Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS ) (født29. september106 f.Kr., død28. september48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøsromersk militær leder,provinsguvernør og politiker i det100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans førstekonsulskap uten å møtede normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder underSullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer.
Pompeius bidro deretter til å slå nedSpartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg medJulius Cæsar ogMarcus Crassus i det førstetriumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter,Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte islaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte tilEgypt. Der ble Pompeius forrådt og drept avPtolemaios XIII av Egypt.
Pompeius Strabo døde under Marius' beleiring av Roma i87 f.Kr., enten som et offer for enepidemiskpest, eller rammet av lynet, eller muligens begge deler.[7] IPlutarks redegjørelse ble hans legeme dratt fra dens likvogn av mobben.[8] Hans da tyveårige sønn Pompeius arvet hans eiendommer, hans politiske lære og lojaliteten til hans legioner.
Pompeius hadde tjenestegjort i to år under sin fars kommando og hadde deltatt i de siste delene av Marius'sosiale krig mot italienerne. Han vendte tilbake til Roma og ble anklaget for urettmessig tilegnelse ved plyndring: hans forlovelse med dommerens datterAntistia sikret en rask frifinnelse.[9]
I de neste få årene hadde Gaius Marius Italia under sin besittelse.[10] Da Sulla kom tilbake fra krigføring motMitridates VI av Pontos i 83 f.Kr., samlet Pompeius tre legioner for å gi ham støtte mot Marius' styre vedGnaeus Papirus Carbo.[11]
Sulla og hans allierte fortrengte Marius' styrker i Italia og i Roma: Sulla, nådiktator av Roma, var imponert av den unge Pompeius' selvsikre framtoning. Han adresserte ham somimperator (tilnærmet kommandant) og tilbød ham sin stedatterAemilia Scaura som giftmål. At Pompeius allerede var gift og det samme var Aemilia, og dessuten gravid, var en mindre detalj. Begge ble skilt hver på sin kant og gift på nytt.[12] Selv om Aemilia døde ibarsel kort tid etter, bekreftet ekteskapet Pompeius' lojalitet og var en enorm dytt framover for hans karriere.[13]
Da krigen i Italia var over, ble Pompeius sendt av Sulla til å kjempe Marius' styrker påSicilia og i Afrika.[14] I 82 f.Kr. hadde Pompeius sikret Sicilia og således garantert kornforsyningene til Roma. Han henrettet Gnaeus Papirius Carbo og hans tilhengere på stedet, noe som ga ham omtalen somadulescens carnifex («ungdomsslakter»).[15] I 81 f.Kr. flyttet han over til den romerske provinsen i Afrika hvor han beseiretGnaeus Domitius Ahenobarbus og dennumidiske kong Hiarbas etter et langvarig og innbitt slag.[16]
Etter denne rekken med seirer ble Pompeius proklamertimperator av sin hær i Afrika; straks han var tilbake i Roma ble han gitt en entusiastisk folkelig mottagelse og hyllet av Sulla somMagnus, «den store», – åpenbart i anerkjennelse av Pompeius militære seirer og popularitet, men muligens også med en undertone av sarkasme. Den unge generalen var fortsatt offisielt enprivatus (privat borger) som ikke hadde noen posisjon icursus honorum. Tittelen kan ha hatt til hensikt å kappe Pompeius ned i størrelse; han benyttet seg aldri selv av denne tittelen senere i sin karriere.[17]
Da Pompeius krevde ettriumftog for sine seirer i Afrika, nektet Sulla. Det ville være uten presedens, selv ulovlig, for en ungprivatus – han måtte isteden oppløse sine legioner. Pompeius nektet, og presenterte seg selv ventende ved Romas port. Sulla ga seg.[18] Imidlertid holdt Sulla sitt eget triumftog først, deretter holdtMetellus Pius sitt, noe som gjorde at Pompeius først kom på tredjeplass i raske rekkefølge av triumftog. Pompeius' alder, hans status somequites og hans seier over Romas fiender skulle ha diskvalifisert ham fra en triumf. Sullas samtykke, formalisert ved hans lydige senat som en republikansk tillatelse førte til en ikketradisjonell og strengt tatt ikke lovlig triumf, men dog en triumf uansett.[19] På selve dagen forsøkte Pompeius å overgå sine eldre foran seg i triumftogene ved å ri inn i stridsvogn tauet av enelefant som et symbol på hans afrikanske erobringer. Elefanten var for stor for byporten og rask improvisering ble nødvendig, hvilket var meget pinlig for Pompeius og til stor fornøyelse for tilskuerne i Romas gater.[20]
Romersk statue av Pompeius, ved Villa Arconati a Castellazzo di Bollate (Milano, Italia). Den ble fraktet dit dra Roma i 1627 av Galeazzo Arconati.
