Pius XI, fødtAchille Ambrogio Damiano Ratti (1857–1939) varpave fra 6. februar 1922 til sin død. I hans tid som pave inngikkDen hellige stol ogKongedømmet ItaliaLateranoverenskomsten, som anerkjenteVatikanet som stat. Dette bidro til forsoning mellom kirken og kongeriket, etter at kongeriket hadde invadertKirkestaten i 1870.
Valget avkardinal Ratti til pave vedkonklaven i 1922 var en stor overraskelse. Ratti hadde værterkebiskop avMilano et års tid, og da forgjengerenBenedikt XV døde avlungebetennelse, ble det innkalt til en konklave, som ble den lengste i det tyvende århundre. Først etter den fjortende avstemningen ble det klart at Ratti var valgt til ny pave.
Det første han gjorde som ny pave, var å holde den tradisjonelleurbi et orbi-talen («til byen og verden»), noe de foregående pavene ikke hadde gjort siden det nye italienskemonarkietsanneksjon av det meste avpavestaten i 1870. Dette var en politisk handling, som indikerte at Pius ville innta en mer offensiv holdning overfor tidens politiske spørsmål.
I 1854 uttalte den daværende paven seg mot «den gudløse og fordervelige oppfattelsen» at det skulle finnesfrelse utenforden romersk-katolske kirke, og som reaksjon påøkumeniske verdensmøter i 1925 og 1927, erklærte Pius XI at man på ingen måte kunne delta i dem, «for enheten somKristus ønsker det, kan ikke skapes med, men kun i den katolske kirken». I encyklikaenMortalium Animos fra 1928 avhandler Pius XIøkumenikken. Paven skrev at den katolske kirke er den ene sanne kirke og at dens læresatser er objektivt sanne. Sann kristen enhet kan alene oppnår ved at alle ikke-katolikker vender tilbake til den katolske kirke. Han avviste tanken om at kristen enhet kunne virkeliggjøres ved å etablere en bred føderasjon an mange enheter som hadde læresetninger som stod i innbyrdes motstrid. Encyklokaen forbød også katolikker å forbeholdsløst tilslutte seg grupper som oppfordret til mellomreligiøse meningsutviklinger.[3]
I 1929 undertegnet PiusLateranoverenskomsten med Italias regjering ledet avBenito Mussolini, som gjorde slutt på den langvarige striden mellom pavestolen og Italia etter anneksjonen i 1870. I henhold til traktaten bleVatikanet anerkjent som suveren stat, mot at Vatikanet gav avkall på kravet på resten av sine tidligere territorier. Andre pavelige besittelser i Roma fikkekstraterritoriell status.
Den tyske politikerenJulius Streicher uttalte offentlig at Pius XI var avjødisk opphav, noe italienske myndigheter avsannet i en formell klage til det tyske utenriksdepartementet.[4] Trass i sin motstand mot nazismen inngikk Pius i 1933rikskonkordatet medHitler; alle vesentlige krav fra kirkens ble innrømmet fra tysk side, men konkordatets bestemmelser ble i stort monn tilsidesatt av nazistene etter kort tid.