Referanseløs: Denne artikkelen inneholder enliste over kilder, litteratur ellereksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikkeverifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebasertereferanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Enprest er en person som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet prest har sin opprinnelse i det norrøne ordetprestr, som er beslektet med gammelengelskprēost og gammelsaksiskprēstar ellerprēster. Disse ordene har grunnbetydningen 'geistlighet' og tilsvarer det engelskepriest og tyskePriester. Videre stammer ordet fra latinpresbyter, som igjen har sin rot i greskpresbyteros (eldre eller leder i en menighet)[1]. Dette er den bibelske betegnelse, men i dagligtale overføres den også til andre religioner enn den jødisk-kristne.
På enkelte språk, som engelsk, brukes ordet 'priest' vanligvis om prester i kirker som legger vekt på spesifikke ordinasjonsregler og en sakramental rolle, slik som i katolske, ortodokse og anglikanske tradisjoner. I kirker med luthersk eller annen protestantisk tradisjon brukes vanligvis ordet 'minister' for å betegne geistlige.
Innenjødedommen erArons mannlige etterkommere regnet som prester (hebr.kohen, fl.kohanim) med arvelig embete. Utføringen av offerhandlinger er forbeholdt disse prester; etter Tempelets ødeleggelse har de ikke lenger noen sentral rolle, men tradisjonelt kalles de først fram for å lese fratoraen påsabbaten, og de leser visse foreskrevne bønner overfor menigheten.Rabbinere er ikke prester, da de ikke har spesielle rituelle plikter eller rettigheter.
Detkatolske ogortodokse presteembetet er inspirert av den jødiske offerprest. Han må væreordinert av en biskop, og ordinasjonen regnes som et pregende sakrament hvor den som prestevies inngytes enkarisme eller nådegave. Denne nådegaven er av objektiv natur og ikke avhengig av subjektive egenskaper hos den enkelte prest. Ordinasjonen er livsvarig, men under visse omstendigheter kan en prest løses fra sine prestelige fullmakter eller fratas dem, såkaltlaisering. I den katolske kirke skjer det ofte at prester laiseres fordi de ønsker å gifte seg. Prestens mest sentrale funksjon er å forvaltesakramentene. I forhold til andre sakramenter har prestene også en spesiell stilling: Det skal ordinært være en prest som forretter veddåp ogsykesalving. I den ortodokse kirke kan kun en prest eller biskop forrette vedkonfirmasjon (i den katolske kirke forretter normalt enbiskop ved konfirmasjon, men biskopen kan under særlige omstendigheter gi denne fullmakten til en prest, og kun en prest eller biskop kan høreskriftemål. Ektevigsel er derimot et sakrament som forrettes av brudeparet selv, idet den sakramentale og ekteskapskonstituerende handling her består i det livslange løfte brud og brudgom gir hverandre. Prestens rolle er her som vigselsmann, men ektevigselen vil ofte også være ledsaget av en brudemesse, dvs en messe mednattverd.
Katolsk teologi har et tredelt embete:diakon, prest og biskop. For å bli prest må man først vigsles til diakon og for å bli biskop må man først være vigslet diakon og prest.
Det finnes også uavhengige kirker med et katolsk syn på presteembetet. Presteembetet er forbeholdt menn. I den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker kan gifte menn prestevies, men ugifte menn som ordineres kan ikke gifte seg etter ordinasjonen (dette gjelder også de som blir enkemenn etter ordinasjonen). I den romersk-katolske kirke kan ordinært kun ugifte menn ordineres til prest. Unntak gis i enkelttilfeller for gifte menn som har vært prester i en ikke-katolsk kirke, men disse kan ikke blisokneprester.
Det skilles mellom sekularprester, som har sin ordinasjon knyttet til et bestemt bispedømme og står under den lokale biskops tilsyn, og ordensprester som er tilknyttet munke-/ordensvesenet, og hvor tilsynet ligger hos den øverste ledelse i den enkelte orden.
Presteordinasjonen regnes i Den katolske kirke som et pregende sakrament. Dette betyr at den ikke kan gjentas. En katolsk prest som fratas eller løses fra sine prestelige fullmakter, er følgelig fortsatt prest selv om han ikke praktiserer som det. Sakramenter som han forretter uten fullmakt vil like fullt være gyldige. Dersom en person som er i dødsfare ønsker åskrifte til en avsatt prest vil dette være både lovlig og gyldig etter katolsk kirkerett og teologi.
Iden anglikanske kirke varierer synet på presteembetet fra å ligge svært tett opptil det katolske syn til å ligge nærmere et kalvinsk syn (se nedenfor). Kvinner kan prestevies, men den enkelte menighet har rett til å nekte å bli tildelt en kvinnelig sokneprest.
I delutherske kirker har man beholdt presteordinasjonen. Den regnes dog ikke som etsakrament, men som en bekreftelse på at den ordinerte er kvalifisert til å fungere i sitt embete. Prestens rolle er i hovedsak de katolske og ortodokse presters, men lutherske legfolk og diakoner har rett til å utføre flere av de funksjoner som i den katolske og den ortodokse kirke er forbeholdt prester. Dersom en prest sier opp sin stilling iDen norske kirke, har vedkommende likevel tittelen 'prest'.
Kalvinismen har et presteskap med fire nivåer. Presbyterne har som sin viktigste rolle å opprettholde disiplin i kirken gjennom sine prekener og annenkatekese. Ordinasjonen er ikke sakramental.
I den kristne del avunitarismen kalles prestene oftest forpastor eller bare prest, men kan også i desabbatarianske unitarmenighetene betegnes somrabbiner.Biskop ellersuperintendent-pastor kalles den unitarprest som av ensynode er valgt til øverste leder for unitarmenighetene innenfor et større geografisk område, som for eksempel et land. Særlig amerikanskinspirerte unitarmenigheter omtaler prestene bare somminister. Unitarkirkene hadde kvinnelige prester allerede på midten av1800-tallet, og har i dag en meget inkluderende og åpen holdning til homofile prester.
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har et særegent presteskap som alle døpte menn som finnes verdige kan bli innviet til. Innvielsen gir adgang til forskjellige embeter og oppgaver. Kirken skiller mellom to prestedømmer, som kallesArons prestedømme ogMelkizedeks prestedømme. Mannlige medlemmer blir innviet til det førstnevnte først og siden til sistnevnte.
Kvekerne har ikke noe presteembete, da de ikke har funksjoner som naturlig ville komme inn under embetet.
Frelsesarmeen har ikke noen prester, men kaller sine ledereoffiser. Offiserene har en lederstilling i korpsene(menighetene).
Flere andre kristne samfunn har ikke prester, men kan isteden ha verv som kalleseldste, forstander, pastor eller annet.
I gresk og romersk før-kristen religion fantes et presteskap med særlig ansvar for offerhandlinger og andre rituelle handlinger. Både menn og kvinner (kaltprestinner) kunne tilhøre presteskapet; normalt hadde en kvinnelig guddoms kult prestinner mens en mannlig guddoms hadde prester. Adgang til presteskapet var regulert og man måtte vie sitt liv til guddommen, det vil si at man hadde noe som minner om ordinasjon.
Innen nyhedendom, somWicca og den lilianske tradisjon, finnes et presteskap for både menn og kvinner. Det er ikke noe regulært system for ordinasjon.
