Powerpop (engelsk for «kraftpop») er enundersjanger avpoprock,[1] som trakk inspirasjon fra1960-talletsbritiske ogamerikanskerockemusikk. Den har tatt til seg en kombinasjon av musikalske virkemidler som sterke melodier, klar vokal og skarpe harmonier, økonomiske arrangementer og framtredende gitarriff. Instrumentale soloer er vanligvis holdt til et minimum, blueselementene er i stor grad nedtonet. Powerpop er hardere enn vanlig poprock, og fungerer som en blanding avpop oghardrock. På 1980- og 1990-tallet var det en kommersiell beskjeden sjangre, men på midten av 1990-tallet og inn i 2000-tallet gikk den i stor grad ned undergrunnen. Mens dens kulturelle innvirkning har gått opp og ned i tiårenes løp, er powerpop blant rockens mest vedvarende undersjangrer.[2]
Powerpop er en mer aggressiv form for poprock som er basert på fengende, melodiske og energiske melodier.[3] Forfatteren John M. Borack uttalte i bokenShake Some Action – The Ultimate Guide to Power Pop at sjangeren har ofte blitt benyttet på mange grupper og sangere med «lykksalig likegyldighet», og rettet mot ulike navn somBritney Spears,Green Day,The Bay City Rollers ogDef Leppard.[1]
Opprinnelsen til powerpop er datert tilbake til rundt tidlig til midten av 1960-tallet med hvaAllMusic kaller «en blanding mellom den knasende hardrocken til The Who og de melodiske melodiføring til The Beatles og The Beach Boys med de ringende gitarene til The Byrds kastet inn for godt mål.»[4] I henhold til hovedverketThe Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll kom undersjangerens fremste inspirasjon fraden britiske bølgen, særskiltbeatmusikken som ble popularisert vedThe Beatles og dens «klirrende gitarer, behagelige melodier, ulastelige vokalharmonier, og en generell lukt av tenåringsuskyld.»[5]
Det varPete Townshend fra det engelske rockebandetThe Who som skapte betegnelsen «powerpop» i et intervju i 1967 hvor han sa at «Powerpop er hva vi spiller — hvaThe Small Faces pleide å spille, og den form for pop somThe Beach Boys spilte i dagene av «Fun, Fun, Fun», og som jeg foretrekker.»[6][a] Blant forløperne var The Small Faces, i henhold til blant annet Townshend,[8] men The Whos rolle i utviklingen av powerpop har blitt påpekt av sanger og låtskriverEric Carmen fraThe Raspberries, som mente at:
Pete Townshend skapte frasen for å definere hva The Who gjorde. Av en eller annen grunn kom betegnelsen aldri til bli heftet til The Who, men den ble heftet på de gruppene som kom ut av 70-tallet som spilte en form for melodiske sanger med knasende gitarer og en del vill tromming. Den bare festet seg til oss som lim, og det var ok for oss ettersom The Who var blant våre fremste rollemodeller. Vi bare elsket The Who.[9]
Flere andre grupper fra 1960-tallet var betydningsfulle for utviklingen og ekspansjonen av powerpop som stil, blant annetThe Hollies ogThe Monkees, foruten også ‘mykere’ grupper somThe Beau Brummels, The Cowsills ogThe Zombies. Andre grupper som The Knickerbockers, The Easybeats og The Outsiders bidro med ikoniske singler. Skribenten John Borack skrev at «Det er også ganske lett å trekke en ikke så krokete linje fragarasjerock til powerpop.»[10]
Ved 1970 var de særskilte stilistiske elementene til powerpop klart definert i innspillinger av den britiske gruppenBadfinger med singler som «No Matter What», «Baby Blue» og «Day After Day». De fungerte som oppskriftsmalen for den powerpop som skulle følge.[11]
Selv de grunnleggende påvirkningene på sjangeren var hovedsakelig britiske, var de band som utviklet og definerte powerpop på 1970-tallet bortimot alle amerikanske.The Raspberries’ «Go All The Way» fra 1972 er et bortimot perfekt uttrykk for de musikalske elementene i powerpop og gruppens fire album kan bli betraktet som svært representativt for sjangeren. I tillegg til hans band Nazz fra sent på 1960-tallet, berørte en del avTodd Rundgrens soloverk fra tidlig på 1970-tallet powerpop. Det samme gjorde innspillingene tilBlue Ash,Flamin' Groovies,Artful Dodger og i særdeleshetDwight Twilley (hvor hans hitsang «I'm on Fire» er et bevis på sjangerens hybride krysning).[12]
Den mest innflytelsesrike gruppe i perioden kan ha værtBig Star. Selv om Big Stars begynnende karriere tidlig på 1970-tallet fikk ingen kommersiell suksess, utviklet de en trofast kulttilhørighet og medlemmer av senere band somR.E.M. ogThe Replacements uttalte seg entusiastisk om deres beundring for gruppens musikk. The Replacements spilte faktisk inn en sang med tittelen «Alex Chilton» til hyllest av Big Stars leder.[13]
Motivert av framveksten avpunkrock ognyveiv fikk powerpop en framtredende og kommersiell suksessfull periode på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.