Pompeius' karriere synes å ha vært drevet av lengselen etter militær ære og forakt for tradisjonelle politiske begrensninger.[21] I konsulvalgene for 78 f.Kr. støttet hanMarcus Aemilius Lepidus imot ønskene til Sulla. I 78 f.Kr. døde Sulla. Da Lepidus gjorde opprør var det Pompeius som slo ned opprøret på vegne av senatet. Deretter ba han omimperium (kommando) som prokonsul iHispania[22] for å ta seg avpopularenes generalQuintus Sertorius som hadde holdt ut i de siste tre årene motQuintus Caecilius Metellus Pius, en av Sullas dyktigste generaler.[23] Det romerske aristokratiet avviste hans anmodning. De begynte å frykte den unge, populære og suksessfulle generalen. Pompeius tok til sin tidligere taktikk for overtalelse; han nektet å oppløse sine legioner inntil hans anmodning ble akseptert.[23] Senatet etterkom ham, motvillig ga de ham tittelen som prokonsul og makt tilsvarende de til Metellus og sendte ham til Hispania.[24]
Pompeius ble i Hispania fra 76 til 71 f.Kr. Lenge var han ikke i stand til å avgjøre krigen grunnet Sertorius' effektivegeriljataktikk. Selv om han aldri greide å beseire Sertorius avgjørende (og han møtte nær sin egen undergang i slaget ved Sucro), vant han flere hærtokt mot Sertorius' underoffiserer i en utmattelseskrig. Sertorius var betydelig svekket og ved 74 f.Kr. vant Metellus og Pompeius by etter by.[25]
Til sist greide Pompeius å knusepopulares da Sertorius ble myrdet av sin egen offiserMarcus Perperna Vento, men denne ble beseiret av Pompeius i 72 f.Kr. i deres første slag. Tidlig i 71 f.Kr. var hele Hispania underkastet.[25] Pompeius viste et talent for effektivt organisering og rettmessig administrasjon av den erobrede provinsen; dette økte hans styre over hele Hispania og helt inn i den sørlige delen av Gallia.[26] En gang ut i 71 f.Kr. seilte han av sted til Italia med sin hær.
I mellomtiden stoCrassus overforSpartacus' slaveopprør iden tredje slavekrigen. Crassus beseiret Spartacus, men i hans marsj mot Roma, møtte Pompeius restene av Spartacus' hær. Han tok fem tusen av de til fange og krevde like godt æren for å ha avgjort og avsluttet hele opprøret. Det gjorde Crassus rasende.[27]
Tilbake i Roma var Pompeius blitt enormt populær. Den 31. desember 71 f.Kr. ble han gitt sitt andre triumftog for sine seire i Hispania. Som hans første ble det akseptert motvillig. For sine beundrere var han den meste briljante generalen i sin tidsalder, åpenbart favorisert av gudene og en mulig forkjemper for folkets rettigheter. Han hadde med hell stått opp imot Sulla og hans senat. Han hadde eller med sin innflytelse bidratt til å gjeninnføre de tradisjonelle plebeiiske rettighetene og privilegiene som hadde gått tapt under Sullas diktatur. Pompeius fikk lov til å gå forbi enda en gammel romersk tradisjon; kun 35 år gammel og enda ikke en senator ble han valgt tilkonsul av en overveldende flertall og ble innsatt som partner av Crassus i år 70 f.Kr. Pompeius' nærmest kometaktig stigning og forfremmelse til konsul var uten sidestykke. Hans taktikk fornærmet den tradisjonelle adelen og deres verdier som han hevdet at han delte og forsvarte. Men han ga dem intet annet valg enn å tillate at han ble konsul.
Romerriket 67 f.Kr. og kampen mot pirater i Middelhavet.
To år etter sin utnevnelse som konsul ble Pompeius tilbudt kommandoen over en marinestyrke for å ta seg avpiratproblemet iMiddelhavet. Den konservative fraksjonen i senatet forble mistenksom og på vakt mot ham. Det virket på dem som nok en ulovlig eller i det minste ekstraordinær utnevnelse.[28] Pompeius' tilhengere som støttet denne kommando – deriblantJulius Cæsar – var i mindretall, men støtten økte etter atplebeiernestribun, Aulus Gabinius, foreslo enlex Gabinia;[29] egentliglex de uno imperatore contra praedones instituendo («lov som utnevner en eneste øverstkommanderende mot røvere») ellerlex de piratis persequendis («lov om forfølgelse av pirater»)[30] som ga Pompeius kontroll over havet og kyststripen så langt som 80 km inn i landet. Med en slikimperium maius fikk han rang over alle andre romerskemagistrater. Loven ble vedtatt med tre års varighet, og fikk gjennomslag til tross for heftig motstand. Pompeius' kamp mot piratene varte mindre enn ett år og beskrives som en strålende suksess av hans politiske allierteCicero.[31]
At Julius Cæsar ble tatt somgissel av pirater i 75 f.Kr.,[32] sier noe om den faren sjøfarende var utsatt for. Likevel skrevDio Cassius at romerne gjorde lite med saken. Iblant ble en flåte sendt ut for å rydde opp etter enkeltepisoder, men: «Lite ble oppnådd, bortsett fra at forbundsstatene led enda mer vondt enn før, inntil deres levekår var helt fortvilte.» Men gradvis var det ikke bare Romas allierte som ble plaget av piratene; noen tok seg helt inn til Romas havn,Ostia, og senket flere skip der.Plutark viste til trusselen mot Romas matforsyninger som det mest presserende problemet: «Sjørøvernes makt var følbar i alle deler av Middelhavet, slik at det var umulig å seile noe sted, og allhandel lå nede. Det var dette som virkelig fikk romerne til å reagere. Med torgene tomme for matvarer, og truet avhungersnød, utnevnte de Pompeius til å rense havene for pirater.»[33] Om trusselen var reell, er diskutabelt, men alt som truet korntilførselen til millionbyen Roma, ga grunn tilpanikk. Folkemeningen i Roma og Pompeius' tilhengere kan ha overdrevet trusselen. Ulike folkeslag ogbystater rundt Middelhavet hadde sameksistert i århundrer, de fleste med festningsverk ogkrigsskip til å forsvare seg mot tilfeldig eller planlagt plyndring.[34] Med Romas økende overherredømme vil uavhengige maritime økonomier i Middelhavet ha blitt marginalisert. Et økende antall kan ha slått seg på sjørøveri. Så lenge de oppfylte Romas økende behov forslaver, ikke forstyrret Romas allierte og områder, og ikke støttet Romas fiender, ble pirater tolerert. Men frykten for sjørøveri var reell, og en del pirater, ble det senere hevdet, hadde støttet Sertorius.
