 Nore kraftstasjon var en av flerekraftstasjoner som skulle beskyttes | |||
| Dato | oktober1944–mai1945 | ||
| Sted |  Rjukan,Notodden ogNore | ||
Operation Sunshine var en militær operasjon i det tysk-okkuperteNorge fra oktober1944 til mai1945. Formålet var å beskytte viktige industrianlegg mot ødeleggelse i tiden frem mot frigjøringen.
Operasjonen var planlagt av norsk militært personell iStorbritannia i samarbeid med det britiske militære. Operasjonen gikk ut på å beskytte viktige industripunkter i Norge fra tyskernes «brent jords taktikk». Spesielt viktig var kraftforsyningene, og operasjonen skulle dekke 60 prosent av kraftforsyningen for østre del av Norge. Det varkraftstasjonene påRjukan,Notodden ogNore som skulle beskyttes.
Den5. oktober1944 bleSOE-agenter fraKompani Linge sluppet ifallskjerm overUgleflott i øvreTelemark. Leder var majorLeif Tronstad og nestleder varJens-Anton Poulsson. OgsåGunnar Syverstad var med i det partiet som kom fra Storbritannia.Einar Skinnarland sluttet seg til gruppen som telegrafist. Poulsson overtok som leder da Tronstad ble drept i mars 1945. Området operasjonen skulle dekke ble separert ut som Milorg distrikt 16 (D-16), og ble delt opp i tre underdeler med kodenavn «Starlight», «Moonlight» og «Lamplight». Agentene skulle jobbe medMilorg-grupper som allerede var opprettet i området, og forsyne dem medvåpen og instruksjoner.
11. mars1945 hadde gruppen tattlensmann Torgeir Lognvik til fange da de fryktet at gruppen kunne ha blitt avslørt. Under avhør av lensmannen i en hytte på Syrebekkstølen kom broren til lensmannen, Johans Lognvik, og skjøt lensmannen fri. Både Tronstad ogGunnar Syverstad ble drept i oppgjøret. Broren til lensmannen hadde funnet frem ved å følge sporene til hytta, og da han kom frem var det ikke vakthold der.[1] Det var Johans Lognvik som avfyrte det dødlige skuddet mot Tronstad, ifølgeEirik Veum etter at Tronstad var slått i svime. Motstandsmannen Jon Landsverk ogEinar Skinnarland gjemte likene i et vann like ved, men de ble funnet av tyskerne og ble fotografert og brent dagen etter. Fotografiene viste Syverstad var skutt i pannen.[2] IfølgeOlav Njølstad ville trolig Torgeir Lognvik blitt likvidert om broren ikke hadde kommet frem. Ifølge Skinnarland var ikke Tronstad bevæpnet da han ble drept. Landsverk fortalte at Johans Lognvik var den eneste som løsnet skudd under basketaket i hytta.[3]
Milorg kom til Lognviks gård 9. mai 1945 for å arrestere Johans Lognvik. Han motsatte seg arrestasjon og det oppsto et basketak der Lognviks 78 år gamle far Halvor Lognvik ble innblandet og drept.[2] Lensmannen ble i1947 dømt til fem års fengsel for drapsforsøk, og broren fikk ti års fengsel fordrap. Enbauta til minne om agentene ble reist på Syrebekkstølen etter krigen.[4]
ISandvika sentrum liggerLeif Tronstads plass. Den8. mai1973 avduket kongOlav V en bauta på plassen. Både Rjukan og Trondheim har oppkalt en vei etter Leif Tronstad.
| Andre verdenskrig |
|---|
Josef Antonius Heinrich Terboven[a] (1898–1945) var en tysknazist ogSA-general som var øverste sivile tyske leder idet tyskokkuperte Norge.
Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven erlavtysk ellernederlandsk. Han tjenestegjorde i det tyskefeltartilleriet og det voksendeluftforsvaret iførste verdenskrig og ble tildeltJernkorset. Ved krigens slutt hadde han nåddløytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene iMünchen ogFreiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene[2] og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.[2]
Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923.[2] Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og blegauleiter der i 1928. Han ble en del avSturmabteilung fra 1925.
Den 29. juni 1934 giftet han seg med Ilse Stahl, en tidligere sekretær forJoseph Goebbels, som sammen med Hitler deltok på det kirkelige bryllupet iEssener Münsterkirche. Hitler var Terbovens forlover. Hans tilstedeværelse hadde sannsynligvis mindre med en særlig nærhet til bryllupsparet å gjøre enn med tåkeleggingen av et overraskende tilslag motSturmabteilung (de lange knivers natt). Det fant sted den 30. juni. En reise til et bryllup gav ingen mistanker om at noe var i gjære.[3][4][5][6][7]
Terboven ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz den 5. februar 1935. Dette var han ved siden av sitt verv som Gauleiter. I 1936 ble han utnevnt tilSA-Obergruppenführer.
Utdypende artikkel:Josef Terbovens kommissariske statsråder
_1940-10-06_(NTBs_krigsarkiv%2c_Riksarkivet).jpg)
Etter atCurt Bräuer hadde mislyktes i å forhindre at dennorske kongen ogregjeringen flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten.[2] Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge.[2] Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens påSkaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.[2]
Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder.Vidkun Quisling var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som 400 000 mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge oppFestung Norwegen, som skulle være tyskernes siste skanse.
Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realitetendiktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.
Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 daViggo Hansteen ogRolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der ti sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen avTelavåg i 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18englandsfarere iTrandumskogen i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje påMjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni Grini-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.
I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne,Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige og senere også foramerikansk etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.
Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl.a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser og hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering ogbrenning av Finnmark nord forLyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hansFührerbefehl av 28. oktober 1944.
I september 1941 fikk Terboven besøk avReinhard Heydrich ogWalter Schellenberg på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur påOslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.[8]
Terboven ogFranz Böhme reiste 3. mai 1945 tilFlensburg der densiste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse avKarl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. FinansministerLutz Schwerin von Krosigk ville kapitulere uten kamp.[9]:295
Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»[9]:298-299 Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig. Han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskaper fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.[9]:302-304
Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilodynamitt i enbunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskaper hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 fikk de likrestene undersøkt nøye for å fastslå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik.[10][9]:14-15 Han ble senere bisatt i Essen.
| Emner |
|  | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Steder |
| |||||||||
