Parlamentarisme er en politiskstyreform som innebærer at det erparlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede denutøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. Iliberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.
Idet norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det erStortinget som avgjør hvilkepartier som skal sitte iregjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at etbyråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitttillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent sominvestitur. Eksempler på dette finner man i land somTyskland,Irland,Finland,Ungarn ogSpania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige blirtalmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få etmistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
INorge ble parlamentarismen gradvis innført avVenstre fra1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før vedUnionsoppløsningen i1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i2007 fungerte parlamentarismen somkonstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i2008 av representanter fraSosialistisk Venstreparti,Arbeiderpartiet ogFremskrittspartiet.
Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom1870 og1932[klargjør]. Før innføringen av parlamentarismen hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse overstatsrådene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I1870-årene vedtok Stortinget i flere omganger å endreGrunnloven, slik at statsrådene fikk adgang tilparlamentet. Kongen,Oscar II, nektet åsanksjonere lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i1880, kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partietVenstre) vant iStortingsvalget i1882, stilte de regjeringen tilriksrett for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen.Regjeringen Selmer måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres lederJohan Sverdrup som nystatsminister. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge.[1]
Mange vil likevel si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble innført først etter Unionsoppløsningen.Frede Castberg argumenterer for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonellsedvanerett,[2] hvor han konkluderer:[3] "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt forRegjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes medStortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.
Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:
Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.
Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.
Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum:Regjeringen Hornsrud i 1928,Regjeringen Hundseid i 1933 ogregjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).
Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført fra 1884.Sverdrups regjering gikk ikke av etter valgnederlaget i1888. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 avEmil Stang.Johan Sverdrup søkte da å forhandle med ledelsen iRene Venstre for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt haddeKong Oscar II grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fraHøyre. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.[4]Daregjeringen Stang ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt medriksrett. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke militære midler.[5]
Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag forstatsminister Blehr ogRene Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.[6]
Byrådet ellerfylkesrådet fungerer på samme måte som enregjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.[7]
Oslo kommune innførte parlamentarisme allerede i 1986 med et eget unntak i kommuneloven. Det ble også gjennomført forsøk, etterforsøksloven, med elementer av parlamentarisme i Hedmark fylkeskommune mellom 1988 og 1992, men uten noen mekanisme for å stille kabinettspørsmål eller mistillit.[7]
Den nyekommuneloven av 1992 gav andre kommuner og fylkeskommuner enn Oslo mulighet til å bestemme sin egen styreform.Bergen kommune innførte parlamentarisme i 2000.Tromsø kommune innførte parlamentarisme etter valget i 2011, men gikk tilbake til formannskapsmodellen i 2016.[8]Trondheim kommune innførte parlamentarisme sommeren 2024.[9][10]
I 1999 bleNordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgteTroms,Nord-Trøndelag ogHedmark fylkeskommuner etter.[7]Viken fylkeskommune fikk en parlamentarisk styreform ved opprettelsen i 2020. Da Viken ble vedtatt delt fra 2024, vedtok fylkestinget å videreføre parlamentarismen iAkershus, mensBuskerud ogØstfold gikk tilbake til formannskapsmodellen.[11]Troms og Finnmark fylkeskommune var parlamentarisk styrt, men ved fylkesdelingen i 2024 gikk både Troms og Finnmark tilbake til formannskapsmodellen.[12]