Ved slutten av vinteren var Pompeius' forberedelser fullført. Han delegerte ett av tretten områder til hver av sinelegates, og sendte dem ut. I løpet av førti dager skal den vestlige delen av Middelhavet ha blitt renset.[28] Først fokuserte han på kornproduserende områder påSicilia,Sardinia,Korsika og Nord-Afrika, og da de var sikret, dro han østover og avsluttet iKilikia, som ble ansett som piratenes hovedsete. Likevel er lite kjent om Pompeius' innsats her. Cicero summerer den i en eneste setning: «Han seilte ut fraBrundisium, og på 49 dager hadde han gjort Kilikia til del av Romerriket» - i kontrast til tidligere romerske hærføreres manglende suksess da de gikk til kamp mot piratene. Pompeius skal ha kunngjort at hvis piratene overga seg uten kamp, ville de bli mildt behandlet; en helt uvanlig fremgangsmåte for en romersk general, men slik overvant han Kilikia nesten uten våpenbruk. IfølgeVelleius Paterculus, Plutark,Appian og Dio Cassius fikk Pompeius flyttet kilikierne ogpamfylierne som hadde overgitt seg til ham, til innlandsstrøk. Men dette stemmer ikke, for kilikerierne fortsatte å bo langs kysten. Forskjellen var at de ikke lenger ble omtalt som «pirater», men «Romas allierte». Noen av dem kjempet senere for ham iborgerkrigene.SatirikerenLucan skrevironisk om dette i et dikt: «...og kilikieren, ikke lenger en pirat, seiler ut i et lovlig fartøy». Men Pompeius hadde slett ikke renset havene for pirater i 67 f.Kr., tvert om forble piratvirksomhet en alvorlig trussel mot både romerne selv og deres allierte. Selv Cicero måtte innrømme at noen av dem Pompeius hadde flyttet til Dyme i Hellas, herjet på havet mellom Italia og Hellas i 44 f.Kr.[35]
Ruiner i byen Soli som ble omdøpt til Pompeiopolis.
Dio Cassius rapporterte at forbindelsen ble gjenopprettet mellom Hispania, Afrika og Italia. Det menes trolig kornforsyningene, men i hvilken grad den var forstyrret før Pompeius' tokt, er ikke kjent. Referansen til Hispania kan være en henvisning til Sertorius' opprør og motstand, omtalt i rapporter om «pirater fra Kilikia», som skal ha dominert praksisen med sjørøveri i Middelhavet på 200- og 100-tallet f.Kr. Kilikia var et delvis uavhengig område, en gang provins under det nå svekkedeSelevkideriket. Han forflyttet mange av dem til byen Soli der. Den ble deretter kalt for Pompeiopolis.[36]
I Roma ble Pompeius hyllet som den fremste i Roma,primus inter pares, det vil si «den første blant like». Cicero klarte ikke motstå en panegyrisk hyllest: «Pompeius gjorde sine forberedelser til krig ved slutten av vinteren, gikk inn i den ved vårens begynnelse, og fullførte den midt på sommeren.»[37] Denne militære suksessen sikret trolig Pompeius hans neste og enda mer imponerende kommando, i krigen motMitridates VI av Pontos, hersker avdet lille riket Pontos ved kysten avSvartehavet, men med innflytelse på begge sider avEgeerhavet.
Byste av Mithridates VI av Pontos, framstilt som Herakles.
Pompeius tilbrakte deretter tid med å besøke byer iKilikia ogPamfylia, og sørge for romersk myndighet for de nyerobrede områdene. I hans fravær fra Roma i 66 f.Kr. ble han nominert for å etterfølge Lucius Licinius Lucullus som kommandant i krigen motMitridates VI av Pontos i øst. Poppeius' befaling ble foreslått av tribunGaius Manilius, støttet avJulius Cæsar og rettferdiggjort avCicero ipro Lege Manilia.[38] Hans svogerQuintus Metellus Celer tjenestegjorde under ham på denne tiden og fulgte ham på hans bedrifter i Østen. Denne befalingen ble også bestridt av det romerske aristokratiet, men gjennomført uansett.
