Rødulv (Canis rufus) er også kjent somtexas-rødulv,sumpulv ogflorida-rødulv. Denne omdiskutertearten har tre kjenteunderarter og holder tradisjonelt til i det sydligeUSA, men nå viser ny forskning at ekte rødulv trolig er utdødd.
vonHoldtet al. (2011) hevder at dagens rødulv er et resultat avinterspesifikk hybridisering og at den fortsatt må regnes som enhybrid. Den er merprærieulv (C. latrans) ennulv (C. lupus), men det er uklart om den skal regnes som enstabil hybrid eller en ny art.[2] Det siste har i senere blitt kritisert i en rekke nye studier. Det er for eksempel uenighet om når hybridiseringen skjedde. En studie fra 2017 utfordrer teorien om at hybridisering mellom rødulv ogøstlig ulv skjedde ganske nylig og hevder at rødulv fortsatt må regnes som et genetisk distinkttaxa,[3] men dette blir avvist av autoritetene for den første studien.[4] Det er derfor fortsatt uklart om rødulv kan regnes som en selvstendig art.
Rødulven er den minste av ulvene iNord-Amerika. Den skiller seg fra sine nærmeste slektninger i ulvarten gjennom å ha en smalere kropp og et mer langbeint forhold mellom kropp og ekstremiteter. Den har også lengre og spissere ører og kortere pels enn sine nærmeste slektninger.
Totallengden er normal mellom 100 og 130 cm, hvorav halen utgjør cirka 30-42 cm. Den veier cirka 16-38 kg og blir 66-79 cm i skulderhøyde. Tispene er gjerne ca. 10 % mindre enn hannene. Gjennomsnittsvekten på et hanndyr er ca. 27 kg (tisper ca. 23,5 kg). Gjennomsnittlig levetid i naturen er ca. fire år, men i fangenskap kan den overleve opp mot 14 år.
Pelsen varierer i farge. Framparten er gjerne en blanding av kanelfarget, gulbrun, grå og sortaktig, mens pelsen bakover er mørkere (inneholder mer sort). Snutepartiet og leggene er gjerne gulbrune, og haletippen er sort. Om vinteren blir fargen gjerne mer rødlig.
Rødulv ernærer seg tradisjonelt på småhjortedyr,hare,vaskebjørn,sumpbever ogsmågnagere, og trives best i kystnære strøk, sump- og skogkantsområder som gir god dekning og tilgang til jordbruksområdene. I dag finner man den imidlertid mest i sump- og fjell-lignende områder.
Opprinnelig var rødulven å finne var over store deler av sørøsten, fraGulfen i sør til dalføret forOhioelven og de sentrale delene avPennsylvania og vestover tilTexas og det sørøstreMissouri. Noen biologer mener den var utbredt helt opp tilCanada i nord. Nå er den bare å finne i den nordøstlige delen avNord-Carolina (nærAlligator National Wildlife Refuge) og på tre øyer iSør-Carolina ogFlorida.
Rødulven er normalt nattdyr som danner sosiale grupper og hevder revir. Flokken består av etalfapar, som er de eneste som formerer seg, og deres avkom. Det har imidlertid blitt rapportert større grupper. Alfatispens hi ligger gjerne i en hul trestamme plassert blant andre trær, ofte på en sandholdig kolle i nær tilknytning til en elvebank.
Rødulven jakter systematisk, i skiftende små områder av revieret, gjerne i 7-10 dager i strekk. Den spiser gnagere, små hovdyr og andrepattedyr. Vanligvis tar denvaskebjørn,hvithalehjort,bomullshalekanin,gris ogbisam. Av og til vil de også spise kadaver. Selv er den utsatt for angrep fraulv ogprærieulv der territoriene krysses. Ogsåalligator,rødgaupe og store rovfugler kan ta avkom.
Sumpulv (C. r. gregoryi) kan være den eneste underarten som overlever i vill tilstand. Florida-rødulv (C. r. floridianus) døde ut tidlig på1900-tallet, mens Texas-rødulven (C. r. rufus), også kalt «vanlig rødulv», forsvant fra naturen på1970-tallet. Noen få eksemplarer av denne underarten (mindre enn 75 ulver) overlevde i fangenskap og ble benyttet i avl. Etterkommere av disse er siden satt ut i naturen, men grunnstammen i denne avlen besto av sumpulv, slik at avkommet ikke var rent.
I1973 besluttet man å fjerne alle ville rødulver i USA, og la arten overleve i fangenskap. I1980 var målet nådd, men alt i1987 startet arbeidet med å gjenintrodusere den i sitt naturlige habitat. I1993 startet man så med å sette ut etterkommere av ulver som hadde overlevd dette fangenskapet, men flere av dyrene er nå blandinger.
Dagens (2008) bestand teller ca. 150 dyr[1], men målet er å komme opp i 220 frittlevende individer, fordelt på minst tre populasjoner. Fortsatt lever også ca. 330 dyr i fangenskap, hvorav rundt halvparten i USA. En av de største utfordringene i forvaltningen av rødulven vil være å forhindre hybridisering med prærieulv og tamhunder.
Rødulven står påIUCNs rødliste, som sist ble oppdatert i 2008. Den regnes som en kritisk utrydningstruet (CR) art. Populasjon består av mindre enn 50 voksne individer, som ifølge IUCN er sterkt truet av hybridisering med prærieulv. En omfattende ny studie viser imidlertid at den opprinnelige rødulven trolig var utdødd alt før prosjektet med reintroduksjon tok til, og at dagens populasjonen utelukkende består av prærieulvhybrider.[2]
Amerikanske myndigheter, vedU.S. Fish & Wildlife Service, har brukt enorme summer på å gjeninnføre rødulven i naturen, men nå viser altså en ny og meget omfattende studie med all tydelighet at den slett ikke er en unik ulveart, men kun enprærieulvhybrid.[2] Studien har tatt i bruk ny teknikk, som for eksempelSNP genotyping (enkelt forklart, en mer presis måte å måle genetisk variasjon på) ogSNP-mikromatriseanalyse (en måte å analysere etgenom for et stort antallenkeltnukleotidpolymorfier i en og samme operasjon), oggenom for å avdekke hundedyrenes opprinnelse. I resultatet går det klart fram at rødulven er 75 prosent prærieulv (Canis latrans) og kun 25 prosent ulv (Canis lupus).
Om det ikke dukker opp nye elementer vil trolig rødlistestatusen ikke lenger ha noen gyldighet, men det vil kanskje gå lang tid før den blir oppdatert. U.S. Fish & Wildlife Service har hittil vært tause om studien, som vil være en skandale for myndighetene om resultatet får støtte.
^Paul A. Hohenlohe, Linda Y. Rutledge, Lisette P. Waits, Kimberly R. Andrews, Jennifer R. Adams, Joseph W. Hinton, Ronald M. Nowak, Brent R. Patterson, Adrian P. Wydeven, Paul A. Wilson, Brad N. White (2017). "Comment on "Whole-genome sequence analysis shows two endemic species of North American wolf are admixtures of the coyote and gray wolf"". Science Advances. 3 (6): e1602250. doi:10.1126/sciadv.1602250. PMC 5462499 Freely accessible.PMID 28630899.
^vonHoldt, Bridgett M.; Cahill, James A.; Gronau, Ilan; Shapiro, Beth; Wall, Jeff; Wayne, Robert K. (2017). "Response to Hohenloheet al". Science Advances. 3 (6): e1701233. doi:10.1126/sciadv.1701233.PMID 28630935.