Oppdagelsen ble holdt hemmelig på grunn av2. verdenskrig.
Det nye grunnstoffet ble oppkalt etterdvergplanetenPluto som på den tiden fremdeles ble betraktet som enplanet. Opprinnelig vurderte Seaborg og de andre å kalle det nye grunnstoffet «ultinium» eller «extremium», fordi de trodde de hadde funnet det siste mulige grunnstoffet iperiodesystemet.[1]
Plutonium tilhøreractinoidene, og i ren form er det et sølv-hvittmetall. Når detoksiderer, får det et gulaktig belegg. Det har dårligelektrisk ogtermisk ledningsevne og blir regnet som paramagnetisk. Plutonium er et reaktivt metall, og oksiderer lett i luft. Ved oppvarming reagerer det med de flesteikke-metallene og vann, men vedromtemperatur blir det ikke angrepet av vann ogbasiske løsninger. I konsentrertsalpetersyre dannes et passiviserende oksidsjikt som hindrer viderekorrosjon. Plutonium løses opp avsaltsyre og salpetersyre som inneholderfluorider.
På grunn av strålingen utvikler rent plutonium varme. 100 gram av isotopen239Pu avgir omkring 0,2Watt.
Plutonium regnes som det farligste kjente grunnstoffet. Det er ekstremt giftig kjemisk sett, i tillegg til at det er radioaktivt. Det samles ibenmargen og er sværtkreftfremkallende.
Plutonium har ingen stabileisotoper. 20 isotoper er kjent, og de mest stabile er244Pu medhalveringstid 7,93 × 107 år,242Pu med halveringstid 3,742 × 105 år,239Pu med halveringstid 24 110 år,240Pu med halveringstid 6 563 år,238Pu med halveringstid 87,7 år,241Pu med halveringstid 14,35 år, og236Pu med halveringstid 2,858 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 50døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn. Isotopene236Pu,238Pu,239Pu,240Pu,241Pu,242Pu,244Pu er spaltbare (fissile) – det vil si at kjernene kan spaltes spontant.[2]