Lucullus, en plebeiersk adelsmann, var fortørnet over at han skulle bli erstattet av en «ny mann» som Pompeius. Hans erstatning var en fornærmelse, og han karakteriserte Pompeius som en «gribb» som livnærte seg på andres arbeid. Han referert ikke bare til Pompeius' kommando mot Mithridates, men også at Pompeius hevdet at han hadde fullført krigen mot Spartacus.[39]
Da Pompeius nærmet seg med sin hær trakk Mithridates seg strategisk tilbake med sine styrker. Den aldrendeTigranes avoldtidens kongedømme Armenia, hans allierte, nektet å gi ham tilfluktssted, og han trakk seg deretter tilbake til sine egne besittelser vedkimmeriske Bosporos. Pompeius sikret seg en avtale med Tigranes, og i 65 f.Kr. begynte han å forfølge Mithridates, men møtte motstand frakaukiske iberere og albanere. Han avanserte fram til Fasis iKolkis hvor han møtte Servilius, admiralen for hans flåte iSvartehavet. Han dro deretter til Pontos, erklærte at det ville bli en romersk provins og tilbrakte vinteren der.
Mithridates hadde ikke klart å skaffe seg en ny hær i Bosporos vedKertsjstredet. I 63 f.Kr. trakk han seg tilbake til festningen iPantikapaion. Hans sønnMakares ville ikke gi sin far støtte og Mithridates fikk ham myrdet. Hans yngre sønnFarnakes II, oppmuntret av misnøye og krigstretthet, ledet et opprør mot sin far. Dette forræderiet ble øyensynlig for mye for Mithridates og han begikk selvmord. Han ble gravlagt i Sinope, hovedstaden i Pontos, på ordre av Pompeius.
Pompeius i Tempelet i Jerusalem, maleri avJean Fouquet.
Pompeius marsjerte i 64 f.Kr. inn i Syria, restene av det en gang så mektigeSelevkideriket, avsatte dets konge,Antiokos XIII Asiatikos, og omgjorde også det til en romersk provins.[40] I 63 f.Kr. marsjerte han sørover og etablerte romerske overherredømme iFønikia ogKoilesyria. Dehellenistiske byene i regionen, særlig byene iDekapolis, gikk over til enkalender som begynte sin dato fra Pompeius' erobring (sePompeisk tid).
I Judea blandet Pompeius seg inn i en lokaljødisk borgerkrig mellom to rivaliserende kandidater for å være yppersteprest, den ene varJohannes Hyrkanos II, som støttetfariseernes fraksjon, ogAristobulos II, som støttetsaddukeerne. Første inviterte den ene kandidaten Pompeius til å hjelpe seg, deretter den andre. Han besluttet å støtte Hyrkanos II. Sammen gikk de i gang med å beleire tempelfjellet iJerusalem. Etter tre måneder ble byen beseiret. Den jødiske historikerenJosefus skrev om Jerusalems fall iIoudaike archaiologia (Jødisk forhistorie):[41]
«Av de jødene som falt der var det tolv tusen, men svært få av romerne... og ingen små uhyrligheter ble begått mot tempelet i seg selv, som i tidligere tider hadde vært utilnærmelig, og sett av ingen; for Pompeius gikk inn i det, og sammen med noen få av dem som var med ham, og de så alt som var ulovlig for alle andre menn å se unntatt for yppersteprestene...»
At Pompeius gikk inn i selve tempelet, det helligste av det hellige, var en grov vanhelligelse ogblasfemi ijødiske øyne.[42] Han såmenoráen, den syvarmet lysestaken, skattene og alle de hellige karene. Han hadde forventet å se den jødiske guden eller en representasjon av denne, men fant intet. Kanskje forvirret over dette beordret han dagen etter en renselse av tempelet og utpekte Hyrkanos II som yppersteprest.[43] De jødiske områdene ble deretter redusert, skattlagt og ført besluttsomt inn under romersk styre.
Til sammen hadde Pompeius annektert fire nye provinser forden romerske republikken:Bithynia et Pontus (de tidligere kongerikeneBitynia, annektert i 74 f.Kr., ogPondos, annektert i 63 f.Kr.),Kilikia i 64 f.Kr.,Syria også i 64 f.Kr. ogKreta som ble slått sammen medKyrene i 20 f.Kr. til den felles provinsenCreta et Cyrenaica. Romas protektorater strakte seg nå så langt øst som tilSvartehavet ogKaukasus. I Asia viste Pompeius et arrig øye for bestandig diplomati og for bøye lokale kongedømmer sin veg. Hans erobringer på midten av 60-tallet f.Kr. ble begynnelsen til romerske Midtøsten og som enda en gang forvandlet romernes offentlige finanser. Skatt mottatt fra utlandet ble bortimot doblet, og krigsbytte økte rikdommen for staten og enkeltpersoner. KunEgypt gjensto for erobring. Pompeius militære seirer, politiske bosetninger og annekteringer i Asia skapte Romas ny grense i øst.[42]
etter å ha avsluttet tretti år med krig, beseiret, drepte eller underkastet12 183 000 menn, senket eller kapret846 skip, brakt inn under romersk protektorat1 538 byer og befestet bosetninger og underkastet land fra Azovhavet til Rødehavet, fullførte han sine løfter til gudinnen Minerva i henhold til sine bedrifter.
