| Pekingeser | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Hundetype | selskapshund, miniatyrhund | ||
| Opprinnelse |  Folkerepublikken Kina (Storbritannia) | ||
| Egenskaper | familiehund, utstillingshund | ||
| Livsløp | 12–16 år | ||
| Størrelse | miniatyr (max 5–5,4kg) | ||
| Passer for | de fleste | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | gr. 9, seksj. 8 (FCI #207) | ||
| AKC | Toy group | ||
| CKC | Toys | ||
| KC | Toy | ||
| UKC | Companion breeds | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Pekingeser (FCI #207) er en litenløveaktigselskapshund med opprinnelse fraFolkerepublikken Kina.Rasestandarden blir ivaretatt avStorbritannia, som var det første landet utenfor Kina som foredlet typen. Somhunderase tilhører pekingeseren FCIsgruppe 9,seksjon 8 (små østasiatiske hunderaser). Den regnes med til gruppen av såkaltetoyhunder, en gruppe som består av ekstra små hunder. Pekingeseren er svært gammel i sin opprinnelig form, og som sådan nærmere beslektet medulv (Canis lupus) enn mange andre hunderaser.
Pekingeser (aveng.pekingese) er navngitt etter stedet der britene først oppdaget disse hundene;Beijings gamle keiserlige sommerpalass.Beijing het på den tidenPeking.[1]
Typen oppsto (med stor sikkerhet) i Kina underantikken. EnDNA-analyse bekrefter at pekingeser tilhører de hunderasene somgenetisk skiller seg minst fra ulv.[2] Det betyr at rasensaner tilhører de eldste vi kjenner til blant dagens hunder. Dette kan imidlertid ikke tas til inntekt for at den moderne hunderasen er like gammel. Den ble nemlig først skapt av britene mot slutten av1800-tallet, i likhet med svært mange andre hunderaser.
Det hevdes at typen var forbudt å holde gjennom mangeårhundrer, for andre enn de som hørte til iDen forbudte by. Hundene ble bragt til Storbritannia under denandre opiumkrigen, da fem hunder den6. oktober 1860 skal ha blitt tatt med fra Beijings gamle keiserlige sommerpalass under en okkupasjon av britiske og franske styrker, før sommerpalasset ble brent til grunnen. Eieren skal ha vært en eldre tante av keiseren. En av hundene ble gitt i gave til dronningVictoria av Storbritannia.[3]
Det hevdes at pekingeseren har endret seg lite gjennom århundrene, men den nå utdødde kinesiskhappahunden, som trolig er enprogenitor for både den moderne pekingeseren og andre, viser at «lite» kan bety så mangt. Likheten er der, men det er også forskjellene, ikke minst med tanke påpelsen. Den gamle happahunden er ikke det spor løveaktig heller, slik britene hevder at den moderne pekingeseren skal være. Man kjenner imidlertid igjen både den brede framparten, det inntrykte snutepartiet og øynene, selv om den moderne pekingeseren på alle måter har blitt mer ekstrem. De første pekingeserne som kom til Europa var nemlig relativt smale i brystet og mer langlemmet enn den moderne versjonen, som både har blitt større, bredere i brystet og har buede framlemmer, slik happahunden hadde.
I 1896 bleAh Cum, en cirka ett år gammel hund, importert til Storbritannia fra denden forbudte by i Kina, for å styrke genpoolen etter de opprinnelig fem hundene. Ah Cum veide cirka2,25 kg og lignet mer på entibetansk spaniel (som er en nær slektning, men slett ingenspaniel) enn dagens pekingesere. Det hevdes at enkekeiserinneCixi var ansvarlig for at den opprinneligelandrasen ble til de fornemme keiserlige hundene britene oppdaget i Beijings gamle keiserlige sommerpalass under opiumkrigen. Hun skal til og med har gjort en standard for hundene. Ah Cum døde i 1905, etter å ha blitt utstillingschampion året før. Eier varmrs. T. Douglas Murray.[4]
En annen nær slektning av pekingeseren erjapanese chin, som tidligere ble kaltjapanese (spaniel). Pekingeseren på sin side gikk under navnetpekingese spaniel. Verken disse eller de andre (det er flere) nære slektningene er spanieler, men de fikk denne benevnelsen siden de lignet. Disse hundene skilte faktisk lag da pekingeseren fikk sin første standard i1898. Pekingeser-standarden ble umiddelbart adoptert avJapanese Spaniel Club, mensThe Pekingese Club først ble etablert i 1904. Fem år senere blir ogsåThe Pekingese Club of America etablert, som den første raseklubben for pekingeser utenfor Storbritannia.[4] Rasen ble imidlertid også raskt populær i det kontinentale Europa.
Det er uklart akkurat når pekingeseren kom tilNorge, men rasen ivaretas avNorsk Miniatyrhundklubb som ble stiftet i 1973.
Pekingeser er en langstrakt hund med velutviklet brystkasse og korte lemmer. Den noe steile bakparten og de heller korte frambena, gir typen er litt framtungt uttrykk. Hanner skal max veie5 kg, tisper inntil5,4 kg. Rasen skal ha et løveaktig utseende, med et våkent og intelligent uttrykk. Til tross for størrelsen er pekingesere robuste hunder, med kraftig benstamme. Pelsen er rikelig, lang og glatt med grove dekkhår og tykk underull. Pelsen krever jevnlig stell, men regnes som relativt lettstelt. Rasen omtales avNordisk Kennelunion med fem punkter iBreed Specific Instructions regarding exaggerations in pedigree dogs (BSI),[5] et dokument som beskriver risikoområder hos enkelte hunderaser, og er ment som et supplement til rasestandarden. Hodets størrelse og proporsjoner er ifølge BSI ogNKK, sammen med åpne nesebor og en velutviklet brystkasse, viktig for at rasen ikke skal ha pustevansker.
Rasen regnes som modig, uredd og lojal, men noe reservert ovenfor fremmede. Den er normalt en lettlært og godfamiliehund og en populærutstillingshund, men rasen er kjent for å kunne være litt sta. Den har stor personlighet og har en tendens til å se på seg selv som «uovervinnelig». Det er ikke uvanlig at pekingesere blir mer enn 15 år gamle.
