaves to 'sit back and reflect'» iAtlanta Journal-Constitution, 31. oktober 1997.
^«I'm just not as enthusiastic as I have been in the past about doing this anymore … I have the best job in the world. But I'm kind of ready to sit back and reflect and maybe not be a pop star anymore.» – Longino, Miriam: «R.E.M.: To a different beat the famed Athens band becomes a threesome as drummer Bill Berry leaves to 'sit back and reflect'» iAtlanta Journal-Constitution, 31. oktober 1997
^«Without Bill it was different, confusing. […] We didn't know exactly what to do. We couldn't rehearse without a drummer.» – Black, s. 232
^«[Reveal is] loaded with golden loveliness at every twist and turn[, in comparison to] essentially unconvincing work onNew Adventures in Hi-Fi andUp.» – Friston, Al «The Rev.»: «REM: Reveal (Warner Bros.)» iRock’s Backpages, desember 2001.
^«[Reveal is] a spiritual renewal rooted in a musical one. [It has got a] ceaselessly astonishing beauty.» –Rob Sheffield (1. mai 2001).««R.E.M.: Reveal»».Rolling Stone. Arkivert fraoriginalen 4. november 2007. Besøkt 18. desember 2008.
^«[The album] sounds like it's taking off from the last couple of records into unchartered R.E.M. territory. Kind of primitive and howling.» –Colin Devenish (6. september 2002).««R.E.M. Get Primitive»».Rolling Stone. Arkivert fraoriginalen 11. januar 2008. Besøkt 18. desember 2008.
^«Minor key, mid-tempo, enigmatic, semi-folk-rock-balladish things. That's what everyone thinks and to a certain degree, that's true.» – Halbersberg, Elianna: «Peter Buck of R.E.M.» iEast Coast Rocker, 30. november 1988
^abThe Notorious Stuart Brothers: «A Date With Peter Buck» iBucketfull of Brains, desember 1987.
^«[Stipe's singing style is] mumbling.» – Sasfy, Joe: «Reckoning with R.E.M.» iThe Washington Post, 10. mai 1984.
^«I still have no idea what these songs are about, because neither me nor anyone else I know has ever been able to discern R.E.M.'s lyrics.» – Morthland, John: «R.E.M.: Murmur» iCreem, juli 1983.
^«It's just the way I sing. If I tried to control it, it would be pretty false.» – Platt, John: «R.E.M.» iBucketfull of Brains, desember 1984.
^«You all know there aren't words,per se, to a lot of the early stuff. I can't even remember them.» – Buckley, s. 88
^«[At first, the songs were like] simple pictures[, but then I] started experimenting with lyrics that didn't make exact linear sense, and it's just gone from there.» – Platt, John: «R.E.M.» iBucketfull of Brains, desember 1984.
^«After you've made three records and you've written several songs and they've gotten better and better lyrically the next step would be to have somebody question you and say, are you saying anything? And Michael had the confidence at that point to say yes …» – Buckley, s. 150
^«Our political activism and the content of the songs was just a reaction to where we were, and what we were surrounded by, which was just abject horror. […] In 1987 and '88 there was nothing to do but be active.» – Olliffe, Michael: «R.E.M. in Perth» iOn the Street, 17. januar 1995.
^«[Automatic for the People dealt with] mortality and dying. Pretty turgid stuff.» – Cavanagh, David: «Tune in, cheer up, rock out» iQ, oktober 1994.
^Olliffe, Michael: «R.E.M. in Perth» iOn the Street, 17. januar 1995.
^«[The] economical, arpeggiated, poetic [style] …» – Buckley, s. 77
^«[Byrds guitarist] Roger McGuinn was a big influence on me as a guitar player.» – Buckley, s. 81
^«I know that when guitarists rip into this hot solo, people go nuts, but I don't write songs that suit that, and I am not interested in that. I can do it if I have to, but I don't like it.»,Buckley, s. 80
^«I always played a melodic bass, like a piano bass in some ways … I never wanted to play the traditional locked into the kick drum, root note bass work.» – Buckley, s. 105
^«[That] made it easier to turn abstract musical ideas into reality.» – Buckley, s. 81
^«[R.E.M. is one of the United States'] most liberal and politically correct rock groups.» – Philips, Chuck: «R.E.M.’s Former Manager Denies Allegations Of Sex Harassment» iLos Angeles Times, 21. juni 1996.
^«Out of respect for the people who disagree, those discussions tend to stay in-house, just because we'd rather not let people know where the divisions lie, so people can't exploit them for their own purposes.» – Buckley, s. 197
^Josh Tyrangiel (3. oktober 2004).««Born to Stump»».Time. Arkivert fraoriginalen 3. november 2007. Besøkt 18. desember 2008.
^«It's an entirely pain-free form of rebellion that they're adopting. There's no risk involved in it whatsoever, but quite a bit of shoring up of customer loyalty. And when I read their expressions of how cross they are at the election of [US president] George W. Bush, I just hear the sound of Democrat teddy bears being thrown out of cots.» – Buckley, s. 299
^«Michael always says think local and act local — we have been doing a lot of stuff in our town to try and make it a better place.» – Wilkinson, Roy: «The Secret File of R.E.M.» iSounds, 12. september 1987