Pompeius' inskripsjon på hans tempel til Minerva, september 62 f.Kr.[44]
Nyhetene om Pompeius' seirer i øst – og antagelig om hans guddommelige æresbevisninger der – nådde Roma før han selv gjorde det. Han hadde en kult vedDelos og var «frelser» påSamos ogMytilene. Plutark sitertegraffiti på en vegg iAthen som henviste til Pompeius: «Jo mer du vet du er en menneske, jo mer blir du en gud.» I Hellas var disse æresbevisningene vanlig smiger overfor velgjørere og herskere, men i Roma ble det bedømt som farlig monarkisk.[45]
I Pompeius' fravær hadde hans gamle tilhenger Cicero blitt forfremmet til konsul. Hans gamle fiende og kollega Crassus støttet Cæsar. I senatet og bak dens scener var Pompeius antagelig både beundret og fryktet, mens han i gatene var like populær som tidligere. Hans østlige seirer skaffet ham en tredje triumf. På hans 45 års fødselsdag i 61 f.Kr. kjørte han inn i triumfvogn, storstilt gudekonge, men i en republikansk form, men ikke mer enn at han ble fulgt av et gigantisk portrett av seg selv, strødd med perler.[46]
Hans tredje triumftog overgikk alle tidligere; uovertruffent var også de to dagene som var avsatt for dens prosesjoner og leker(ludi). Krigsbytte, fanger, soldater og banner som avbildet slagscener ble vist fram i triumfruten mellomCampus Martius og Jupitertemplet påKapitolhøyden. Erobrete konger og krigsbytte ble ført i prosesjon foran Romas folkemengder, inkludert en tidligere yppersteprest fra Jerusalem. Det var også engaupe og noenbavianer. Den andre dagen kom Pompeius selv i sin juvelbesatte stridsvogn med en av sine sønner ved siden av seg, og folket fikk inntrykk av at han bar Aleksander den stores kongelige purpurkappe. Han ankom på sin fødselsdag og han viste fram et symbol på verden, englobus, ved at han triumfert på tre ulike kontinenter; Afrika (79 f.Kr.), Spania (71 f.Kr.) og Asia (61 f.Kr.). Mynter preget av ham fortsatte å hevde dette globale budskapet.[47] Plutark hevdet at denne triumfen representerte Pompeius', og dermed også Romas, herredømme over hele verden, en bedrift som overgikk selv Aleksander den store.[48] Som avslutningen ga en han en overdådig triumfbankett og penger til folket, og lovte dem et nytt teater.[49]
I mellomtiden hadde Pompeius lovt sine aldrende veteraner offentlig land som de kunne dyrke, deretter oppløste han sin hær. Det var en betryggende tradisjonell gest, men senatet var fortsatt mistenksom. De diskuterte og forsinket hans politiske bosetninger i øst,[50] og de lovte bevilgningene av offentlige landeiendommer. Fra nå av synes det som om Pompeius måtte balansere på en vanskelig linje mellom hans entusiastiske folkelige tilhengere og de konservative som var motstrebende i å anerkjenne hans veldige bedrifter. Det kom til å føre ham inn i uventede politiske allianser.
Selv om Pompeius og Cæsar ikke stolte på hverandre, var Crassus' leiebønder avvist på samme tid som Pompeius' veteraner ble oversett, og ved 61 f.Kr. hadde deres klagemål presset dem begge inn i en allianse med Cæsar, seks år yngre enn Pompeius, tilbake fra tjeneste i Hispania og klar for å søke posisjon som konsul for 59 f.Kr. Deres politiske allianse, kjent somdet første triumvirat, opererte ut fra fordeler til dem alle. Pompeius og Crassus skulle gjøre Cæsar til konsul, og Cæsar skulle da bruke sin posisjon som konsul til å fremme deres krav.
Cæsars konsulembete av 59 f.Kr. skaffet Pompeius jordeiendommer for hans veteraner, bekreftelse av hans asiatiske politiske bosetninger og en ny hustru. Hun var Cæsars datter,Julia Cæsaris. Det ble sagt at Pompeius var forgapt i henne.[51] Julias personlige sjarm var bemerkelsesverdig; hun var svært vakker, og hele 23 år yngre enn sin ektemann, men til tross for det politisk motiverte ekteskapet, skal de begge ha vært henførte i hverandre.[52] I det samme året forsaketClodius sin status som patrisier, ble valgt inn i som tribun for plebeierne. Mot slutten av sin tid som konsul hadde Cæsar sikret segprokonsulær kommando iGallia. Pompeius var blitt gjort til guvernør avHispania Ulterior, men ble værende i Roma for å sikre at kornforsyningen varcurator annonae.[53]
Til tross for hans opptatthet med sin nye hustru, håndterte Pompeius kornsituasjonen godt. Hans politiske skarpsindighet var mindre sikker. Da Clodius vendte seg mot ham i 57 f.Kr., forsvarte Pompeius seg selv ved å støtte atCicero ble tilbakekalt fra sin landflyktighet. Tilbake i Roma gikk Cicero inn i rollen som Pompeius' forsvarer og Clodius' motstander, mens Pompeius trakk seg tilbake til kjærlige unge hustru og sin teaterplaner; slik oppførsel var ikke forventet av tidligere så imponerende ung general.[53] Pompeius kan ha vært likeså besatt, utmattet og frustrert. Hans eget parti hadde ikke tilgitt ham for å tillate at Cicero kom tilbake. En del forsøkte å overbevise ham om at Crassius planla å få ham myrdet. I mellomtiden drev Cæsar på med å overgå sine kollegaer i militær dyktighet og popularitet.
