Nåværende pave erLeo XIV som ble valgt til pave 8. mai 2025.
Ordetpave kommer fralatinpapa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det4. århundre har det vært en tittel brukt av biskopen av Roma.
Pavedømmets autoritet hviler påKristi ord til Simon, som blir titulertapostelen Peter, særlige ledelsesfullmakter gitt av Kristus til apostelen Peter:
Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.[1]
Katolikkene anerkjenner paven som etterfølger av Peter, som i henhold tilBibelen ble navngitt av Jesus som kirkens «hyrde» og «klippe».[2] Peter selv bar aldri tittelen «pave» som ble innført lenge senere, men katolikkene anerkjenner ham uansett som den første pave.
Paveembetet regnes avDen katolske kirke for å være innstiftet avJesus Kristus, som utnevntePeter til overhode for kirken. Paven omtales derfor også som Successor Petri (Peters etterfølger). Andre titler som brukes er den opprinnelig hedenske tittelenPontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) og Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar). Paven omtales og tiltales offisielt somDen Hellige Far, med tiltaleformenHellighet.
Den katolske kirke viser til at pavedømmet kan bevitnes ut fraDet nye testamente, mens de protestantiske kirkesamfunn påstår atBibelen ikke sier noe om dette gjelder andre enn Peter selv.
Sombiskop av Roma inntok paven ingen særstilling i kristenheten før på 700-tallet. Så langt hadde han søkt verdslig beskyttelse hos denromerskekeiseren iKonstantinopel/Bysants.
Første juledag i800 oppstod «Vest-Roma», da paveLeo III kronetKarl den store til keiser iPeterskirken. Keiserlig beskyttelse betød keiserlig kontroll over kirken, men på 1000-tallet tok paveGregor VII (1073–1085) til orde for kirkens frigjøring fra verdslig innblanding. Her gjordeinvestitur-striden mest av seg, om hvem som skulle utnevne biskopene.
Den pavelige domstol ble også brukt mye av lokale fyrster som voldgiftsdomstol, fordi den var hevet over nasjonale hensyn.
Korstogene kunne ikke funnet sted uten kirkens lederskap, og de medførte en styrking av pavens autoritet. Bare pavemakten kunne sette i gang så store militære operasjoner og virke samlende på så mange folkeslag i Europa.
Etter 1300 mistet pavedømmet mye makt til fyrstene og til kirkemøter kaltkonsiler.[3] I tillegg kom splittelsen av kirken, mellom de to pavene i Roma ogAvignon.
Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annetFrancesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienskehumanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å få pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemligKatarina av Siena og densvenskeBirgitta av Vadstena.
