Preludium i ciss-moll, op. 3 nr. 2 (også kjent somciss-moll-preludiet), er en avSergej Rakhmaninovs aller mest kjente komposisjoner. Det er et tredelt (A-B-A)preludium for soloklaver i tonearten ciss-moll, og var med i en samling kaltMorceaux de fantaisie (fransk forFantasistykker), op. 3, komponert i 1892. Preludiet kommer her ut som nummer to i rekken av i alt fem mindre pianostykker. Premieren ble foretatt av komponisten selv den 20. september 1892 på festivalenMoscow Electrical Exhibition. En anmelder skrev etter konserten at stykket hadde "skapt begeistring" hos publikum, og populariteten økte raskt ved hver framføring etter dette. Selv om det er et ungdomsverk (komponisten skrev det da han var 19 år), forble preludiet Rakhmaninovs aller mest berømte komposisjon for solo piano inntil hans død.
Preludiet er spesielt kjent for sitt svært enkle,suggererende ogmediterende tema (de nedadgående tonene A - G# - C#) som går igjen i hele stykket. A-delen er rolig og avbalansert, og er enkelte steder notert helt ned tilpiano pianissimo (ppp) i styrkegrad. Etter kort tid går dette over i en stadig raskere og mer desperat B-del, hvorkromatiske elementer spiller en betydelig rolle. B-delen fører til en nær identisk gjentakelse av A-delen; men denne gang med svært massive akkorder i både venstre og høyre hånd, notert helt opp tilforte fortisissimo (ffff) i styrke. Preludiet ender tilbaketrukket i en klokke-aktigcoda, sentrert rundt ciss-moll. Partiet minner om åpningen fra hans senereklaverkonsert nr. 2, bare at starten på konserten øker i styrke og intensitet, mens preludiet avtar.
Rakhmaninov skulle noen år senere utgi to sett med totalt 23 preludier for å kompletteresin egen versjon av totalt 24 preludier (i alle dur- og molltonearter), i tråd med hva flere store komponister hadde gjort før ham, blant annetBach,Chopin,Alkan ogSkrjabin. Ingen av de nye preludiene skulle likevel komme i nærheten av å vippe ciss-moll-preludiet ned fra tronen når det gjaldt popularitet blant publikum. Av de resterende preludiene er g-moll-preludiet (op. 23 nr. 5) det som oftest er å høre på konsert.