En rekonstruksjon av fasaden på Curia Pompeia, Pompeius' nye teater i Roma.
Ved 56 f.Kr. var båndene mellom de tre mennene svært frynset.[53] Cæsar tilkalte først Crassus, deretter Pompeius, til et hemmelig møte,Luccakonferansen iGallia Cisalpina (nordlige Italia), for at de skulle gjennomtenke deres felles strategi. De ble enige om at Pompeius og Crassus igjen skulle gå for konsul i 55 f.Kr. Straks valgt skulle de forlenge Cæsars kommando i Gallia for ytterligere fem år. Mot slutten av deres felles konsulår skulle Crassus bli den lukrative og innflytelsesrike guvernørposisjonen iSyria, og bruke denne som utgangspunkt for erobre Partia. Pompeius ville beholde Hispaniain absentia.
I 55 f.Kr. ble Pompeius og Crassus valgt som konsuler på bakgrunn av bestikkelser, sivil uro og ren vold for å få stemmene dit de ville.[54] Curia Pompeia, Pompeius' nye teater i Roma ble innviet det samme året. Det var Romas første faste teater; en gigantisk, arkitektonisk dristig kompleks påCampus Martius, komplett med butikker, flerbruksbygninger, hageanlegg og et tempel forVenus Victrix («den seirende Venus»). Sistnevnte knyttet ham tilÆneas, sønn avVenus og den mytiske grunnlegger av selve Roma. Bygningens søylerad, statuer, malerier og personlige rikdommer fra utenlandske konger var ment å bli beundret slik at Pompeius' triumfer levde videre. I tillegg var teateret et ideelt møtested for hans tilhengere.[55]
I 54 f.Kr. døde Julia, Cæsars eneste datter og Pompeius' hustru, i barsel sammen med sitt barn. Pompeius og Cæsar delte sorg og kondolanser, men samtidig brøt hennes død deres familietilknytning.[56] Det påfølgende året lot den aldrende hærføreren Crassus sammen med sin sønn Publius og det meste av hæren lurt i en felle avpartiere vedCarrhæ, og det ble et av de mest knusende nederlag i romersk militærhistorie. Cæsar, ikke Pompeius, var nå Romas største nye general og den skrøpelige balansen mellom dem var truet. Offentlig engstelse flommet over; rykter sirkulerte at Pompeius ville bli tilbudt diktatur for å gjeninnføre lov og orden.
Cæsar søkte en ny ekteskapsallianse med Pompeius og tilbød sin grandnieseOctavia Minor (søster av den framtidige eneherskerAugustus). Denne gangen avviste Pompeius forslaget. I 52 f.Kr. giftet han seg medCornelia Metella, den meget unge enken etter Crassus' sønn Publius, og datter avCaecilius Metellus Scipio, en av Cæsars fremste fiender. Pompeius var i drift tilbake tiloptimatene. Det kan bli antatt at de tenkte på ham som den minste av to onder.
I det samme året blePublius Clodius myrdet. Da hans tilhengere brente ned senatshuset i hevn, appellerte senatet til Pompeius. Han reagerte som forventet med hensynsløs effektivitet. Cicero, som forsvarte den anklagede morderenTitus Annius Milo, ble så rystet avforumet fylt med bevæpnete soldater at han ikke var i stand til å fullføre sitt forsvar.
Straks orden var gjenopprettet unngikk senatet og Cato å tilby Pompeius diktaturet – det framkalte minner om Sulla og hans blodige proskripsjoner. Isteden gjorde de ham til enekonsul; det ga ham gjennomgripende, men dog begrenset makt. En diktator kunne ikke bli straffet etter loven for de tiltak han gjennomføre, men en enekonsul kunne.
Mens Cæsar bekjempet gallerhøvdingenVercingetorix i Gallia, fortsatte Pompeius med lovgivende agenda for Roma. Dets detaljer antydet en skjult allianse med Cæsars fiender: blant hans ulike juridiske og militære reformer var en lov som tillot retrospektiv forfølgelse for valgbestikkelser. Cæsars allierte tolket ganske riktig dette som en trussel mot Cæsar straks hans kommando i Gallia var over. Pompeius forbød også Cæsar å inneha konsulembetetin absentia selv om det hadde vært tillatt under det tidligere lovverket.
