Pest er eninfeksjon forårsaket av bakterienYersinia pestis. Kartet viser spredningen av pest i Europa 1347–1351, under utbruddet avsvartedauen, den mest kjente europeiskepandemien.
Når bakterien kommer inn i menneskekroppen, vil den normalt samle seg ilymfekjertlene, hvor den forårsaker dannelse av svulne områder, kaltbyller. Byllene fylles medY. pestis. Den spesielle kapselen rundt bakterien forhindrer den fra å bli fortært av hviteblodlegemer. Etter hvert som bakterien formerer seg, dannes det nye byller i andre lymfekjertler, og bakterier vil til slutt gå ut i blodet og forårsake en generellblodforgiftning. Mange små blødninger skaper mørke flekker i huden, derav navnetsvartedauden.
Hvis den infiserte ikke får behandling før bakteriene begynner å formere seg i lymfene, vil pestsymptomene inntre: ekstreme smerter i lymfene, stivhet,sjokk,delirium. Døden vil normalt inntreffe etter tre til fem dager.
På mange måter er lungepest farligere enn byllepesten. Den smitter raskere og lettere og den viser ikke symptomer før sykdommen er relativt langt framskreden. Lungepest forekommer nårY. pestis-celler enten inhaleres direkte, eller når bakterien nårlungene via byllepest. Symptomene, som altså kommer sent, er at store mengder blodig slim og væske hostes opp. Ubehandlede pasienter overlever sjelden mer enn to dager.
Forståelsen av pestens biologi kom da europeiske forskere reiste til India på 1890-tallet for å studere den store pestepidemien som raste der, og som tok livet av tolv millioner mennesker i løpet av ti år.
Pesten overføres av en rekkeinsekter som normalt erparasitter hos gnagere, og som søker nye verter når de opprinnelige vertene dør. Det viktigste av disse parasittinsektene errotteloppa,Xenopsylla cheopsis, som er parasitt pårotte og andre smågnagere. Loppa får i seg bakterien gjennom å sugeblod av en infisert smågnager, og loppa gir smitten videre hvis den skifter vert og suger blod av et friskt dyr. Når rottene begynner å dø, søker parasitten nye verter: mennesker og andre dyr.
Rotteloppa utvikler seg svært raskt under klimaforhold med temperaturer på 20 – 25°C og enluftfuktighet på mellom 0,03 og 0,30. Tørre, varme områder syntes å klare seg bedre fra loppene og pesten enn fuktigere områder. Dette kan tyde på at luftfuktigheten er viktigere for loppas trivsel enn temperaturen.
Det er en utbredt teori at den dødelige pestbakterien oppsto iSentral-Asia, og at smitten har bredt seg til andre deler av kontinentet og andre verdensdeler herfra. Pestutbrudd har forekommet iKasakhstan også i nyere tid, og fra 1950-tallet bygde sovjetiske myndigheter opp et stort apparat for forskning på og bekjempelse av pest. Det viser seg atørkenrottene – som her er den viktigste bæreren av pestbakterien – smittes med en syklus på mellom to og sju år, og at disse syklusene følger svingningene i rottebestanden. Rottebestanden ser ut til å måtte være av en viss størrelse for at smitten skal spre seg. Nyere forskning bekrefter en gammel epidemiologisk teori som sier at en vertspopulasjon for en sykdomsbakterie må overstige en viss terskel før sykdommen kan spre seg. Hvor bakterien oppholder seg mellom utbruddene, er foreløpig et uløst spørsmål. En teori går ut på at den overlever somsporer. En annen mulighet er at den overlever i andre populasjoner andre steder, og at den så spres med streifdyr. Det er også kjent at smitten kan spres medfugler.
Hvorfor den dødelige pestbakterien har oppstått nettopp isteppeområdene i Sentral-Asia, vet en ennå ikke. En hypotese er at bakteriene har hatt spesielle forhold for å utvikle seg i isolerte rottepopulasjoner, som med jevne mellomrom har blanda seg med hverandre.
I alt kjenner en i dag til 300 ulike gnagere og 20–30 ulike loppearter som kan spre pest, men bare et lite antall av disse kan overføre sykdommen til mennesker.
