Pomerium ellerpomoerium (latin, fra sammensetningenpost, «bak» ogmerium < murum, «mur»)[1] var den hellige grensen rundt byenRoma og byene kontrollert av Roma. I juridiske begreper eksisterte Roma kun innenfor detspomerium; alt bortenfor var ganske enkelt områdetAger Romanus, «Romas marker», tilhørende Roma.[2]
Begrepet er en klassisk sammentrekning av den latinske frasenpost moerium, bokstavelig «bak muren». Begrepet ble forklart i antikken som hva som kom etter, eller før, muren, og var den linje som ble definert av en augur for å utgjøre byen. Det var en religiøs grense, punkten bortfor hvorauspicia urbana ikke kunne bli tatt, og den var tydelig både fra bymuren og grensen for faktisk bebyggelse. Den ble ofte forstått som stripen på innsiden eller utsiden av muren.[3]Pomerium var grenset på den ene siden av en fure og linje med jord, frambrakt av ploging med en oke og ei ku, rundt byen; ved portene ble plogen løftet opp og linjen således brutt. Eller atpomerium var furen og ryggen i seg selv.[4]
Den romerske historikerenTitus Livius i sitt verkAb Urbe Condita atpomerium var opprinnelig et område med mark på begge sider av bymuren, skjøntetymologien innebærer en betydning som refererer til en enkelt side av muren. Han hevdet at det var enetruskisk tradisjon å innvie dette området av enaugur og det var teknisk sett forbudt å bosette seg eller drive jordbruk i områdetpomerium. Det hadde delvis den hensikt å forhindre bygninger å bli reist nært inntil bymuren (skjønt på den tiden hvor Livius skrev dette ble hus faktisk bygget opp mot muren).[5]
Tradisjon hevdet atpomerium var den opprinnelige linje som ble pløyd avRomulus, byens legendariske grunnlegger, rundt murene på den opprinnelige byen, og at den ble innviet avServius Tullius somaugur. Den legendariske dato for dens grensesetting, 21. april, fortsatte å bli feiret som årsdagen for byens grunnleggelse. Ettersom grensen var religiøst betinget, ble den forstått som voktet og beskyttet av guddommenTerminus, skytsgudom for grensene mellom markene. Hvert år den 23. februar ble festenTerminalia feiret, og folk helte da offerblod over grensesteiner og plasserte blomsterkranser på steinene.[6]
Juridisk sett eksisterte Roma bare innenforpomerium, mens alt utenfor kun hørte under Roma.Varro forteller at en rekke byer foretok encircumductio («omgåelse»), det vil si at man gikk eller førte noen rundt byen for å markere bygrensen. Videre viser Varro til enetruskisk skikk med å pløye en fure rundt en nyanlagt by. En hvitku og en hvit okse ble spent foranplogen, og pløyde opp en fure som dannetpomerium, ogsymboliserte bådefossa («voll») ogagger («mur»). Innenfor denne grensen var jordensacer («hellig»), og ingen som passerte den, fikk bærevåpen. Ingen måtte heller gravlegges innenfor bygrensen. Derfor ligger antikke gravplasser alltid utenfor datidens bymurer. - Byer som hadde foretatt denne «omgåelsen», kunne kalle segurbs, avorbis («sirkel, krets»). IKärnten iØsterrike foretar fremdeles hverpåske enkatolskprosesjon en «omgåelse» som tilsvarer grensene rundt byen som lå der i antikken,[7][8]