Selv om begrepet «powerpop» ble født på1960-tallet og benyttet så tidlig som i1973 i referanse til gruppenSweet,[14] var ikke betegnelsen i større bruk før i tiden rundt 1978. ForfatterenMichael Chabon skrev at «Powerpop i sin essensielle form ... var ikke eksisterende i antall år etter at det ble først identifisert. Like mye som de største verkene som ble utgitt av populære musikere på 1970-tallet, virkelig powerpop er i all vesentlighet stoff fra andre generasjon.»[15] Betegnelsen ble oftest benyttet i referanse til kritikernes favoritter somElvis Costello ogNick Lowe, hvis stil ble vurdert som en mindre truende versjon avpunkrock.[16][17]
Som punkerne likte powerpop-gruppene på slutten av 1970-tallet et skjevere og tøffere lydbilde enn deres forgjengere noen år tidligere. Tidvis ble det også benyttet synthesizere i musikken, skjønt ikke i samme grad som de som spiltenyveiv. Representative singler fra perioden er blant annet utgivelser fra plateselskapet Bomp! Records iLos Angeles med bandet20/20 («Giving It All»), Shoes («Tomorrow Night»), ogThe Romantics («Tell It to Carrie»). Kommersielt større navn somCheap Trick,The Cars ogBlondie blandet innflytelse fra powerpop med andre musikkstiler og oppnådde deres første suksess med album utgitt i 1978. Cheap Tricks albumCheap Trick at Budokan (1979) solgtetrippel platina i USA,[18] og singler som «Surrender» og «I Want You To Want Me» førte powerpop ut til et større publikum.
Visuelt var det en del powerpop-band som etterlignet utseendet til britiske band fra midten av 1960-tallet underden britiske bølgen med tynne slips og samme dress. Andre grupper som The Romantics benyttet røde lærklær som minnet omrock and roll-stjerner fra 1950-tallet somLittle Richard. Det amerikanske bandetThe Beat (senere kalt for Paul Collins' Beat) etterlignet klesstilen til sine samtidige i punkrockerneThe Ramones.
Den største hiten på hitlistene ved et rent powerpop-band varThe Knacks debutsingel «My Sharona» som holdt førsteplassen påBillboard Hot 100 i seks uker i løpet av sommeren1979. Det medfølgende albumet,Get the Knack, som solgte til platina, steinsatte vegen for andre band som The Beat. Imidlertid førte den allestedsnærværende radiospillingen av «My Sharona» denne sommeren til en motreaksjon mot bandet, som igjen førte til en tilbakeslag for hele powerpopsjangeren generelt. Svært få av de powerpop-albumene som fulgteGet the Knack kom på albumlistene i det hele tatt, og de som greide det klarte bare å klatre halvveis på Billboard 200. The Romantics hadde en mindre hit med «What I Like About You» tidlig i 1980, men ved den tiden var powerpop vurdert som en forbipasserende fase av mange musikkritikere.[19] Mange av bandene fortsatte å utgi album på 1980-tallet, men med unntaket av The Romantics’ In Heat (1983), var det ingen som skaffet seg oppmerksomhet. Andre grupper somThe Plimsouls,The Smithereens og The dB's ble spilt på collegeradio, hvor powerpop fortsatt var populært tiåret ut.
Innholdet av begrepet «powerpop» hadde en noe annen betydning iStorbritannia, og refererte til en annen musikkstil enn i USA. AvisenThe Evening Standard benyttet begrepet i januar 1978 i en artikkel omnyveiv-bandeneRich Kids ogTonight.[20]
I tillegg ble den amerikanske nyveiv-gruppenBlondie gitt betegnelsen «powerpop» av den britiske pressen. Bandets sanger «One Way or Another» og «11:59» fra Parallel Lines demonstrerte klart Blondies powerpop-side. Det mest kjente australske powerpop-band i perioden var antagelig The Innocents. Rockhistorikeren Glenn A. Baker hevdet de var «det største powerpop-bandet siden Raspberries ble borte.»[21]
Etter å ha påvirket utviklingen av powerpop fra begynnelsen, gjorde den britiske rockegruppenThe Kinks flere godt mottatte sanger i stilen av deres album Word of Mouth (1984), som «Do It Again».[22]