Det gjelder å komme tillege i tide. Bakterien er naturligmotstandsdyktig forpenicillin, men de fleste typene er følsomme forstreptomycin,kloramfenikol ellerTetracycliner (alle disse erantibiotika). Ved tidlig behandling kan dødeligheten av byllepest reduseres til så få som 1–5 prosent av de smittede. Lungepest kan også behandles, men denne pestformen utvikler seg så raskt at det forutsetter tidlig behandling. Her regner man med en dødelighet på mellom fem og ti prosent.
Pest har vært kjent i minst 3 000 år. Epidemier har vært kjent iKina siden224 før vår tid. Sykdommen dukket opp i storepandemier som ødela hele befolkninger i byer gjennom middelalderen. Sykdommen har dukket opp i små utbrudd siden den gang. Den siste store pandemien begynte i Kina i1894. Den spredte seg tilAfrika,stillehavsøyene,Australia ogAmerika, og i1900 nådde pestenSan Francisco. Pest forekommer fortsatt iAsia, Afrika ogSør-Amerika.
Imiddelalderen var det altså mange utbrudd av sykdommen. Særlig kjent er pandemien på midten av1300-tallet, den vi kallersvartedauden. Men hele fem hundre år før, ved starten av middelalderen, ikke lenge etter atdet vestromerske rike gikk dukken, brøt det ut en pandemi av byllepest. Den gikk, etter hva vi vet, fraEgypt i sør og tilIrland i nord. Pesten kan godt ha grepet om seg lenger øst også. Datidens (europeiske) forfattere kalte pesten ved navn sombubonibus inquinaria ogglandula.Bubon er lyskebyll,glandula betyr kjertel. To andre vanlige sykdommer den gang, som også ble kalt pest av samtiden, varkopper (variola) ogdysenteri (dysenteria), men vi vet sikkert at pandemien i år541 var byllepest, på grunn av navnene den fikk. Utbruddene av pest var flere, men det begynte altså i 541. Resten av århundret dukket det opp utbrudd med overraskende jevne mellomrom, vanligvis med 4 – 12 år mellom hvert utbrudd. De nedtegnelsene om pesten som finnes fra500-tallet viser bare til symptomer på byllepest, ikke lungepest. Fordi lidelsen ikke så ut til å smitte direkte fra menneske til menneske, var forvirringen stor om hvor sykdommen egentlig kom fra.
Det ble rapportert at dødeligheten på 500-tallet var større blant menn enn blant kvinner. Forklaringen på dette synes å ligge i at kvinnene på den tiden ikke hadde like lang levetid som mennene – kanskje på grunn av mange barnefødsler – slik at eldre menn ble boende sammen i små husholdninger, mens kvinnene stort sett bodde i større husholdninger. De små husholdningene hadde en større konsentrasjon av lopper. Vi kan også tenke på de rent mannlige samfunnene blant munker som små husholdninger. Det kommer ikke klart frem av kildene hvorfor de små husholdningene var mer loppe-befengte, men vi kan kanskje tro at renholdet var dårligere, levekårene dårligere, og sengeplassene tettere.
Det er svært vanskelig å gi noen fornuftige tall på døde etter pesten i541-544; datidens kronikører hadde en tendens til å anslå befolkningstall langt over det fornuftige. Men vi kan kanskje regne med en samlet nedgang i befolkningen på mellom 50 og 60 prosent for perioden 541 til700 i forhold til folketallet før pesten.
Det kan være verdt å understreke at pesten ikke var et rent middelalder-fenomen, den fantes både før og etter middelalderen, og det dør fortsatt mennesker av pest. Historisk er det særlig snakk om to store utbrudd, i541–544 og1347–1350, men det var også mange mer lokale og mindre omfattende epidemier gjennom hele middelalderen.