Det synes å være en alvorlig trussel mot Cæsars planer straks hans tid i Gallia hadde gått ut. Til sist, i 51 f.Kr., var Pompeius mer likefrem; Cæsar ville ikke få tillatelse til å stille som konsul om han ikke først oppløste sin hær. Det ville naturligvis etterlate Cæsar forsvarsløs overfor sine fiender. Som Cicero med tristhet noterte, Pompeius hadde blitt svekket med alderen; usikkerhet, frykt for Cæsar og en kjede med valgte redskaper for et kranglende oligarki av optimater. Den kommende konflikten synes uunngåelig.[57]
I begynnelsen hevdet Pompeius at han kunne beseire Cæsar og skaffe seg en hær bare ved å trampe med foten på Italias jord, men våren49 f.Kr. da Cæsar krysset elvenRubikon og hans legioner marsjerte nedover Den italienske halvøya, beordret Pompeius å oppgi Roma. Hans legioner trakk seg sørover motBrundisium hvor Pompeius hadde til hensikt å finne fornyet styrke til gå til krig mot Cæsar i øst. I prosessen tenkte verken senatet eller Pompeius på å ta de store rikdommene med seg, antagelig vurderte de det slik at Cæsar ikke våget å ta det. Det ble etterlatt bekvemt iSaturntempelet da Cæsar og hans styrker gikk inn i Roma.
Pompeius unngikk så vidt å møte Cæsar i Brundisium, men klarte krysset over tilEpirus, hvor Pompeius under Cæsars spanske kampanje hadde samlet en stor styrke iMakedonia, bestående av ni legioner som ble forsterket med kontingenter fra romerske allierte i øst.[58] Hans flåte, rekruttert fra de maritime byene i øst, kontrollerteAdriaterhavet. Likevel greide Cæsar å krysse over til Epirus i november 49 f.Kr og fortsatte med å erobreApollonia.[58]
Slaget ved Farsalos, strategisk oversikt.
Pompeius greide å kom tidsnok til å bergeDyrrhachium (i dagensAlbania), og han hadde da til hensikt å vente ut Cæsar i løpet avbeleiringen av Dyrrhachium i 48 f.Kr. hvor Cæsar tapte rundt tusen menn, men Pompeius tapte det dobbelt. Dog, ved ikke å forfølge Cæsar i det kritiske øyeblikket i hans nederlag, kastet Pompeius bort den sjansen hadde til å tilintetgjøre Cæsars langt mindre hær. Cæsar selv sa at «I dag ville fienden ha vunnet, om de hadde en kommandant som var en vinner!»[59] I henhold tilSuetonius var det ved dette tidspunkt at Cæsar uttalte at «den mannen (Pompeius) vet ikke hvordan man vinner en krig.»
Med Cæsar rett i hælene, flyktet de konservative, ledet av Pompeius, til Hellas. Cæsar og Pompeius hadde deres endelige oppgjør islaget ved Farsalos i den 9. august 48 f.Kr. Pompeius og optimatene hadde en hær på mer enn 50 000 menn mot Cæsar og populatene på rundt 23 000 menn. Kampen var bitter på begge sider. Det var forventet at Pompeius ville vinne da han var overlegen i antall og materiell, men Cæsars geniale taktikk og den overlegne kampdyktigheten til hans veteraner førte til nederlag for Pompeius. Han flyktet fra stedet og fra sin menn uten utmerkelser og forkledd som en vanlig borger. Han møtte sin hustru Cornelia og sin sønn Sextus Pompeius på øyaMytilene. Der grublet han på hvor han skulle dra videre. Beslutningen om dra til et av de østlige kongedømmene ble nedstemt til fordel for Egypt.[60]
Etter å ha ankommet Egypt, var Pompeius' skjebne besluttet av rådgiverne til den unge kongePtolemaios XIII av Egypt. Mens Pompeius ventet i skipet nær kysten, argumenterte de over kostnadene over å gi ham beskyttelse da Cæsar allerede var på veg til Egypt. Kongen evnukkPotheinos vant beslutningen. I den siste dramatiske avsnittene avPlutarks biografi over Pompeius, vokter Cornelia nervøst fra skipet mens Pompeius drar i land i en liten båt sammen med noen få dystre og tause kamerater, og dro mot hva som synes å være en velkomst ved den egyptiske kysten. Da Pompeius reiste seg for å fra borde, ble stukket i hjel av de som forrådte ham: Achillas, Septimius og Salvius.[61]
Mordet på Pompeius, maleri
Plutark lar ham møte sin skjebne med verdighet, dagen etter at han fylte 59 år. Hans legeme ble værende ved kysten for å bli kremert av hans trofaste frimann Filip på råtne planker fra en fiskebåt. Hans hode og segl ble presentert for Cæsar som i henhold til Plutark raste over denne fornærmelsen overfor storheten til hans tidligere allierte og svigersønn, og han straffet de som hadde myrdet ham og deres egyptiske medsammensvorne, henrettet både Achillas og Potheinos. Pompeius aske ble til sist gitt til Cornelia som fraktet den til hans landsens hus i nærheten avAlba.[61]
Dio Cassius beskrev Cæsars reaksjoner med skepsis, og betraktet Pompeius' egne politiske feilvurderinger fram forræderi som medvirkende til hans nederlag.[62] IAppians redegjørelse av borgerkrigen lot Cæsars hodet til Pompeius nedlegge i Alexandria på en grunn reservert for et nytt tempel til gudinnenNemesis. Hennes guddommelig funksjon var blant annet å straffe de hovmodige,hybris.[63] ForPlinius den eldre var ydmykelsen av Pompeius' ende forventet ved hans brautende framtoning i hans tredje og siste triumftog.[64]
For historikere i hans samtid og senere romerske epoker, passet Pompeius uttrykket for den store mann som oppnådde ekstraordinære triumfer gjennom egne anstrengelser, dog falt ned fra makten og ble til sist myrdet ved forræderi.