Et interessant aspekt ved pesten er hva den gjorde med menneskene og samfunnene som opplevde den. På1300-tallet ble det gjennomført mangejødeforfølgelser på grunn av pesten:Jødene ble beskyldt for å haforgiftetbrønner eller for å ha drevettrolldom som førte til sykdom, og de ble i beste fall jaget, i mange tilfeller drept, etter at de fikk skylda for pesten. Pandemien på 1300-tallet ble enda verre enn i 541, både fordi økt kommunikasjon mellom regionene gjorde det lettere å spre smitte, men også fordi pesten tok form av lungepest, og derved smittet direkte fra menneske til menneske: man behøvde ikke alltid loppa som «mellomstasjon». Pesten kom tilbake i1361–63,1369–71,1374–75,1390 og1400! Det var altså ikke slik at pesten var et engangsfenomen som forsvant igjen like raskt som den hadde kommet.
Medisinerne strevde med å forstå hva pesten var for en slags sykdom. Menjesuittpresten paterAthanasius Kircher kom inn på rett spor: I sitt verkScrutinium Pestis fra 1658 påpekte han nærværet av «små ormer» i blodet og konkluderte dermed at sykdommen skyldesmikroorganismer. Han var den første som erkjente betydningen av «små vesener» for spredningen av sykdommen. Konklusjonen var korrekt, selv om det han så i mikroskopet sannsynligvis var røde eller hvite blodlegemer. Pater Kircher gikk også inn for hygieniske tiltak som isolasjon, karantene, brenning av de sykes klær, og bruk av ansiktsmasker for å hemme pestens videre spredning.
IKøbenhavn vedtok man i1625 en «Lovgivning om pest». Man anså at man hadde tre virkemidler: 1) Å formildeGud. 2) Isolere de syke. 3) Hindre lukt og urenslighet (sørge for at de døde ble gravd dypt nok ned).
Pestutbruddenes hyppighet fremgår av listen over de åreneKøbenhavn Universitet måtte holde stengt for å hindre smittespredning:1546–1548,1553–1554,1564–1565,1575–1578,1592,1619,1624–1625,1629,1637–1638. I tillegg var et pestutbrudd i1601–1603 så voldsomt at det i etterkant ble hetende «Den hvite død» (som en motsats tilsvartedauden, som også fikk sitt eget navn). Under Den hvite død omkom i løpet av ett år femten sogneprester bare påFyn. Denne epidemien er også nevnt på egne «pesttavler» i flere kirker, som Stavning[1] ogSkjern kirke[2] på Vest-Jylland. En av de beste kilder til kunnskap om en epidemi erPerlestikkerbogen[3][4] fraNakskov. Til Danmark kom pesten fraSverige ogBaltikum, slik som epidemien som tok livet av en tredjedel avBornholms befolkning høsten1653 og brøt ut i København utpå våren 1654, der den tok livet av blant andre legen og vitenskapsmannenOle Worm. I brev til sønnen Willum 22. juli 1654 fortalte Worm at sykdommen var «heftig», drepte i løpet av fire dager, og symptomene var matthet, frostrier, byller og til sist svarte og gustne flekker i huden. Utpå høsten stilnet den av i hovedstaden, men brøt ut andre steder iSjælland, der den raste de påfølgende tre år, helt sør tilLolland-Falster.[5]
I dag finnes pestbakterien på alle kontinenter, men det er bare i deler av Afrika at pest utgjør et helseproblem. Årlig smittes over 2000 mennesker av pest hvorav en tidel dør – de fleste påMadagaskar og iKongo.Pest forekommer også relativt hyppig mellomgnagere i Amerika, blant annet iRocky Mountains, men det er ytterst sjelden at mennesker smittes her.
^Lise Gerda Knudsen: «Pesten er nu begyndt at hærge her»,Personalhistorisk tidsskrift 2008:2, utgitt av Samfundet for dansk genealogi og personalhistorie
Ole Jørgen Benedictow:Svartedauen og senere pestepidemier i Norge: pestepidemiens historie i Norge 1348–1654, Unipub 2002ISBN 82-7477-108-7 Historievitenskapelig gjennomgang av norsk middelalderforsker
Yngvar Ustvedt:Svartedauen En litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse Gyldendal 2.utg 2002ISBN 82-05-30068-2 Populærvitenskapelig fremstilling