Pompeius var ingen stor taler, hans begrensninger i på det området var åpenbart nok til atCicero måtte tilbakekalles, men han var ikke helt uten utdannelse, selv om Varro måtte skrive en liten bok for ham de senatoriske prosedyrer. Han kunnegresk, hadde en interesse forlatinsk ordforråd og grammatikk, og friga en gang enslave uten betaling grunnet mannens intelligens. Han var ikke altfor intelligent, i alle fall ikke målt mot Cæsar. Han ble gift fem ganger, en gang en politisk ekteskap med en allerede gravid kvinne, men han ble skilt kun to ganger. Hans siste unge hustru var kjær for ham, den bemerkelsesverdigeCornelia Metella som studertematematikk ogfilosofi. Med sitt unge, gutteaktige utseende med tilbakestrøkent hår minnet han etter sigende om den store Aleksander, skjønt det var mest iøynefallende for hans egne tilhengere. To triumftog før fylte førti år var ille nok for misunnelige samtidige, og en tredje triumf var dog for mye. Han var «mer av en rev enn en løve» i den politiske jungelen, slo Cicero fast, hadde en tendens «å si en ting, men tenke noe annet, men han er vanligvis ikke smart nok til hindre sine virkelige mål å vise seg.»[65]
Han var en helt av republikken som synes å holde den romerske verden i sine egne hender, kun for å bli dyttet overende av sin egen svake bedømmelse og av Julius Cæsar. Pompeius var idealisert som en tragisk helt bortimot umiddelbart etter sin død.Plutark framstilte ham som en romerskAleksander den store, ren av hjerte og sinn, ødelagt av de kyniske ambisjonene til de rundt seg. Dette portrettet ble bevart inn i renessansen og barokken, eksempelvis iPierre Corneilles skuespillLa Mort de Pompée (Pompeius' død,1642).
Pompeius har opptrådt som en figur i flere moderne romaner, skuespill, filmer og i andre media. Et dramaportrett varJohn MasefieldsThe Tragedy of Pompey the Great (1910).Chris Noth framstilte Pompeius i TV-serienJulius Caesar fra 2002. Han var en betydelig figur som den aldrende Pompeius i TV-serienRome hvor han ble framstilt avKenneth Cranham.
I åpningsscenen av filmenKing of Kings (1961) ble framstilt avConrado San Martín.
^De Souza, 149 – 179, for bakgrunn og detaljert kritikk av primærkildene for Pompeius' utnevnelse og dens utførelse. Begrenset visning tilgjengelig viaGoogle Books
^Josefus:Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), bok 14, kapittel 4, oversettelse ved Wikipedia, engelsk oversettelse tilgjengelig ved Prosjekt Gutenberg
^abFox, Robin Lane (2006):The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History.ISBN 978-0-14-102141-6. s. 363
^Fox, Robin Lane (2006):The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 364
^Beard, s. 15–16: siterer Plutark:Pompeius, 45, 5.»
^Beard, Mary (2007):The Roman Triumph, The Belknap Press of Harvard University Press, s. 9. «The traditional accounts exaggerate, certainly in the matter of gold, silver and military cash donatives. Appian's very doubtful "75,100,000" drachmae carried in the procession is 1.5 times his own estimate of Rome's total annual tax revenue: See Appian, Mithradates, 116.
^Flere historikere har foreslått at Pompeius var, tross alt, politisk uoppmerksom på det faktum at opitmatene, inkludert Cato, kun brukte ham mot Cæsar slik at de kunne kvitte seg med ham straks Cæsar var ødelagt.
Abbott, Frank Frost (1901):A History and Description of Roman Political Institutions. Elibron Classics (ISBN 0-543-92749-0).
Boak, Arthur E.R. (1922):A History of Rome to 565 A.D., MacMillan, New York
De Souza, P. (2002):Piracy in the Graeco-Roman World, Cambridge University Press.ISBN 978-0-521-01240-9
Goldsworthy, Adrian (2004):In the name of Rome: The Men Who Won the Roman Empire. London: Weidenfeld & Nicolson, innb,ISBN 0-297-84666-3; New York: Phoenix Press, uinnb,ISBN 0-7538-1789-6
Greenhalgh, Peter (1981):Pompey The Republican Prince, George Weidenfield and Nicolson Ltd,ISBN 0-297-77881-1
Hillman, Thomas P. (1989):The Reputation of Cn. Pompeius Magnus among His Contemporaries from 83 to 59 B.C., Diss. New York.
Holland, Tom (2004):Rubicon – The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, Abacus, London,ISBN 0-349-11563-X
Nicols, Marianne Schoenlin (1992):Appearance and Reality. A Study of the Clientele of Pompey the Great, Diss. Berkeley/Cal.
.png)
